Redigerer Frankrikes historie (avsnitt)

== Den femte republikk ==
I [[1958]] var det store problemer i Frankrike på grunn av [[Algeriekrigen|borgerkrigen i Algerie]]. Den store franske befolkningen i [[Algerie]] motsatte seg kravene om algerisk uavhengighet, og den pågående krigen truet med å velte hele den franske staten. Man{{hvem}} anså at krigshelten Charles de Gaulle var den eneste som kunne holde landet sammen, og han fikk frie hender til å utarbeide en ny konstitusjon. Den [[28. september]] 1958 stemte 79,2 % av befolkningen for den nye grunnloven, og de Gaulle kunne innta presidentpalasset. I de Gaulles nye [[Den femte franske republikk|femte republikk]] fikk presidenten store fullmakter, og ble valgt for en syvårsperiode. Presidenten fikk ansvaret for å danne regjeringer, fikk full kontroll over utenrikspolitikk samt retten til å oppløse nasjonalforsamlingen og skrive ut nyvalg.{{tr}} Voldshandlingene i Algerie spredte seg i 1958 og kulminerte med [[Massakren i Paris i 1961]].<ref>Jim House (2001) Antiracist memories: The case of 17 October 1961 in historical perspective, ''Modern & Contemporary France,'' 9:3, 355-368, DOI: 10.1080/09639480120065999</ref>

De Gaulle førte en aktiv og selvstendig utenrikspolitikk de ti årene han satt med makten. I [[1962]] sørget han for å avslutte krigen i Algerie, og gav landet dets uavhengighet. I [[1960]] ble Frankrike en [[kjernefysiske våpen|atommakt]], og [[1965]] det tredje landet etter [[Amerikas forente stater|USA]] og [[Sovjetunionen]] som skjøt opp sin egen [[Kunstig satellitt|satellitt]]. I [[1966]] trakk de Gaulle Frankrike ut av [[NATO]]s felles kommandostruktur, og året etter la han ned [[veto]] mot Storbritannias medlemskap i [[Den europeiske union|EF]] (senere EU).

I mai [[1968]] brøt det ut omfattende opptøyer i Frankrike mot det mange oppfattet som de Gaulles svært autoritære styre og det svært konservative samfunnsklimaet. Urolighetene begynte i studentmiljøene ved [[Universitetet i Paris|Sorbonne]] i Paris, og etter kort tid hadde problemene spredd seg til hele landet. 10 millioner arbeidere gikk ut i [[streik]], og hundretusener av demonstranter krevde de Gaulles avgang. De Gaulle svarte med å oppløse parlamentet og skrive ut nyvalg i juni. Han beordret også de streikende arbeiderne tilbake på jobb, og truet med [[unntakstilstand]] om uroen fortsatte. De Gaulle vant en stor seier i dette valget og fikk 358 av 487 mandater i nasjonalforsamlingen, men etter et nederlag i en folkeavstemning året etter angående endringer i den politiske strukturen gikk de Gaulle av den [[28. april]] [[1969]].

Ny president ble [[Georges Pompidou]], de Gaulles tidligere statsminister og mannen som hadde ansvaret for den forholdsvis fredelige løsningen på krisen i 1968. Pompidou satt frem til sin død i [[1974]], og ble etterfulgt av [[Valéry Giscard d'Estaing]]. D'Estaing gikk inn for å modernisere Frankrike, og var blant annet ansvarlig for byggingen av høyhastighetstogsystemet [[TGV]]. D'Estaing ble bare sittende i én periode, da han tapte valget i [[1981]] for [[sosialisme|sosialisten]] [[François Mitterrand]].

Mitterrand ble den femte republikks første venstreorienterte president, og regjeringen hans ble den første venstreorienterte regjeringen på 23 år. Mitterrand førte straks politikken mot venstre, og sørget for å avskaffe dødsstraffen samt for innføringen av nye skatter. Han sørget også for byggingen av flere prestisjeprosjekter, som blant annet [[Arche de la Défense|Grande Arche]], [[Bibliothèque nationale]] og [[Kanaltunnelen]].

[[Fil:Francois_Hollande_2015.jpeg|thumb|[[François Hollande]] var Frankrikes president fra 2012 til 2017.]]
Det ble ført en aktiv europapolitikk under Mitterrand. Han var en av arkitektene bak [[Den europeiske enhetsakt|Enhetstraktaten]], den første større revisjonen av Romatraktaten. Enhetstraktaten ble undertegnet i [[1986]]; samme år ble også EU utvidet med Spania og [[Portugal]], en utvidelse støttet av Mitterrand. Mitterrand var også en av hovedmennene bak [[Maastricht-traktaten]], traktaten som definerer dagens EU.

Mitterrands presidentperiode sluttet i [[1995]]. Den [[17. mai]] tiltrådte den konservative [[Jacques Chirac]], en tidligere statsminister, som ny president. Chirac fikk sterk kritikk fra internasjonale miljøverngrupper etter å ha gjennomført tester av kjernefysiske våpen på Mururoaatollen i [[Stillehavet]]. Året etter uttalte han imidlertid at Frankrike nå «for alltid» hadde gitt opp slike tester.

Chirac ble valgt på et program som innebar økonomiske reformer med tanke på å bekjempe den høye [[arbeidsledighet]]en. Reformene til Chirac og statsminister [[Alain Juppé]] ble imidlertid svært upopulære, og i parlamentsvalget i [[1997]] tapte høyresiden slik at sosialisten [[Lionel Jospin]] ble ny statsminister. «Samboerskapet» mellom Jospin og Chirac varte i fem år, en periode preget av politiske motsetninger mellom presidenten og regjeringen.

I presidentvalget i [[2002]] fikk overraskende nok lederen for det høyreradikale partiet [[Front national]], [[Jean-Marie Le Pen]], flere stemmer enn Jospin, og gikk til andre runde sammen med Chirac. I andre runde fikk Chirac hele 82,21 % av stemmene, etter bare å ha fått 19,88 % i første runde. I forkant av andre runde hadde flere hundre tusen franskmenn demonstrert i gatene mot Le Pen, og alle andre kandidater hadde oppfordret sine støttespillere til å stemme Chirac for å hindre Le Pen i å få makten.

I løpet av Chiracs andre periode har han utmerket seg som en skarp kritiker av USAs president [[George W. Bush]]s utenrikspolitiske linje, og gjorde det klart at han ville legge ned veto i [[FN]]s [[fNs sikkerhetsråd|sikkerhetsråd]] mot all bruk av våpenmakt mot [[Irak]].

I [[2005]] var det folkeavstemning i Frankrike angående fransk tilslutning til den nye [[Traktaten om en forfatning for Europa|«EU-grunnloven»]]. Nei-siden vant denne med 55 % av stemmene, noe som var stort nederlag for Chirac og regjeringen. To dager etter avstemningen gikk den upopulære statsministeren [[Jean-Pierre Raffarin]] av. Hans etterfølger ble [[Dominique de Villepin]].

I [[2007]] ble [[Nicolas Sarkozy]] valgt til ny president etter Chirac. Den høyreorienterte Sarkozy slo den sosialistiske motkandidaten [[Ségolène Royal]] i en knepen seier.

I presidentvalget i [[2012]] tapte Sarkozy for sosialisten [[François Hollande]]. Da var det 17 år siden sist Frankrike hadde hatt en venstreorientert president.