Redigerer Framekspedisjonen (avsnitt)

==== Den sørlige ferden ====
Først i midten av oktober 1911 begynte den antarktiske våren egentlig. Sel og fugler ble oppdaget og temperaturen holdt seg rundt &minus;29 til &minus;30 ℃ (det antarktiske kystgjennomsnittet ligger på &minus;15 til &minus;10 ℃).<ref name="Klima" /> Den 20. oktober la Roald Amundsen, sammen med Bjaaland, Hanssen, Hassel og Wisting, ut på sitt andre forsøk. Mennene dro avgårde med fire sleder, 52 hunder og forsyninger kun beregnet å holde til de var fremme ved det første depotet ved 80°&nbsp;S. Underveis kom de inn i et område med rekke bredsprekker, men de kom seg trygt forbi. Depotet ble nådd 23. oktober; her hadde de en todagers pause for å hvile hundene, slik at de ikke skulle overanstrenge seg allerede på den første delen av ferden.<ref name="Amundsen(2001)sXIV" /> Den 26. oktober dro gruppen videre, og herfra bygde de [[dagmerke]]r for å letter finne veien på tilbakeferden. Disse merkene var 180&nbsp;cm høye og bestod av blokker av snø. Inne i hvert merke ble det lagt en papirlapp som anga nummer og lokalisering for merket, og retning og avstand til det neste merket mot nord. 

Den 31. oktober ble depotet ved 81°&nbsp;S nådd, og her tillot gruppen seg én dags hvile før dro videre og ankom depotet ved 82°&nbsp;S den 5. november. Før det hadde de nok en gang, uten å komme til skade, krysset et felt med sprekker i tett tåke.<ref name="Huntford(2000)s366" />Den 7. november dro de avgårde igjen, og foran dem lå nå ukjent terreng. Været var bra, og de klarte seg utmerket.<ref name="Amundsen(2001)sXV" /> 9. november nådde de 83°&nbsp;S, og her la de opp et nytt depot for å redusere vekten på sledene og for å sikre tilgang til mat på tilbakeferden. Mennene fortsatte så over flere [[breddegrad]]er mens de fremdeles befant seg på barrieren. Hunder som ble drept underveis ble frosset ned i depotene for tilbakeferden. 11. november fikk Amundsen øye på fjellkjeden, som han kalte «Dronning Helena-kjeden»; en oppstigning var nå uunngåelig. Amundsen måtte nå raskt finne en vei over disse fjellene, men i første omgang besluttet han å følge [[meridian]]en mot sør.<ref name="Huntford(2000)s372" /> 84°&nbsp;S ble nådd den 13. november og 85°&nbsp;S den 17. november.<!--sjekk dato; stemmer ikke med de:wp-->

[[Fil:Axel Heiberg Glacier - Antarctica.JPG|miniatyr|Axel Heiberg-breen{{Byline|[[US Navy]]-pilot Jim Waldron (1956–57)}}]]

Den 17, november nådde nordmennene enden på barrieren og dermed forlengelsen av den [[transantarktiske fjellkjede]]n etter at de allerede i flere dager hadde forflyttet seg langs med landet. Her støtte de på den første store utfordringen på den sørlige ferden; en klatring gjennom fjellene for komme til [[Antarktisplatået|polarplatået]]. Ingen hadde tidligere befunnet seg på ved denne overgangen mellom barrieren og fastlandet, og hellet hadde tilsynelatende forlatt Amundsen &ndash; han hadde foreslått en rute som av klare grunner ikke lenger virket lovende.<ref name="Huntford(2000)s375" />

Før oppstigningen startet den påfølgende dagen, opprettet Amundsen ytterligere et depot hvor han lagret en tredjedel av forsyningene som totalt skulle holde i nitti dager. Videre utforsket han, sammen med Bjaaland, Wisting og Hassel, begynnelsen av den planlagte strekningen. Den første dagen på det såkalte «[[Mount Betty]]» innebar en stigning på rundt 600&nbsp;meter, før den gikk over i skråninger og breer. Om kvelden den andre dagen slo mennene leir i en høyde av {{formatnum:1390}}&nbsp;meter over havet; det vanskeligste stykket syntes nå å ligge bak dem. Den 20. november stod de imidlertid ovenfor en ny «stor, mektig, absolutt fjordlignende bre som strakk seg fra øst til vest»,<ref name="Huntford(2000)s377" /> og som stod vinkelrett på gangretningen &ndash; [[Axel Heiberg-breen]]. De kalte den opp etter [[Konsul (diplomati)|konsulen]] [[Axel Heiberg]], en beskytter av mange polare ekspedisjoner. Amundsen slo fast at den antatt enkle veien opp var en feilberegning, for breen steg til nesten {{formatnum:2500}}&nbsp;m over 13&nbsp;km, og var full av [[bresprekk]]er. For å spare tid, og for ikke å demoralisere mennene, besluttet Amundsen at de fortsatt skulle bestige breen.<ref name="Huntford(2000)s378" />

I de følgende dagene ble i tillegg til breene også en rekke fjell navngitt etter [[Fridtjof Nansen]], Don Pedro Christophersen eller medlemmer av den sørlige gruppen. Etter kun fire dager med anstrengende klatring &ndash; Amundsen hadde regnet med rundt ti dager<ref name="Amundsen(2001)s57" /> &ndash; nådde gruppen polarplatået. Her slo de leir ved et sted kalt «slakteplassen», siden 24 av de 42 gjenværende hundene ble drept der. Stigningen hvor ofte et dusin hunder hadde blitt koblet til sledene var nå over, og hundene var ikke lenger nødvendige.<ref name="Amundsen(2001)s57-62" /> De avlivede hundene ble enten gitt som for til andre hunder eller spist av mennene for å få ferskt kjøtt, og på den måten unngå [[sjørbuk]]. Herfra dro de videre med 18 hunder og tre sleder. Rasjonene ble nå økt på grunn av det reduserte antallet hunder som hadde behov for mat de neste seksti dagene.


Den 25. november dro mennene videre etter et fire dagers opphold på grunn av dårlig vær, men allerede neste dag brøt en ny snøstorm ut. Til tross for dårlig sikt fortsatte de frem til de fant, i motsetning til forventningene, at terrenget flatet ut og nærmest gikk nedover. Da været klarnet opp den 29. november så de en stor bre foran dem. Breen gikk fra sør til nord, og dagen etter begynte gruppen å klatre etter at de hadde lagt ut et depot ved foten ved 86°&nbsp;21' for å lette vekten på sledene. Breen ble kalt «Djevelbreen» fordi den var svært kupert og det var vanskelig å forflytte seg på overflaten. Den 1. desember kom nordmennene frem til en vanskelig oppstigning i tåken med en rekke sprekker på toppen av breen hvor de hadde forventet et isete platå. Amundsen beskrev som følger: «Vår mars over denne frosne innsjøen var ikke hyggelig. Bakken under føttene våre var selvsagt hul, og deg klang som om vi gikk over tomme tønner. Først gikk en mann igjennom, så et par hunder; men de kom seg alle opp igjen.»<ref name="Amundsen(2001)sXX" /> Mennene kalte dette stedet «djevelens ballsal». Den 6. desember ble det høyeste punktet på ferden nådd &ndash; {{formatnum:3322}}&nbsp;meter over havet &ndash; og samme dag nådde de 88°&nbsp;S. Fra nå av gikk ferden over et platå. Ved 88&nbsp;25', like forbi Shackletons [[Farthest South|rekord]], ble et siste depot etablert.

<!--
Am 8.&nbsp;Dezember besserte sich das Wetter, das seit der „Metzgerei“ schlecht gewesen war, und blieb bis zum Pol gut. Am Nachmittag des 13.&nbsp;Dezember war das Ziel der Fahrt erreicht, so genau jedenfalls, wie es die Männer zu diesem Zeitpunkt feststellen konnten. Nach der Ankunft pflanzten sie die norwegische Flagge und benannten das Plateau nach dem norwegischen König und Gönner der Expedition „Haakon-VII.-Plateau“. Außerdem wurden Exkursionen in die Umgebung des Lagers gemacht, um möglichst nahe an den Pol zu gelangen, denn abendliche Messungen mit [[sekstant]] og [[kunstig horisont]] hatten eine Position von 89° 55′ ergeben. Um weitere Messungen vorzunehmen und das Ergebnis gegen eventuelle spätere Zweifel zu sichern,<ref name="Huntford(2000)s424" /> legte die Gruppe weitere neun Kilometer in die Richtung zurück, die die Messungen als Süden indiziert hatten, und kampierte am 14.&nbsp;Dezember bei bestem Wetter. Daraufhin wurden 24&nbsp;Stunden lang in stündlichem Abstand Messungen vorgenommen. Viele Ausrüstungsgegenstände wurden mit dem Wort „Südpol“ und dem Datum versehen, um als Souvenir zu dienen. Bei den Messungen im Lauf des Tages stellte sich heraus, dass man trotzdem noch etwa 2,5&nbsp;Kilometer vom Pol entfernt war – Bjaaland und Hanssen wurden von Amundsen in die entsprechende Richtung geschickt und markierten den Ort mit Fähnchen, den die Norweger letztendlich auf etwa 180&nbsp;Meter genau bestimmt hatten.
-->