Redigerer Fordrivelsen av tyskere etter annen verdenskrig (avsnitt)

=== Jugoslavia ===
{{Utdypende|Donauschwabere}}
Før andre verdenskrig var omtrent {{formatnum:500000}} tyskere (hovedsakelig [[Donautyskere]]) bosatt i [[Jugoslavia]].<ref name="Wasserstein" /><ref name="ReferenceB">Bundesministerium für Vertriebene (ed.), "Das Schicksal der Deutschen in Jugoslawien", in: ''Dokumentation der Vertreibung der Deutschen aus Ost-Mitteleuropa''; vol.&nbsp;5, 1961</ref> De fleste flyktet under krigen, eller emigrerte etter 1950. Takket være den amerikanske flyktningsloven fra 1948 klarte noen å emigrere til [[USA]]. I de siste månedene av andre verdenskrig flyktet brorparten av de etniske tyskerne i Jugoslavia sammen med de tilbaketrekkende Wehrmachtstyrkene.<ref name="ReferenceB"/> Etter befrielsen av Jugoslavia utførte jugoslaviske partisaner hevnaksjoner mot de etniske tyskerne grunnet de forskjellige krigsforbrytelsene utført av Nazi-Tyskland, som mange jugoslaviske tyskere hadde deltatt i, særlig i [[Banat]]området i [[Serbia]]. De omtrent {{formatnum:200000}} etniske tyskerne som var igjen i Jugoslavia var offer for forfølgelse, og person- samt økonomiske tap.<ref name="Wasserstein" /> Omtrent {{formatnum:7000}} ble drept da lokalbefolkningen og partisaner tok hevn for tyske krigsforbrytelser<ref name="Wasserstein" /><ref name="EU5354" />, og fra 1945 til 1948 ble tyskere holdt i arbeidsleirer hvor omtrent {{formatnum:50000}} døde.<ref name="EU5354"/> De som overlevde disse prøvelsene fikk lov til å innvandre til Tyskland etter 1948.<ref name="EU5354" /> Ifølge vesttyske tall, transporterte sovjetiske myndigheter mellom {{formatnum:27000}} og {{formatnum:30000}} etniske tyskere, hvorav de fleste var kvinner i alderen mellom 18 og 35 år, til [[Ukraina]] og [[Donbass]] for tvangsarbeid. Omtrent 20 %, ({{formatnum:5683}}), ble rapportert døde eller forsvunnet.<ref name="Wasserstein" /><ref name="EU5354" /><ref>Bundesministerium für Vertriebene (ed.), "Das Schicksal der Deutschen in Jugoslawien",i: ''Dokumentation der Vertreibung der Deutschen aus Ost-Mitteleuropa''; vol.&nbsp;5, 1961</ref> Tall fra russiske arkiver offentliggjort i [[2001]], viser, basert på faktisk opptelling, at det var {{formatnum:12579}} som ble sendt fra Jugoslavia til Sovjet for reparasjonsarbeid, hvorav 16 %, ({{formatnum:1994}}), døde.<ref>Polian, Pavel. ''Against Their Will: The History and Geography of Forced Migrations in the USSR'', Central European University Press, 2003, pp.&nbsp;268–294; ISBN 963-9241-68-7.</ref> Etter mars 1945 begynte en ny fase hvor etniske tyskere ble samlet i landsbyer omgjort til arbeidsleirer, som [[Gakowa]] og [[Kruševlje]]. All møblement ble fjernet, og strå ble lagt på gulvet. De som ble holdt i tvangsarbeid ble behandlet som dyr, og fikk lite mat, lite sykdomsbehandling for de tøylesløse sykdommene som bredte seg, og de ble voktet av militærvakter. Familier ble delt mellom de uegnede kvinnene, de gamle og barn, og de som var egnet for slavearbeid. Totalt {{formatnum:166970}} etniske tyskere ble internert, og 29 %, ({{formatnum:48447}}), døde.<ref name="Jugoslawien, Sindelfingen 1995" /> Leirsystemet ble lagt ned i mars 1948.<ref name="cadmus.iue.it"/>

I [[Slovenia]] var den etnisk tyske befolkningen ved slutten av andre verdenskrig konsentrert i [[Nedre Steiermark]], nærmere bestemt [[Maribor]], [[Celje]], og andre småbyer som [[Ptuj]] og [[Dravograd]], samt landlige områder rundt [[Apače]] ved den [[Østerrike|østerrikske]] grensen. Det nest største tyske samfunnet i Slovenia var det stort sett landlige [[Gottschee]] rundt [[Kočevje]] i [[Dolenjska]] – sør for [[Ljubljana]]. Mindre grupper tyskere levde også i Ljubljana og i noen landsbyer i [[Prekmurje]]. I 1931 var antallet etniske tyskere i Slovenia rundt {{formatnum:28000}}, hvorav halvparten levde i Nedre Steiermark og i Prekmurje, og den andre halvparten levde i Gottschee og i Ljubljana. I april 1941 ble Sør-Slovenia okkupert av italienske styrker. Innen våren 1942 ble de etniske tyskerne i Gottschee/Kočevje flyttet med tvang til tyskokkuperte [[Štajerska]] av tyske myndigheter. De fleste bosatte seg i [[Posavje]]-regionen (et område langs [[Sava|elven Sava]], mellom landsbyene [[Brežice]] og [[Litija]]), hvorfra omtrent {{formatnum:50000}} slovenere hadde blitt forvist. Gottscheetyskere var stort sett misfornøyde med deres tvangsflytting fra deres historiske hjemtrakter. En grunn var blant annet at jordsmonnet og gårdsverdien i det nye området ble ansett som mye dårligere enn i Gottschee. Da tyske styrker trakk seg tilbake, flyktet også de fleste etniske tyskere i frykt for represalier. Innen mai 1945 var kun et fåtall tyskere gjenværende, hovedsakelig i de styriske byene Maribor og Celje. Den slovenske folkefronten kastet ut de fleste etter kontroll over regionen hadde blitt oppnådd i mai 1945.<ref name="cadmus.iue.it" />

Mange ble fengslet i konsentrasjonsleirene [[Strnišče, Kidričevo|Sterntal]] og [[Teharjeleiren|Teharje]]. Myndighetene nasjonaliserte også deres eiendeler gjennom valget om å «omgjøre fiendens eiendeler til statseierskap, sikre statsadministrasjon av forsvunne personers eiendeler, og deponering av eiendom tatt av okkupasjonsmyndighetene», lagt frem den 21. november 1944 av Det [[antifascistiske råd for nasjonal frigjøring av Jugoslavia]].<ref name="cadmus.iue.it" /><ref>{{Cite book|url=http://www.hic.hr/books/seeurope/016e-geiger.htm|title=An International Symposium – SOUTHEASTERN EUROPE 1918–1995|publisher=Croatian Heritage Foundation & Croatian Information Centre|author=Aleksander Ravlic (ed.)|isbn=953-6525-05-4|year=1996|access-date=2015-04-01|archive-date=2009-08-30|archive-url=https://web.archive.org/web/20090830181956/http://www.hic.hr/books/seeurope/016e-geiger.htm}}</ref>

Etter mars 1945 ble etniske tyskere plassert i såkalte «landsbyleirer».<ref name="EU55"/> Separate leirer fantes for de som kunne arbeide, og de som ikke kunne.<ref name="cadmus.iue.it" /> I den sistnevnte typen, med hovedsakelig barn og eldre, var dødsraten omtrent 50 %. De fleste barn under 14 ble deretter plassert i statsstyrte hjem, hvor forholdene var bedre, men tysk språk forbudt. Disse barna ble gitt til jugoslaviske familier, og ikke alle tyske foreldre som ville ha tilbake sine barn i 1950-årene fikk til det.<ref name="cadmus.iue.it" />

Vest-Tyskland anslo i 1958 at {{formatnum:135000}} sivile døde.<ref>''Die deutschen Vertreibungsverluste. Bevölkerungsbilanzen für die deutschen Vertreibungsgebiete 1939/50'', Statistisches Bundesamt, Wiesbaden (ed.), Stuttgart: W. Kohlhammer, 1958, s. 46</ref> En nyere studie publisert av etniske tyskere i Jugoslavia, basert på faktisk opptelling, reviderte tallet til omtrent {{formatnum:50000}}. Totalt {{formatnum:48447}} døde i leirer, {{formatnum:7199}} ble skutt av partisaner, og {{formatnum:1994}} døde i sovjetiske arbeidsleirer.<ref name="EU57"/> De tyskerne som fortsatt ble ansett som jugoslaviske statsborgere ble benyttet i industri og det militære, men kunne kjøpe seg frihet fra jugoslavisk statsborgerskap for en sum tilsvarende tre månedslønner. Innen 1950 hadde {{formatnum:150000}} av disse funnet sin vei til etterkrigs-Tyskland, {{formatnum:150000}} til Østerrike, {{formatnum:10000}} til USA, og {{formatnum:3000}} til Frankrike.<ref name="cadmus.iue.it" />

Ifølge vesttyske tall var {{formatnum:82000}} tyskere igjen i Jugoslavia i 1950.<ref name="Overy" /> Etter 1950 flyttet de fleste til Vest-Tyskland, eller ble assimilert inn i lokalbefolkningen.