Redigerer Ernest Shackleton (avsnitt)

=== Ferden i åpen båt ===
[[Fil:LaunchingTheJamesCaird2.jpg|thumb|Sjøsetting av «James Caird» fra kysten av [[Elefantøya]] 24. april 1916.]]
<!--{{Utdypende artikkel|Ferden i «James Caird»}}-->
Elefantøya var et ugjestmildt sted, langt unna noen skipsruter. Derfor bestemte Shackleton at de skulle ta risikoen med å dra i åpen båt mot hvalstasjonene på [[Sør-Georgia]], 800&nbsp;nautiske mil unna, hvor han visste at det var mulig å få hjelp.{{Sfn|Worsley|s=95–99}} Den sterkeste av de små 20&nbsp;fots livbåtene, døpt «James Caird» etter ekspedisjonens hovedsponsor, ble valgt for ferden.{{Sfn|Worsley|s=95–99}} Skipets tømrer, [[Harry McNish]], gjorde ulike forbedringer på båten. Blant annet ble sidene hevet, kjølen forsterket, det ble bygget et provisorisk dekk av tre og seilduk, og arbedidene ble forseglet med oljemaling og selblod.{{Sfn|Worsley|s=95–99}}

Shackleton valgte seg ut fire ledsagere for ferden: [[Frank Worsley]], «Endurances» kaptein, som skulle stå for navigeringen, [[Tom Crean]], som hadde «bedt om å bli med»; to sterke seilere i [[John Vincent (seiler)|John Vincent]] og [[Timothy McCarthy (seiler)|Timothy McCarthy]], og til slutt tømreren McNish.{{Sfn|Worsley|s=95–99}} Shackleton hadde kommet på kant med McNish i løpet av tiden gruppen var strandet på isen, men selv om han ikke ville tilgi tømrerens tidligere ulydighet, anerkjente Shackleton verdien hans for denne spesielle jobbe.{{Efn|name=McNish's 'mutiny'}}{{Sfn|Huntford|s=475}}{{Sfn|Huntford|s=656}}

Shackleton avslo å ta med forsyninger for mer enn fire uker, vel vitende om at hvis de ikke nådde Sør-Georgia innen den tiden ville båten og mannskapet være tapt.{{Sfn|Alexander|s=137}} «James Caird» ble sjøsatt 24. april 1916, og i de neste femten dagene seilte de gjennom farvannet i [[Sørishavet]], prisgitt de stormfulle havene i konstant fare for kantring. Takket være Worsleys navigasjonsegenskaper, kom klippene på Sør-Georgia til syne 8. mai. Vind med orkan styrke gjorde det imidlertid umilig for gruppen å komme i land, og de ble tvunget til å ri stormen av ute på havet i konstant fare for å bli knust mot steinene. De fikk senere vite at den samme orkanen hadde senket et 500-tonns dampskip fra Buenos Aires som var på vei mot Sør-Georgia.{{Sfn|Worsley|s=162}}

Dagen etterpå fikk de endelig mulighet til å komme i land på den ubebodde sørlige kysten. Etter en periode med hvile og rekreasjon, bestemte Shackleton at de skulle forsøke å krysse øya over land fremfor å risikere en ny ferd på havet for å nå hvalstasjonene på nordkysten. Selv om de norske hvalfangerne sannsynligvis hadde krysset andre steder på ski, hadde ingen forsøkt seg på denne ruten før.{{Sfn|Huntford|s=574}} McNish, Vincent og McCarthy ble værende igjen på landingsstedet mens Shackleton tok med seg Worsley og Crean på den 51&nbsp;km lange ferden over fjellterrenget. Etter 36&nbsp;timer nådde de hvalstasjonen på [[Strømnes]] den 20. mai.{{Sfn|Worsley|s=211–12}}

Den neste vellykkede kryssingen av Sør-Georgia fant sted i oktober 1955 av den britiske utforskeren [[Duncan Carse]], som brukte mye av den samme ruten som Shackletons gruppe. Som en hyllest til det de oppnådde, skrev Carse: «Jeg vet ikke hvordan de klarte det, annet enn at de hadde to-tre menn fra den heroiske tidsalder for antarktisutforskning med 50&nbsp;fot med tau mellom seg – og en tømrers skarøks».{{Efn|name=sitat17}}{{Sfn|Fisher|s=386}}