Redigerer Englands historie (avsnitt)

== Tudor-dynastiet ==
{{Utdypende artikkel|Tudortiden}}
=== Henrik VII ===
[[Fil:EmpsonHenryDudley.jpg|thumb|Henrik VII av England i midten og hans rådgivere, [[Richard Empson|sir Richard Empson]] og [[Edmund Dudley|sir Edmund Dudley]]]]
Da [[Henrik VII av England]] overtok tronen ebbet [[rosekrigene]] ut, men det var likevel neppe noen som i samtiden ville ha spådd eller trodd at huset Tudor ville herske over England i de neste 118 år. Han gjorde krav på kronen ved erobring og Guds dom i slag. [[Det engelske parlamentet]] anerkjente ham raskt som konge, men huset York var langt fra beseiret. Da han giftet seg med [[Edvard IV av England|Edvard IVs]] eldste datter [[Elizabeth av York]] i januar 1486 ble huset York formelt forent med huset Lancaster.

De fleste europeiske herskere trodde ikke at Henrik ville overleve særlig lenge, og var derfor villig til å gi beskyttelse og hjelp til andre som gjorde krav på tronen. Konspirasjonene mot ham ble ingen alvorlig trussel før Rikard IIIs nevø [[John de la Pole, jarl av Lincoln|John de la Pole]], jarl av Lincoln, klekket ut et nytt forsøk i 1487. Ved å benytte seg av en bondegutt ved navn [[Lambert Simnel]] som utga seg for å være [[Edward Plantagenet, 18. jarl av Warwick|Edward, jarl av Warwick]] (mens den virkelige Warwick satt innelåst i [[Tower of London]]), ledet de la Pole en hær på 2&nbsp;000 tyske leiesoldater (betalt av [[Margaret av York]], hustru av hertug [[Karl I av Burgund]]) inn i England. Opprørerne ble beseiret og de la Pole drept i [[slaget ved Stoke Field]]. Da kongen innså at Simnel kun var en bedrager, forledet av voksne, lot han gutten bli ansatt i det kongelige kjøkkenet.

En mer seriøs trussel var [[Perkin Warbeck]], en ungdom fra [[Flandern]] som utga seg for Edvard IVs sønn [[Richard av Shrewsbury, 1. hertug av York|Richard]]. Igjen med økonomisk støtte fra Margaret av York invaderte han England fire ganger før han til sist ble tatt til fange og plassert i Tower of London. Både Warbeck og jarlen av Warwick var farlige, selv i fangenskap, og Henrik fikk dem begge henrettet i [[1499]], i god tid før [[Ferdinand II av Aragón]] og [[Isabella I av Castilla]] tillot at deres datter [[Katarina av Aragón]] fikk komme til England og gifte med seg med Henriks sønn [[Arthur, prins av Wales|Arthur]]. I [[1497]] oppsto et opprør mot skattene i [[Cornwall]] og rundt 20&nbsp;000 marsjerte mot London. Henrik VII viste at han kunne bruke militær makt når han måtte og nedkjempet opprørerne ved elven [[Ravensbourne]]. Resten av hans styre ble relativt fredelig, til tross for en mindre uro for arverekkefølgen da hans hustru Elizabeth av York døde i 1503.

Henrik VIIs utenrikspolitikk var fredelig. Han dannet en allianse med [[Spania]] og med den [[Det tysk-romerske rike|tysk-romerske]] keiser [[Maximilian I av Det tysk-romerske rike|Maximilian I]], men i [[1493]], da de gikk i krig mot [[Frankrike]], ble også England trukket inn i konflikten. Med en slunken statskasse og et usikkert grep om makten hadde Henrik liten lyst på krig. Han oppnådde raskt en forståelse med franskmennene og frasa seg alle krav på franske områder, unntatt havnen [[Calais]]. Til gjengjeld lovte Frankrike å anerkjenne ham som konge og slutte å gi beskyttelse til andre kongsemner. Kort tid etter ble franskmennene opptatt av [[Italia]] og vendte oppmerksomheten bort fra England. Henrik oppnådde også en forståelse med Skottland, og forhandlet fram et ekteskap med sin datter [[Margaret Tudor]] til den skotske kongen [[Jakob IV av Skottland|Jakob IV]].

Da Henrik ble konge arvet han en regjering som var meget svekket av rosekrigene og med en bortimot tom statskasse. Gjennom en hard skattepolitikk og en tidvis hensynsløs skatteinnsamling og konfiskasjoner greide han å fylle statskassen igjen innen han døde. Han gjenoppbygget også regjeringens administrasjon. I 1501 døde hans sønn Arthur av sykdom i en alder av 15 år etter at han hadde giftet seg med den spanske prinsessen [[Katarina av Aragón]]. Arvingen til tronen ble derfor den neste eldste sønnen, [[Henrik VIII av England|Henrik VIII]], som uten motstand ble Englands neste konge, og kunne gifte seg med sin avdøde brors hustru Katarina da hun sverget på at det første ekteskapet ikke var blitt fullbyrdet.

=== Henrik VIII ===
[[Fil:Henry-VIII-kingofengland 1491-1547.jpg|thumb|Henrik VIII av England]]
{{utdypende artikkel|Henrik VIII av England}}
Henrik VIII begynte sitt styre med stor grad av optimisme. Den flotte, atletiske unge kongen sto i skarp kontrast til sin forsiktige, gnieraktige far. Henriks overdådige hoff førte raskt til at den skattekiste som han hadde arvet ble tømt. Han giftet seg med enken etter sin bror, [[Katarina av Aragón]], og de fikk flere barn sammen, men den eneste som overlevde barndommen var datteren [[Maria I av England|Maria]].

I [[1512]] gikk den unge kongen til krig mot Frankrike. Selv om England var en alliert med Spania, en av Frankrikes hovedfiender, kom krigen kom hovedsakelig grunnet Henriks ønske om personlig ære, til tross for det faktum at hans søster [[Maria Tudor, dronning av Frankrike|Maria Tudor]] var gift med [[Ludvig XII av Frankrike]]. Krigen førte til lite; den engelske hæren led tungt av sykdom og ufyselig vær. En trefning, som Henrik beskrev som en større seier, var egentlig bare en kort trefning hvor franskmennene slo retrett nesten umiddelbart da de to styrkene møttes. Hendelsen fikk navnet ''Battle of the Spurs'' («Sporeslaget»), ettersom sporene var det eneste «våpen» som ble brukt.

I mellomtiden aktiverte [[Jakob IV av Skottland]] sin allianse med Frankrike og erklærte krig mot England (til tross for at han var Henriks andre svoger). Mens Henrik var i Frankrike var Katarina regent i hans sted, og hun og hennes rådgivere ble nødt til å stå imot trusselen fra nord. I [[slaget ved Flodden Field]] den 9. september [[1513]] gikk skottene på ett av sine største nederlag hvor det meste av den skotske adelen og kongen selv ble drept. Da Henrik kom tilbake ble han hyllet for denne seieren som han ikke hadde tatt del i.

Til sist var det ikke lenger mulig for Katarina å få flere barn, og kongen ble i økende grad nervøs for muligheten at hans datter Maria skulle arve tronen. Englands eneste erfaring med et kvinnelig overhode, [[Maud av England]] på 1100-tallet, hadde vært svært uheldig. Til sist bestemte han seg for å la seg skille fra Katarina og finne seg en ny dronning. Kirken kunne ikke akseptere dette, men Henrik siterte et avsnitt fra ''[[Tredje Mosebok]]'': «Når en mann gifter seg med sin brors kone, er det en skammelig gjerning. Han vanærer sin bror; de skal ikke få barn»<ref>Nettbibelen: [http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=LEV&chapter=20 ''Tredje Mosebok 20,21''] {{Wayback|url=http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=LEV&chapter=20 |date=20110503180954 }}</ref> Katarina insisterte imidlertid på at hun og Arthur aldri hadde fullbyrdet deres kortvarige ekteskap og at det bibelske forbudet derfor ikke var gyldig. Tidspunktet for Henriks sak var ikke heldig. I [[1527]] var paven blitt tatt til fange av keiser [[Karl V av Det tysk-romerske rike]], nevø av Katarina, og den mektigste herskeren i Europa ved siden av sin erkefiende [[Frans I av Frankrike]]. Det var ikke mulig for kirken å tillate skilsmisse under disse omstendigheter. Henriks neste skritt var like dramatisk som enkelt, han løsrev England fra [[den katolske kirke]], en prosess som har blitt kjent som [[Reformasjonen i England|den engelske reformasjon]].

Den nyetablerte [[Den engelske kirke|engelske kirke]] var i hovedsak fortsatt en katolsk kirke, forskjellen var at det var kongen, og ikke paven, som var dens overhode. Det tok en del år før atskillelsen var fullført, og i prosessen ble mange mennesker henrettet for å motsette seg kongens religiøse politikk, mest kjent er forfatteren og statsmannen [[Thomas More]]. Under [[oppløsningen av Englands klostre]] i tiden [[1538]] og [[1541]] ble de katolske klostrene i England oppløst og deres eiendommer overtatt av den engelske kronen.

{{Henrikskoner}}
I 1530 ble Katarina forvist fra hoffet. Deres ekteskap ble erklært ugyldig, noe som gjorde Maria til illegitim. Fram til sin død i 1536 levde Katarina ensomt i en isolert herskapsbolig på landet. Henrik giftet seg med sin elskerinne [[Anne Boleyn]] som snart ble gravid. Den 7. september [[1533]] fødte hun til kongens store skuffelse en datter, [[Elisabeth I av England|Elisabeth]]. I [[1536]] da Anne var gravid på nytt ble Henrik kvestet i en [[ridderturnering]], og forskrekket over dette fødte hun for tidlig et dødfødt barn, en gutt. Kongen ble da overbevist om at dette ekteskapet var forhekset og fant seg et nytt dronningemne, [[Jane Seymour]]. Han fengslet Anne i Tower of London, anklaget for det meste, blant annet [[Trolldom|hekseri]] og [[utroskap]] med sin egen bror. Hun ble halshugget sammen med fem menn (hennes bror inkludert), og ekteskapet erklært ugyldig. Elisabeth, som hennes halvsøster Maria, ble erklært som illegitim.

Henrik giftet seg øyeblikkelig med Jane Seymour som ble gravid bortimot like raskt. Den 12. oktober [[1537]] fødte hun en gutt, [[Edvard VI av England|Edvard]], som ble mottatt med store feiringer. Kongens leting etter en sønn var endelig over så lenge Edvard kunne holde seg frisk. Imidlertid døde dronningen av [[barselfeber]] ti dager senere, og Henrik VIII sørget tungt. Da han selv døde ni år senere ble han gravlagt ved siden av henne.

Kongen giftet seg på nytt for fjerde gang i [[1540]] til tyske [[Anna av Kleve]] for å inngå en politisk allianse med hennes [[Protestantisme|protestantiske]] bror, hertugen av [[De forente hertugdømmene Jülich-Kleve-Berg]]. Henrik håpet også på enda en sønn som reserve i tilfelle noe skulle skje med Edvard. Dronningen var en skuffelse, og han oppfattet henne som kjedelig og ikke attraktiv, og han klarte ikke å fullbyrde ekteskapet. Raskt fikk han skilt seg fra henne, og hun ble i England og overlevde ham. Henrik giftet seg igjen med den 19 år gamle [[Katarina Howard]] som kom fra den mektige Howard-familien. Da det ble gjort klart for ham at hun verken var [[jomfru]] ved bryllupet og heller ikke trofast etter fikk han henne henrettet og ekteskapet erklært ugyldig. Hans siste ekteskap var til [[Katarina Parr]] som fungerte mer som en sykepleier for ham enn noe annet, ettersom hans helse hadde forfalt drastisk siden ulykken i ridderturneringen i 1536.

I [[1542]] gikk han inn i en ny krig mot Frankrike, men ulikt hendelsene i 1512 fikk han store vanskeligheter. Krigen skaffet England byen [[Boulogne-sur-Mer|Boulogne]], men ikke noe mer, og Frankrike gjenerobret byen i 1549. Skottland erklærte krig på nytt og i [[slaget ved Solway Moss]] gikk skottene igjen på et alvorlig nederlag.

Henriks [[Paranoia|paranoide]] [[vrangforestilling]]er ble verre i hans siste år. Det totale antallet henrettelser som ble utført under hans 38-årige styre kom opp i flere tusener. Han døde i januar [[1547]] i en alder av 55 år og ble etterfulgt av sin sønn.

=== Edvard VI, Jane Grey og Maria den blodige ===
[[Fil:Family of Henry VIII c 1545.jpg|mini|400px|Maleri av familien til [[Henrik VIII av England]], ca. 1545.  Fra venstre til høyre: «Mother Jak», prinsesse Maria, [[Edvard VI av England|prins Edvard]], Henrik VIII, [[Jane Seymour]], [[Elisabeth I av England|prinsesse Elisabeth]] og [[narr|hoffnarren]] William Sommers.<ref>Emerson, Kathy Lynn: [http://www.kateemersonhistoricals.com/TudorWomen4.htm ''A Who’s Who of Tudor Women: J-M''] {{Wayback|url=http://www.kateemersonhistoricals.com/TudorWomen4.htm |date=20100405092736 }}</ref>]]
[[Edvard VI av England|Edvard VI]] var kun ni år gammel da han ble konge i 1547. Hans onkel, [[Edward Seymour, 1. hertug av Somerset]], hadde forfalsket Henriks testamente slik at han selv fikk mye av kongens makt gjennom tittelen Riksforstander. Mens en del historikere har sett på Edvard VI som en høysinnet idealist, førte hans manglende grep om makten til en krise i 1549 da mange provinser brøt ut i opprør. [[Ketts opprør]] i [[Kent]] og [[Bønnebokopprøret]] i Devon og Cornwall kom samtidig med at man fryktet invasjon fra Skottland og Frankrike. Regentskapsrådet mislikte hertugen av Somerset på grunn av hans egenrådige fremferd, og han ble til sist fjernet av [[John Dudley, 1. hertug av Northumberland|John Dudley]], Lord President av Northumberland. Han fortsatte i noenlunde samme stil, men ikke mer enn at han ble godtatt av rådet. Det var i Edvards tid at England ble en protestantisk nasjon.

Da Edvard VI lå for døden av [[tuberkulose]] i [[1553]] la Dudley planer om å sette Lady [[Lady Jane Grey|Jane Grey]] på tronen og gifte henne bort til sin sønn, slik at han kunne beholde grepet om makten. Statskuppet var mislykket, og [[Maria I av England|Maria I]] overtok tronen under demonstrasjoner til hennes fordel i London. Hun fikk henrettet Jane Grey som var dronning i kun ni dager. Maria var en fanatisk [[Katolisisme|katolikk]], påvirket av den katolske kongen av Spania og den tysk-romerske keiser [[Karl V av Det tysk-romerske rike|Karl V]], og forsøkte å gjeninnføre katolisismen i England. [[Inkvisisjon]]en ble iverksatt, og 274 protestanter ble brent, derav hennes tilnavn «Maria den blodige». Hun var svært upopulær blant folket, og blant hoffet på grunn av hennes mann [[Filip II av Spania]] og hans folk i England. Maria tapte [[Calais]], den siste engelske besittelsen på kontinentet, og ble dermed enda mer upopulær (unntatt blant katolikker), men slo tilbake et opprør ledet av sir [[Thomas Wyatt den yngre]]. Hun fikk aldri barn, men hadde to innbilte svangerskap som førte til offentlige feiringer, og døde antagelig av [[kreft]] i november [[1558]], førtito år gammel. Hennes halvsøster Elisabeth var den neste av Henrik VIIIs barn som arvet tronen.

=== Elisabeth I ===
{{Utdypende artikkel|Elisabethansk tid|Engelsk renessanseteater}}
[[Fil:Elizabeth I in coronation robes.jpg|thumb|Elisabeth I i kroningskjole, smykket med Tudor-roser og trimmet med hermelin.<ref>Maleriet av Elisabeth I er datert til første tiår av 1600-tallet og er basert på en tapt original. En annen kopi av den tapte originalen har blitt tilskrevet til både Nicholas Hilliard og til Levina Teerlinc.</ref>]]
[[Elisabeth I av England|Elisabeth Is]] styre etter at hun besteg tronen i [[1558]], bragte en viss stabilitet til riket, etter uroen under Edvard og Maria. Religionsspørsmålet som hadde splittet landet siden Henrik VIII ble bilagt ved en religionsbåndleggelse, hvor den engelske kirken ble gjort til omtrent det den er i våre dager. Elisabeths største suksess var å balansere [[Puritanisme|puritaneres]] og pavetro katolikkers interesser. Hun klarte å unngå å støte noen av dem bort, men mot slutten av sin regjeringstid, da England nærmet seg krig med Spania, undertrykket hun katolikkene.

Under Elisabeth vedvarte freden innenlands, bortsett fra [[Nord-Englands reisning|Nordjarlenes opprør]] i [[1569]], som egentlig viste hvor effektivt hun hadde økt sin egen makt på adelens bekostning. En av de mest kjente hendelser i engelsk historie fant sted under hennes styre, da [[den spanske armada]] ble slått tilbake av sir [[Francis Drake]] i [[1588]], selv om krigen ble meget kostbar også for England, og ikke endte før etter Elisabeths død. Hennes regjering gjorde mye for å fullføre arbeidet [[Thomas Cromwell, 1. jarl av Essex|Thomas Cromwell]] hadde påbegynt under Henrik VIII, for å utvide regjeringens rolle og gjøre allmenne rettsregler og administrasjon virksomme i hele riket. I løpet av hennes styre og kort tid etter vokste befolkningen betydelig, fra rundt 2 millioner i 1520 til rundt 4-5 millioner i 1600. Av befolkningen bodde 10&nbsp;% byene og halvparten av disse (altså 5&nbsp;% av landets befolkning) i London.<ref>{{Kilde www |url=http://www.tudorplace.com.ar/Documents/poors.htm |tittel=Poors in Tudor England |besøksdato=2010-04-12 |arkiv-dato=2010-04-11 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20100411031521/http://www.tudorplace.com.ar/Documents/poors.htm |url-status=yes }}</ref>

Tudortiden regnes gjerne som en avgjørende tid, hvor mange spørsmål ble stilt som måtte få svar i det kommende århundret og under den engelske borgerkrigen. Dette gjaldt maktbalansen mellom konge og parlament og hvem som skulle kontrollere hvem. Noen historikere mener at Thomas Cromwell medvirket til en «Tudorrevolusjon», og det er ubestridt at parlamentet fikk mer makt under hans kanslerembede. Andre mener at «Tudorrevolusjonen» egentlig varte til slutten av Elisabeths regjeringstid, da alle endringene ble tømret fast. Det [[kongelig råd]]et (''Privy Council'', ''Geheimråd'') fikk mindre betydning etter Elisabeth, men mens hun levde var det fremdeles virkningsfullt.

Striden mellom Elisabeth og hennes kusine, dronning [[Maria I av Skottland|Maria Stuart]] av Skottland, som var en hengiven katolikk, har blitt berømt. Maria Stuart var blitt tvunget til å abdisere da Skottland ble protestantisk og flyktet til England hvor Elisabeth fikk henne arrestert. Maria tilbrakte de neste 18 årene i fangenskap, men hun var altfor farlig levende da de katolske maktene i Europa betraktet henne som Englands rettmessige hersker, og ikke Elisabeth. Hun ble til sist stilt for retten for forræderi, dømt til døden og halshugget i februar [[1587]].

Elisabeth døde barnløs i [[1603]], og ble etterfulgt av sin nærmeste slektning, kong [[Jakob I av England|Jakob VI av Skottland]] (ironisk nok sønn av Maria Stuart), som da også ble [[Jakob I av England]].