Redigerer Engelsk litteratur (avsnitt)

=== Mellomkrigsdramaet ===
[[Fil:George Bernard Shaw 1925.jpg|left|upright|thumb|[[George Bernard Shaw|G.B. Shaw]].]]
Engelsk teater var i rik vekst i perioden mellom verdenskrigene, men uten videre fornying: impulsene kom fra Irland, hvor [[William Butler Yeats]] ([[1865]]–[[1939]]) sammen med [[Edward Martyn]] og [[Augusta, Lady Gregory|Lady Gregory]] ([[1852]]–[[1932]]) grunnla [[Abbey Theatre|det irske nasjonalteateret]]. Disse dramatikerne var sammen med for eksempel [[John Millington Synge]] ([[1871]]–[[1909]]) og [[Sean O'Casey]] drivende krefter bak gjenopplivingen av en irsk litteratur (''Irish Literary Revival''). Yeats bidro med symbolske dramaer, Lady Gregory og Synge gjeninnførte den dramatiske versekunst, mens sosialisten O'Casey skapte ekspresjonistiske dramaer, og var blant annet den første som skrev om [[Dublin]]s arbeiderklasse. 

Den amerikanskfødte nobelprismottakeren (1948) [[T.S. Eliot|T. S. Eliot]] ([[1888]]–[[1965]]) overførte sine dramatiske monologer på verseform til teateret, eksempelvis ''Mordet i katedralen'' ([[1935]]), en dramatisering av mordet på erkebiskopen av Canterbury, [[Thomas Becket]]. Eliots temaer var tiden, evigheten, kampen om åndens gjenfødelse og forsoning med fortidens spøkelser. Sceneverkene var framfor alt inspirert av Yeats, og gikk i verseform med en fri rytmikk og delvis med musikalske komposisjonselementer. Eliot var påvirket av [[Buddhisme|buddhistisk]] tenking, antikkens filosofi og kristen mystisisme. Selv øvet han stor innflytelse på enkelte senere filosofiske retninger, blant annet [[eksistensialisme]]n.  

[[Christopher Fry]] ([[1907]]–[[2005]]) dyrket den elegante ordkunst, hans meste kjente stykke er den romantiske komedien ''Damen vil helst ikke brennes'' (''This Lady is Not For Burning'') fra [[1948]]. [[Noël Coward]] ([[1899]]–[[1973]]) var mesteren av lette lystspill og [[salongkomedie]]r uten poetisk drama og større dypsindighet, mens [[William Somerset Maugham|W. Somerset Maugham]] ([[1874]]–[[1965]]) skrev dramatiske verk som tok samtidens problemer opp til debatt. De beste stykkene til [[J. B. Priestley]] ([[1894]]–[[1984]]) tilhører også denne perioden.

I England var det ingen som kunne bestride [[George Bernard Shaw]]s ([[1856]]–[[1950]]) posisjon – med sin humor og vittige paradokser var han like mye et begrep som han var forfatter. Også Shaw hadde røtter i Irland, han var født i [[Dublin]], men flyttet som ung mann til [[London]] hvor han lenge slet som journalist og kritiker. Shaw gjorde den engelske teaterscenen til et diskusjonsforum for moralske, politiske og økonomiske spørsmål, og det er sannsynligvis hans viktigste og mest varige bidrag til scenekunsten. Debutverket, ''Enkemannens hus'' (''Widower’s House'', [[1892]]), er et sosialt indignasjonsdrama om gårdeieres kyniske utnytting av leietagere. Selv mente han å stå i gjeld til [[Henrik Ibsen]] når det gjaldt de realistiske dramaer, dvs. dramaene som var ment å høyne bevisstheten om viktige sosiale spørsmål. Alt i alt skrev Shaw mer enn 60 teaterstykker, nesten alle behandlet tidens sosiale problemer, men på grunn av sin komiske åre klarte han å gi temaene en relativt sosialt akseptabel form. Teknisk var dramatikken hans godt gjennomført med en fin psykologisk tegning, ofte med sterke og uavhengige kvinneskikkelser, eksempelvis frelsesarméoffiseren Barbara Undershaft i ''Major Barbara'' (1905). Shaw utga også teaterstykkene sine i bokform, og utstyrte dem gjerne med lange og underholdende forord. 

På [[1910-årene|1910-tallet]] var han godt etablert. Stykker som ''Fanny's First Play'' ([[1911]]) og ''Pygmalion'' ([[1912]]), som den berømte [[musikal]]en ''[[My Fair Lady]]'' ([[1956]]) er basert på, opplevde lange spilleperioder for et stort London-publikum. Den første verdenskrig endret ham som så mange andre. Det første stykket i mellomkrigstiden var ''Villa Hjertedød'' (''Heartbreak House'', [[1919]]). Humoren var fortsatt til stede, men ikke troen på menneskeheten. I [[1923]] skrev han ''Saint Joan'' – [[Jeanne d’Arc]] skildres her med sympati og innlevelse, og stykket ble en internasjonal suksess som førte til at han ble tildelt [[Nobelprisen i litteratur|Nobels litteraturpris]] i [[1925]].