Redigerer Embetsmannsstaten (avsnitt)

==== Stattholderstriden (1856–1867) ====
[[Bilde:Karl XV i mitten av 1860-talet.jpg|miniatyr|[[Karl IV|Kong Karl IV]] ble fanget mellom progressiv norsk og konservativ svensk unionspolitikk.]]
Embetsmennene hadde god kontroll på regjering og Stortinget i denne perioden. Da det dukket opp en ny krise, var dette ikke mellom lovgivende og utøvende makt, men i stedet en intern uenighet mellom embetsmennene. Forholdet mellom Norge og Sverige var godt mellom studenter, men fortsatt relativt kjølig på politisk nivå. Riktignok hadde Oscar I lyktes i å få inngått [[Novembertraktaten]] i 1855 som garanterte at dersom Norge og Sverige lovte å ikke gi fra seg landområder til Russland, skulle Frankrike og Storbritannia støtte dem i forsvarskrig mot russerne. Likevel var det lite samarbeid mellom Norges og Sveriges militære styrker. Stortinget hadde også forkastet samarbeid om handelspolitikk og rettspleie, noe som irriterte mange svenske politikere. Flere av de mer konservative svenske politikerne var heller ikke begeistret for at kongen av Norge bare hadde utsettende veto.<ref>Side 36-38, Try</Ref>

Da Severin Løvenskiold døde i 1856 ble stattholderstillingen ledig. Det ble ikke øyeblikkelig utnevnt en ny, og det var usikkert om det ville komme en erstatter. Samtidig var det mulig at en stattholder som var i strid med resten av regjeringen og med Stortinget kunne utnevnes. Enda det ikke ble utnevnt en stattholder, ble for eksempel  [[Karl IV|Kronprins Carl]] gitt stillingen visekonge under et opphold i Christiania i 1856–1857.<ref>Side 38, Try</ref> Noe annet som overrasket embetsverket var at kronprins Carl i 1858 utnevnte sin venn [[Christian Birch-Reichenwald]] til norsk førstestatråd (tittelen «statsminister» ble først tildelt den norske regjeringsleder i Christiania etter stattholderstriden). Birch-Reichenwald var dermed ikke en person utnevnt internt i embetsverket, men en som kom utenfra.<ref>Side 267, Pryser</ref> De nærmeste årene fortsatte Birch-Reichenwald å utnevne venner i viktige posisjoner, [[Georg Sibbern]] ble norsk statsminister i Stockholm, mens Reichenwalds fetter og svoger [[Ketil Motzfeldt]] kom inn i regjeringen. I hele sin regjeringstid var Birch Reichenwald opptatt av å fremstå som uavhengig av Stockholm og av kongen.<ref>Side 38-41, Try</ref>

Nettopp i 1859 ble dette spesielt betent. Oscar I hadde slitt mye med sykdom, og døde i 1859. Birch-Reichenwald ønsket å avskaffe stattholderposisjonen. Han fikk med Carl, nå Karl IV, på planen, som gikk ut på å stryke stattholderposisjonen som en morgengave. Stortinget skrev et vedtak, og Karl IV skulle signere dette. Regjeringen valgte imidlertid å ikke la svenske politikere bli overrasket over hvor fort det gikk, og utsatte derfor overbringelsen av vedtaket til Karl IV først etter at han var returnert til Sverige. Det ga den motsatte effekten av den ønskede. Konservative svenske politikere var uvillige, og krevde at stattholderposisjonen ikke skulle oppheves før unionen ble revidert. Hensikten var at både kongen og Sverige skulle få større makt i unionen. Dette medførte stort press både på den svenske justisstatsministeren [[Louis Gerhard De Geer]] og på Karl IV. Karl IV nektet å sanksjonere vedtaket i norsk statsråd, og markerte at dette var et norsk anliggende. Svenske politikere var skuffet over at Karl IV signaliserte at dette var en norsk sak, og norske var skuffet over sanksjonsnektelsen.<ref>Side 44-46, Try</ref>

Birch-Reichenwald og Georg Sibbern fikk interne problemer da sistnevnte ikke kunne forsvare at de hadde sondert den politiske situasjonen i Stockholm på forhånd, før Stortingets vedtak. Karl IV tok dermed kontakt med Frederik Stang, som hadde vært utenfor regjering og for første og siste gang satt på Stortinget under Birch-Reichenwalds periode som sjef for regjeringen. Stang sa at han gjerne gikk inn i regjering dersom Birch-Reichenwald gikk ut av den. Stangs første store utfordring var å forholde seg til Riksdagens forslag til unionsrevisjon. Mens den konge- og unionsvennlige Birch-Reichenwald hadde alliert seg med Stortinget og skapt en kløft mot Sverige, var den unionsskeptiske Stang ansvarlig for å skape et bedre forhold mellom unionspartnerne. Stangs regjering samarbeidet godt med De Geer i å skrive en uttalelse med lite innhold og mange honnørord.<ref>Side 48, Try</ref> Da dette ble behandlet i Storinget, svarte de med et enda mer uklart svar:

<blockquote>«Storthinget, der fastholder, at en revision af de unionelle bestemmelser, – når Hans Majestæt måtte finde, at det rette tidspunkt til at forberede en såden måtte være kommet, – alene kan finde sted i den rigsakten givne grundvold, nemlig rigernes likeberettigelse og enerådighed i alle anliggender, der ikke er betegnede som unionelle, og som i Hs. Maj.s diktamen af 18. februar 1862 påskjønner et udtryk for den samme opfatning af de vilkår, hvorpå en revision kan foregå, og højstsammes omhu både for unionen og for hvert av rigernes selvstændighed, beslutter at de stortingeet den 6te oktober forrige år oversendte dokumenter vedlægges protokollen»<ref>Side 48-49, Try</ref></blockquote>

Denne uttalelsen gjorde at det tidligere vedtaket som provoserte så mye, nå ikke lenger var like betent. Det ga Stang god tid til å nedsette en unionskomité. Den ble nedsatt først i 1866 og utarbeidet i 1867. Den hadde relativt milde forslag, flere til Norges fordel, men et slikt forslag ville skape en hjemmel for flere av de forslagene det tidligere ikke lå hjemmel i.<ref>Side 49-50, Try</ref>