Redigerer Donnerfølget (avsnitt)

=== Første redningsaksjon ===
{| class="wikitable"
|+Medlemmer av Donnerfølget som ble reddet i den første redningsaksjonen
!Navn
!Alder
|-
|Elitha Donner
|14
|-
|Leanna Donner
|12
|-
|George Donner, Jr.
|9
|-
|William Hook*
|12
|-
|Margret Reed
|32
|-
|Virginia Reed
|12
|-
|James Reed, Jr.
|6
|-
|Edward Breen
|13
|-
|Simon Breen
|8
|-
|William Graves
|17
|-
|Eleanor Graves
|14
|-
|Lovina Graves
|12
|-
|Mary Murphy
|14
|-
|William Murphy
|10
|-
|Naomi Pike
|2
|-
|Philippine Keseberg
|23
|-
|Ada Keseberg*
|3
|-
|Doris Wolfinger
|20
|-
|John Denton*
|28
|-
|Noah James
|20
|-
|Eliza Williams
|31
|-
| colspan="2" |* døde på veien{{sfn|Johnson|1996|p=294-298}}
|}

Mange av de som kunne ha vært med på en redningsaksjon var opptatt med å kjempe i den mexicansk-amerikanske krigen. Samferdselen i området var vanskeliggjort gjennom blokkerte veier, og det var generell varemangel. Kun tre menn meldte seg da det ble søkt om frivillige til å redde Donnerfølget. Reed måtte bli i [[San Jose]] til februar på grunn av regionale opprør og generell forvirring. Han tilbrakte tiden med å snakke med bekjente og andre nybyggere. Innbyggerne i San Jose reagerte med å opprette en underskriftskampanje for å overbevise [[United States Navy|den amerikanske marinen]] om å hjelpe dem som var fanget ved Truckee Lake. To lokale aviser meldte at medlemmer i trugefølget hadde tydd til kannibalisme, og det førte til mer sympati med dem som fremdeles var igjen i fjellene. Innbyggerne i [[San Francisco|Yerba Buena]] (det som seinere skulle bli San Francisco), mange av dem var nyinnflyttede migranter, samlet inn 1 300 dollar (tilsvarende 36 100 dollar i 2020) og jobbet med å bygge to leire som skulle være til hjelp for et mulig redningslag.{{sfn|Stewart|1988|p=150-159}}{{sfn|Rarick|2008|p=180-181}}

4. februar satte et redningslag bestående av blant annet William Eddy ut fra [[Sacramentodalen]]. De ble forsinket på grunn av regn og en flomstor elv. Eddy ble i Bear Valley, mens de andre fortsatte gjennom snø og dårlig vær over passet mot Truckee Lake. De opprettet [[Depot|matdepoter]] på veien, så de skulle slippe å ta med alt. Tre i gruppen vendte tilbake, mens sju fortsatte.{{sfn|Stewart|1988|p=176-189}}{{sfn|Rarick|2008|p=166-167}}

De sju kom seg over Frémontpasset (nå Donnerpasset) den 18. februar. Da de nærmet seg stedet der hyttene etter Eddys forklaring skulle være, begynte de å rope. Mrs. Murphy kom til syne, stirret på dem, og spurte: "Kommer dere fra California, eller fra himmelen?"{{sfn|Stewart|1988|p=191}} Redningsmannskapet delte ut små mengder mat, i frykt for at for mye mat ville være dødelig for de sultende. Alle hyttene var nedsnødde. Takene av gjennomvåte oksehuder hadde begynt å råtne, og lukta var overveldende. Tretten i leiren var døde, likene hadde blitt begravd midlertidig i snøen nær hyttetakene. Noen av migrantene virket følelsesmessig ustabile. Tre av redningsmannskapene reiste videre til Donnerfamilien og tok med seg fire barn og tre voksne tilbake. Leanna Donner hadde særlig vanskelig for å gå opp den bratte bakken fra Alder Creek til Truckee Lake, og skreiv seinere "den smerten og vanskelighetene jeg holdt ut den dagen er ubeskrivelig."{{sfn|Rarick|2008|p=173}} George Donners arm var så angrepet av [[koldbrann]] at han ikke kunne røre seg. Tjuetre av migrantene ble valgt ut til å reise til California med redningslaget, da ble tjueen igjen i hyttene ved Truckee Lake og tolv ved Alder Creek.{{sfn|Stewart|1988|p=190-196}}{{sfn|Rarick|2008|p=170}}
[[Fil:Donner tree stumps2.jpg|miniatyr|Trestubber ved Alder Creek, trærne ble hugget av medlemmer av Donnerfølget. Fotografert i 1866. Snøen lå i høyde med stubbene.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Location of the Donner Family Camp|publikasjon=California Historical Society Quarterly|dato=Mars 1945|forfattere=Weddell, P. M.|bind=24|hefte=1|sider=73-76}}</ref>]]
Redningsmannskapet lot være å fortelle hvordan det hadde gått med trugefølget. De sa bare til migrantene at de ikke kom tilbake på grunn av frostskader.{{sfn|Rarick|2008|p=171}} Patty og Tommy Reed ble snart for svake til å komme seg over snøfonnene, og ingen hadde krefter til å bære dem. Margret Reed valgte å bli med de to eldste barna sine til Bear Valley, og måtte holde ut å se de to svakeste bli tatt med tilbake til Truckee Lake uten noen av foreldrene. Hun fikk redningsmannen Aquilla Glover til å sverge på sin ære som [[Frimureri|frimurer]] at han ville komme tilbake for å hente de to yngste. Patty Reed sa: "Vel, mor, hvis du aldri skulle se meg igjen, gjør så godt du kan."{{sfn|Stewart|1988|p=198}}{{sfn|Rarick|2008|p=174}} Da barna kom tilbake til Truckee Lake nektet Breenfamilien å la dem komme inn i hytta si, og slapp dem bare motvillig inn da Glover la igjen mer mat. Redningsfølget oppdaget til sin skuffelse at det første depotet  hadde blitt forstyrret av dyr, hvilket betød at de måtte holde ut fire dager uten mat. Etter å ha hatt vanskeligheter med turen over passet gikk John Denton i [[koma]] og døde. Ada Keseberg døde snart etter. Moren hennes var utrøstelig, og nektet å gi slipp på datterens lik. Etter å ha reist videre flere dager gjennom vanskelig terreng ble redningsgruppen mer og mer bekymret for at barna ikke ville klare seg. Noen av dem åt hjorteskinnsfrynsene fra buksene til en av redningsmennene og skolissene til en annen, til redningsmannskapets overraskelse. På vei ned fra fjellet kom det andre redningslaget dem i møte, der var blant annet James Reed med. Da hun hørte stemmen hans sank Margret Reed overveldet sammen i snøen.{{sfn|Stewart|1988|p=197-203}}{{sfn|Rarick|2008|p=178}}

Etter at migrantene hadde kommet trygt fram til Bear Valley brøt William Hook, Jacob Donners stesønn, seg inn i et matlager, og åt så mye at han tok sin død av det. De øvrige fortsatte til Sutter's Fort, der Virginia Reed skrev "det føltes virkelig som om jeg hadde tatt steget inn i paradis". Hun opplevde med overraskelse at en av de unge mennene fridde til henne, selv om hun bare var tolv år og i ferd med å komme seg fra alvorlig sult.{{sfn|Stewart|1988|p=204-206}}{{sfn|Rarick|2008|p=187}} Hun avviste ham.{{sfn|McGlashen|1918|p=239}}