Redigerer Det engelske kaos under Stefan (avsnitt)

== Slutten på krigen ==
=== Fredsforhandlinger (1153–1154) ===
[[Fil:Political map of England 1153.PNG|thumb|De politisk fraksjonene i sørlige England i 1153; rød = områder hovedsakelig under Stefans kontroll; blå = kontrollert av Angevin; grå = innfødte walisere; lys gul = Ranulf av Chester og Robert av Leicester; grønn = David I av Skottland.]]

Henrik FitzEmpress vendte tilbake igjen i 1153 med en liten hær, støttet i nord og øst i England av  Ranulf av Chester og Hugh Bigod.<ref>Bradbury (2009), s. 178–179.</ref> Stefans festning ved  Malmesbury av Henriks styrker og kongen svarte med å marsjere vest med en hær.<ref name="Bradbury_180">Bradbury (2009), s. 180.</ref> Stefan forsøkte uten hell å tvinge Henriks mindre hær å gå i kamp ved elven Avon. I møte med det stadig heftigere vinterværet gikk Stefan med på en midlertidig våpenhvile og reiste tilbake til London. Henrik kunne reise nordover gjennom Midland hvor den mektige [[Robert de Beaumont, 2. jarl av Leicester]], annonserte sin støtte til angevinenes sak.<ref name="Bradbury_180"/> En delegasjon av de engelske kirkelederne møtte Henrik og hans rådgivere ved Stockbridge kort tid før påske.<ref>King (2007), s. 25–26.</ref> Mange av detaljene fra deres diskusjoner er uklare, men det synes som om kirkelederne framhevet at selv om de støttet Stefan som konge, ville de forhandle om en fred. Henrik bekreftet at han ville unngå engelske katedraler og ville ikke forvente biskoper ved sitt hoff.<ref>King (2007), s. 26.</ref>

Over sommeren intensifierte Stefan den langvarige beleiringen av [[Wallingford Castle]] i et siste forsøk på å erobre denne festningen.<ref>Bradbury (2009), s. 182.</ref> Henrik marsjerte sørover med en liten hær og la Stefans beleiringshær under beleiring.<ref name="Bradbury_183">Bradbury (2009), s. 183.</ref> Da Stefan fikk høre dette samlet han en større hær og marsjerte mot Oxford og de to sidene møttes i kamp på hver sin side av elven Themsen ved Wallingford i juli.<ref name="Bradbury_183"/> Elven var stor og vannfylt, og det gjorde det vanskelig å krysse. Ved dette tidspunktet i krigen forsøkte hærførerne på begge sider å unngå direkte slag.<ref name="Bradbury_183&King_277">Bradbury (2009), s. 183; King (2010), s. 277; Crouch (2002), s. 276.</ref> Istedenfor åpen kamp var det medlemmer av kirken som meklet en våpenhvile, til irritasjon for både Stefan og Henrik.<ref name="Bradbury_183&King_277"/>

I kjølvannet av Wallingford hadde Stefan og Henrik en samtale hvor de snakket privat sammen om en mulig slutt på krigen. Stefans sønn Eustace ble imidlertid rasende over den fredfylte konklusjonen ved Wallingford. Han forlot sin far og reiste tilbake til Cambridge for å samle penger til et nytt hærtokt, men ble syk og døde måneden etter av uklare omstendigheter.<ref>King (2010), s. 278–279; Crouch (2002), s. 276.</ref> Eustaces død fjernet en opplagt fordringshaver til tronen og det var politisk beleilig for de som en endelig fred i England. Det er mulig at Stefan allerede hadde begynt å overse Eustaces krav; historikeren Edmund King observerte at Eustaces krav til tronen ikke var nevnt i diskusjonene ved Wallingford, og det kan ha vært utslagsgivende for Eustaces raseri.<ref>King (2010), s. 278.</ref>

Stridigheter fortsatte etter Wallingford, men stort sett halvhjertet. Stefan tapte byene Oxford og Stamford til Henrik mens han selv var opptatt av å bekjempe Hugh Bigod i østlige England, men Nottingham Castle overlevde et forsøk på å bli erobret.<ref>Bradbury (2009), s. 184.</ref> I mellomtiden var Stefans bror Henry av Blois og erkebiskop Theobald av Canterbury for en gangs skyld forent i et forsøk på å mekle sammen en endelig fred mellom de to sidene, og la press på Stefan for å akseptere en avtale.<ref>King (2010), s. 279–280; Bradbury (2009), s. 187.</ref> Hærene til Stefan og Henrik møttes på nytt ved [[Winchester (England)|Winchester]] hvor de to lederne ratifiserte betingelsene til en endelig fred i november.<ref>King (2010), s. 280.</ref> Stefan annonserte [[traktaten i Wallingford|en felles enighet]] i [[Winchesterkatedralen]]: han anerkjente Henrik FitzEmpress som sin adopterte sønn og etterfølger, som motytelse skulle Henrik gi ham sin hyllest; Stefan lovte å lytte til Henriks råd, men beholdt all sin kongelige makt og verdighet; Stefans gjenværende sønn [[William I, greve av Boulogne|William]] skulle gi sin hyllest til Henrik og si fra seg et hvert krav på tronen, i bytte ville han motta løfter om sikkerhet for sine besittelser og sin tittel som greve av Boulogne; betydningsfull festninger ville bli holdt av Henrik av garantister mens Stefan skulle ha adgang til Henriks festninger; og et antall utenlandske leiesoldater skulle bli demobilisert og sendt hjem.<ref>King (2010), s. 280–283; Bradbury (2009), s. 189–190; Barlow (1999), s. 187–188.</ref> Stefan og Henrik forseglet avtalen med et offentlig fredskyss i katedralen.<ref>King (2010), s. 281.</ref>

=== Overgang og rekonstruksjon (1154–1165) ===
[[Fil:Henry2 paris.jpg|thumb|Erkebiskop Theobald kroner Henrik in 1154.]]

Stefans beslutning å anerkjenne Henrik som sin arving var i sin tid ikke nødvendig som den endelige løsningen på borgerkrigen.<ref name="Bradbury_211">Bradbury (2009), s. 211</ref> Til tross for preging av ny valuta og administrative reformer kunne Stefan potensielt ha fortsatt som konge i mange flere år, samtidig som Henriks posisjon i Normandie var langt fra sikker.<ref name="Bradbury_211"/> Selv om Stefans sønn William var ung og uforberedt til å utfordre Henrik for tronen i 1153, og hadde heller ikke deltatt i krigen annet enn å være en del av sin fars følge, kunne situasjonen ha endret seg i de påfølgende årene. Det var eksempelvis vage rykter i tiden 1154 at William kunne ha vært en del av en konspirasjon som planla å myrde Henrik.<ref name="Crouch_277">Crouch (2002), s. 277.</ref> Historikeren Graham White beskrev traktaten i Winchester som en «usikker fred», og vurderingen til de fleste moderne historikere er at situasjonen i slutten av 1153 var fortsatt usikker og uforutsigbar.<ref>White (1990), s. 12, siterer Bradbury (2009), s. 211.</ref> Imidlertid ble Stefan svært aktiv tidlig i 1154, og reiste omfattende rundt om i kongeriket.<ref>Amt (1993), s. 19.</ref> Han begynte å sende ut kongelige skriv for sørvestlige England igjen og reiste til York hvor han holdt et stort hoff i et forsøk på å imponere den nordlige adelen for å se at den kongelige autoritet var blitt gjeninnført.<ref name="Crouch_277"/> Etter en hektisk sommer i 1154 reiste Stefan til Dover for å møte hertugen av Flandern, men en del historikere mente at kongen allerede var blitt syk og forberedt på å få ferdigstilt familiens affærer.<ref name="King_300">King (2010), s. 300.</ref> Han ble syk grunnet plager med magen, og døde deretter den 25. oktober.<ref name="King_300"/>

Henrik følte ikke at det var nødvendig å reise i all hast til England. Han gikk i land først den 8. desember 1154, men tok da raskt lojalitetseder fra en del av adelen og ble kronet sammen med Eleanore ved Westminster.<ref name="White_5">White (2000), s. 5.</ref> Det kongelige hoff ble samlet i april 1155 hvor hele adelen sverget troskap til kongen og hans sønner.<ref name="White_5"/> Henrik presenterte seg selv som den rettmessige arvingen til Henrik I og begynte oppbyggingen av riket i hans bilde.<ref>White (2000), s. 2.</ref> Selv om Stefan hadde forsøkt å være fortsettelsen av regjeringsmetodene til Henrik I under krigen, karakteriserte den nye regjeringen de 19 årene med Stefans styre som en kaotisk og vanskelig periode og hvor alle problemene hadde sin årsak i at Stefan urettmessig hadde tatt tronen.<ref>White (2000), s. 2–3.</ref> Henrik var også omsorgsfull, i motsetningen til hans mor keiserinnen, til å vise at han ville lytte til råd fra andre.<ref>King (2007), s. 42–43.</ref> Ulike tiltak ble umiddelbart satt i gang, skjønt ettersom Henrik tilbrakte seks og et halvt år av de første åtte av sitt styre i Frankrike, ble mye av arbeidet gjort på avstand.<ref>White (2000), s. 8.</ref>

England hadde lidt omfattende i løpet av krigen. [[Den angelsaksiske krønike]] nedtegnet at «det var ingenting annet enn forstyrrelser og ondskap og ran.»<ref>Huscroft (2005), s. 76.</ref> I mange deler av landet, som sørvest, Themsendalen, og East Anglia, førte krigen og plyndringene til store ødeleggelser.<ref name="Barlow_181">Barlow (1999), s. 181.</ref> Det tidligere sentraliserte kongelige myntsystemet ble fragmentert ved at Stefan, keiserinne Maud, og lokale baroner alle preget deres egne mynter.<ref name="Barlow_181"/> En del steder i landet ble knapt berørt av konflikten, eksempelvis Stefans landområder i sørøst og angevinenes hovedområde rundt Gloucester og Bristol, og den skotske konge [[David I av Skottland|David I]] styre sine områder i nordlige England på effektivt vis.<ref name="Barlow_181"/> Stefans fremste inntekter kom fra hans eiendommer, men de fikk en stor nedgang i løpet av konflikten, særlig etter 1141, og kongelig kontroll over pregingen av nye mynter for ble begrenset utenfor sørøstlige England og i [[East Anglia]].<ref>White (1998), s. 43; Blackburn (1994), s. 199.</ref> Da Stefan ofte var basert i sørøst, i økende grad i [[Westminster]], framfor det eldre og mer tradisjonelle stedet [[Winchester (England)|Winchester]], ble dette stedet benyttet som senter for den kongelige regjeringen.<ref>Green (1992), s. 110–111, siterer White (2008), s. 132.</ref>

Blant Henriks første grep som konge var å utvise alle gjenværende utenlandske leiesoldater og fortsette prosessen med å få revet alle uautoriserte festninger.<ref name="Amt_44">Amt (1993), a. 44.</ref> Krønikeskriveren [[Robert av Torigni]] nedtegnet at 375 festninger ble ødelagt, uten å gi detaljer, men nyere undersøkelser i utvalgte regioner antyder at færre festninger ble antagelig ødelagt enn tidligere antatt og mange kan ha blitt forlatt da krigen ble avsluttet.<ref name="Amt_44"/> Flere av festningene som ble reist i all hast under konflikten var enkle festningsanlegg bestående av tømmer, ikke murverk, og således ikke varige strukturer. Henrik ga også høy prioritet til å gjenopprette de kongelige finanser, gjenopprettet de finansielle prosessene til Henrik I, og forsøkte å bedre standarden på myntene.<ref>White (2000), s. 130, 159.</ref> Ved 1160-tallet var prosessen med å gjenopprette finansene i stor grad fullført.<ref>Barratt (2007), s. 249.</ref>

Etterkrigsperioden var også preget av en aktivitet rundt de engelske grensene. Kongen av Skottland og de lokale walisiske fyrstene hadde dratt fordel av den lange borgerkrigen i England til å overta omstridte landområder. Henrik II satte gang en prosess for å endre denne trenden.<ref>Warren (2000), s. 161.</ref> I 1157 førte press fra Henrik til at unge [[Malcolm IV av Skottland]] leverte tilbake landområder nord i England som hadde tatt i løpet av krigen. Den engelske kongen begynte øyeblikkelig befeste den nordlige grensen.<ref>White (2000), s. 7; Carpenter (2004), s. 211.</ref> Gjenopprette anglo-normannisk overherredømme i Wales viste seg vanskeligere, og Henrik måtte ha to krigskampanjer i nordlige og sørlige Wales i 1157 og 1158 før de walisiske fyrstene [[Owain Gwynedd]] og [[Rhys ap Gruffydd]] underkastet seg hans styre og gikk med på å sette grensene slik de var før borgerkrigen.<ref>White (2000), s. 7; Huscroft (2005), s. 140; Carpenter (2004), s. 214.</ref>