Redigerer Det britiske imperiet (avsnitt)

==Storbritannia og den nye imperialismen==
[[Fil:old_disraeli.jpg|framed|[[Victoria av Storbritannia|Dronning Victoria]] og [[Benjamin Disraeli]].]]
:''Utdypende artikkel: [[Den nye imperialismen]]''
Politikken og ideologien bak europeisk kolonisering mellom 1870-årene og utbruddet av første verdenskrig i 1914 er ofte betegnet som «den nye imperialismen». Perioden utmerker seg med en jakt uten like på det som har blitt kalt «imperium for imperiums del», aggressiv konkurranse om oversjøiske territoriale anskaffelser, og introduksjon av doktriner om rasemessig overlegenhet som fratok befolkningen i koloniene retten til å styre seg selv.

I løpet av denne perioden la Europas makter nesten {{formatnum:23000000}}&nbsp;km² til sine oversjøiske kolonier. Frem til 1880-årene var store deler av Afrika fremdeles ikke okkupert av vestlige makter, og verdensdelen ble det primære målet for den nye imperialismens ekspansjon. Også i andre deler av verden ekspanderte kolonimaktene, spesielt i [[Sørøst-Asia]] og på den østlige kysten av Asia. Også Japan ønsket å ekspandere, og jaktet på territorier.

Storbritannias marsj inn i den nye imperiumsepoken er ofte datert til 1875, da den konservative regjeringen til [[Benjamin Disraeli]] kjøpte den gjeldstyngede [[egypt]]iske regenten [[Ismail Pasja]]s aksjer i [[Suezkanalen]]. Målet var å sikre kontroll over denne strategiske vannveien, en skipsrute mellom Storbritannia og India som hadde blitt åpnet seks år tidligere under Keiser [[Napoleon III]]. Felles anglo-fransk finansiell kontroll over Egypt opphørte i og med den britiske okkupasjonen i 1882.

Frykten for den russiske århundrelange ekspansjonen sydover var en tilleggsfaktor i den britiske planen. I 1878 tok Storbritannia kontroll over [[Kypros]], som en base for motstand mot russiske angrep på [[Det osmanske rike]] etter Krimkrigen og invasjonen av Afghanistan, for å forhindre økt russisk innflytelse der. Storbritannia førte tre blodige og mislykkede kampanjer inn i [[Afghanistan]], der de møtte en voldsom motstand. Den [[første anglo-afghanske krig]]en førte til et av de mest dramatiske nederlag for det viktorianske militæret da en hel britisk armé ble utslettet av russisk-utstyrte afghanske [[Pashtun]]-stammefolk under retretten fra [[Kabul]] i 1842. Den [[andre anglo-afghanske krig]]en førte til det uventede totale britiske nederlaget ved [[Maiwand]] i 1880, angrepet på Kabul, og britisk retrett til India. Den tredje anglo-afghanske krigen i 1919 førte til en stammereisning mot det utslitte britiske militæret, som var på hælene etter den første verdenskrig, og britene ble drevet ut for godt fra den nye afghanske staten. Det «store spillet» i det indre Asia sluttet med en blodig britisk ekspedisjon mot [[Tibet]].

På samme tid inntok noen sterke industri-lobbyister og offentlige ledere i Storbritannia, senere representert av [[Joseph Chamberlain]], det synspunkt at et formelt imperium var nødvendig for å hindre Storbritannias relative tilbakegang i verdens markeder. I løpet av [[1890-årene]] tok Storbritannia i bruk den nye politikken, og Chamberlain sto frem som en leder i kappløpet for de tropiske afrikanske territoriene.

Storbritannias tilpasning til ny-imperialismen kan bli sett på som en søken etter nye markeder eller investeringsmuligheter for overskuddskapital, eller primært som et strategisk forsøk på å beskytte eksisterende handelsforhold, og dermed forhindre at oversjøiske markeder ble slukt av lukkede imperiale handelsblokker fra rivaliserende makter. Det at Chamberlains skattereformkampanje på [[1900-tallet]] for imperial beskyttelse feilet, illustrerer styrken til frihandelsfølelsen også når man står ovenfor tap av internasjonale markedsandeler. Historikere har argumentert med at Storbritannias tilpasning til ny-imperialismen mer var en effekt av dets relative tilbakegang i verden, enn av egen styrke.

===Britisk kolonipolitikk===
Britisk kolonipolitikk var i stor grad drevet frem av Storbritannias handelsinteresser. Mens bosettingsøkonomien utviklet infrastrukturen for å støtte opp under balansert utvikling, var noen tropiske afrikanske territorier kun eksportører av råvarer. Den britiske politikken gjorde mange utviklings-økonomier farlig avhengige av en enkel råvare, eksportert til Storbritannia eller andre britiske bosetninger. Manipulering av konflikter mellom etniske, religiøse og rasemessige identiteter slik at man kunne holde befolkningen i koloniene opptatt med disse motsetningene istedenfor å samle seg mot kolonimakten, den klassiske «splitt og hersk»-strategien, fremkaller fremdeles problemer i områder som [[Irland]], [[India]], [[Zimbabwe]], [[Sudan]] og [[Uganda]].