Redigerer Den italienske renessansen (avsnitt)

=== Skulptur og maleri ===
{{utdypende|Tidlig renessansemaleri}}
Renessansemaleriets forløper var [[Giotto]] og hans elevers brudd med den [[Østromerriket|bysantinske]] stivheten og [[gotikk]]ens formalisme. Giottos [[naturalisme]], hans komplette tredimensjonale figurer som okkuperte et logisk rom, og hans [[Humanisme|humanistiske]] interesse i å uttrykke den individuelle personlighet, var bestanddeler som brakte interessen for naturen og ikke minst menneskekroppen i dens totale fysiske virkelighet tilbake til kunsten.<ref>Schaeffner, Claude (red.): ''Renässansens måleri'', bind I, Bokfrämjandet. Side 7, 12.</ref>

[[Fil:Accademia - La tempesta - Giorgione.jpg|left|thumb|300px|''Stormen'' (ca. 1508) av [[Giorgione]]. <br />Gallerie dell'Accademia, Venezia]]Det italienske renessansemaleriet begynte på nytt i Firenze og Toscana med [[freskomaleri]]ene til [[Masaccio]], deretter økte [[Piero della Francesca]] og [[Paolo Uccello]] [[Realisme (kunst)|realisme]]n i sine verker ved å benytte den nye, revolusjonære teknikken med [[perspektiv]] og således gi tredimensjonale representasjon i todimensjonale kunstverker mer enn kun realisme, men gjøre den autentisk og virkelighetstro. [[Piero della Francesca]] skrev avhandlinger om vitenskapelig perspektiv.

frambringelsen av troverdige rom tillot kunstnerne å fokusere på nøyaktige gjengivelser av den menneskelige kroppen og på naturalistiske landskap. Masaccios figurer hadde en plastisitet som til da var helt ukjent. Sammenlignet med flatheten og planheten i gotisk maleri var hans malerier revolusjonære. Tidligere var figurer blitt framstilt i [[silhuett]] og uten dybde. Mot slutten av [[1500-tallet]], spesielt i Nord-Italia, begynte kunstnerne å bruke nye teknikker i manipulere lys og mørke slik som tonekontrastene er åpenbare i mange av [[Tiziano Vecellio|Tizianos]] portretter og utviklingen av ''[[sfumato]]'' og ''[[chiaroscuro]]'' hos [[Leonardo da Vinci]] og [[Giorgione]].

Perioden så også de første verdslig, ikke-religiøse malerier. Disse [[mytologi]]ske emner var faktisk svært få, men ga opphav til en debatt om renessansens verdslighet hos forskere tidlig på [[1900-tallet]] som ved [[Jacob Burckhardt]]. [[Sandro Botticelli|Botticelli]] var en av de mange malere hvis verdslige verker har fortsatt gyldighet den dag i dag, men han var selv dypt religiøs og en tilhenger av den religiøse moralisten [[Girolamo Savonarola]], og Botticelli malte også utallige tradisjonelle religiøse malerier.

Innenfor skulptur var det [[Donatello]]s studier av klassisk skulptur som førte til hans utvikling av klassiske positurer, slikt som ''[[contrapposto]]''-posituren, og i emner som hans andre statue av David, den første frittstående nakenakt i [[bronse]] som ble skapt i Europa siden [[Romerriket|den romerske keisertiden]]. Donatellos framstillinger av [[Relieff|basreliffer]], ''[[stiacchiato]]'', en annen nyskapning som fikk stor utbredelse i renessansen, ved å variere dybden i relieffet for å illudere inntrykk av forgrunn, middels avstand og bakgrunn. Donatellos kunstneriske framganger hadde stor innflytelsesrik på alle som fulgte ham, og kanskje den største av dem alle var [[Michelangelo Buonarroti|Michelangelo]] hvis David fra [[1500]] også var en mannlig nakenakt. Michelangelos Davidstudie er mer naturalistisk enn Donatellos og har en større emosjonell intensitet. Begge statuene står i ''contrapposto'' ved at de hviler vekten på den ene foten.

[[Fil:Leonardo da Vinci (1452-1519) - The Last Supper (1495-1498).jpg|thumb|350px|''Nattverden'' av Leonardo da Vinci]]Denne perioden, kjent som [[høyrenessansen]], representerte en kulminasjon av de siktemålene som ble satt fra den tidligere perioden, det vil si en nøyaktig representasjon av figurene i et rom gjengitt med pålitelig bevegelse og i en passende sømmelig stil. De mest berømte malere fra denne tiden er [[Leonardo da Vinci]], [[Raphael]], og [[Michelangelo Buonarroti]]. Deres bilder er blant de mest kjente kunstverker i verden. Leonardos ''[[Nattverden (Leonardo)|Nattverden]]'', Raphaels ''[[Skolen i Athen]]'', og Michelangelos tak- og veggmalerier i [[Det sixtinske kapell]] er de ypperste verker fra denne perioden.

Høyrenessansens maleri utviklet seg til [[manierismen]], spesielt i Firenze. Manieristkunstnere som bevisst gjorde opprør mot høyrenessansens prinsipper tenderte til å representere langstrakte figurer i ulogiske rom. Moderne forskning har anerkjent manieristkunstens evne til å befordre en sterk, ofte religiøs, stemning hvor høyrenessansens kunstnere ikke maktet gjøre det samme. Noen av de viktigste kunstnerne i denne perioden er [[Jacopo da Pontormo|Pontormo]], [[Agnolo Bronzino|Bronzino]], [[Rosso Fiorentino]], [[Parmigianino]] og Raphaels elev [[Giulio Romano]].