Redigerer Den fruktbare halvmåne (avsnitt)

==Fruktbare halvmånes videre betydning==
[[Fil:ArRaqqahEuphrates.jpg|right|thumb|Elven Eufrat i nærhten av [[Ar Raqqah]] i [[Syria]].]]
Overgangen til dyrking var fullført i store deler av regionen omkring 8&nbsp;800 f.Kr., og overgangen til husdyrhold virker utbredt ved 7&nbsp;000 f.Kr. På denne tiden var det fortsatt randsonene i nordvest og nordøst som stod for jordbruksutviklingen, elvedalene var ennå ikke mye bebodd. [[Nilen]]s «ville» periode (11&nbsp;000–8&nbsp;000 f.Kr.) med stor vannføring og ustabile nedbørforhold ga en pause i den urbaniseringen man hadde sett, og Mesopotamia ved nedre Eufrat og Tigris var dels sumpaktig, dels tett skogdekt langs elveløpet med stor sykdomsrisiko og vanskelige bosettingsforhold. Alle tre elvesystemene hadde årstidsvariasjon med flomperioder, som lenge gjorde bosetting og dyrking vanskelig.

Det synes samtidig klart at jordbruksrevolusjonen var ledsaget av, kanskje også forårsaket av, merkbar befolkningsvekst. Dette er bemerkelsesverdig fordi levealderen også sank med innføringen av arbeidsintensivt jordbruk, fødelstallene må altså ha økt betydelig. Kombinasjonen av dyrking og husdyrhold har utvilsomt hatt kraft til å akselerere utviklingen – dyrkingen ga overskuddsfôr til husdyrene, og husdyrgjødselen økte avlingene.

To innovasjoner synes samtidig å ha styrket de dynamiske kreftene rundt overgangen til jordbruk. For det første oppstod nå vide nettverk av [[handel]] med [[obsidian]], en hard steinart som ble fraktet over svært lange strekninger – fra sentrale Tyrkia til sørlige Jordan, og fra Øst-Tyrkia til det sørvestre Iran.<ref>Colin Renfrew og Jim Dixon, «Obsidian in West Asia – a review», i G. de Sieveking (red), ''Problems in Economic and Social Archaeology'', Duskworth, London 1976.</ref> For det andre ble kunsten å brenne [[keramikk]] oppfunnet spontant i Midtøsten etter 6&nbsp;900 f.Kr, riktignok senere enn tilsvarende oppfinnelser i bl.a Egypt og Japan. Keramikken muliggjorde bedre lagringsmetoder, og rundt 6&nbsp;000 f.Kr har denne muligheten for koking av mat og lagring av korn over tid gjort det mulig å introdusere jordbruk i stor skala også i de tidligere risikable sumpområdene i Egypt og Mesopotamia, hvor elvene ble drenert for dyrking. ''[[Halafperioden]]'' har denne tidlige dyrkingsperioden med keramikk i Mesopotamia blitt kalt.

Omkring år 4&nbsp;000 f.Kr ble det gjort to nye innovasjoner som endret regionens og verdens historie dramatisk. [[Skriftsystem|Skrivekunsten]] oppsto i de sentrale rikene i Mesopotamia, mens kunsten å utvinne [[kobber]] og etter hvert lage [[bronse]] oppstod i fjellregionene i randsonen hvor slike metaller var tilgjengelige. Også den sivile og militære bruken av [[hest]] ble introdusert fra Sentral-Asia via randsonene. Trolig ble også villesel tatt i bruk sammen med okser for å trekke ploger og vogner med [[hjul]]. Mesopotamia gikk nå inn i det som har vært kalt ''[[Ubaidperioden]]'', med ulike konkurrerende bysentra som ble avløst av den første staten som fra 3&nbsp;500 f.Kr. rådde over hele slettelandet – [[Uruk]].

Som erfaringene fra [[Ain Ghazal]] i sørlige Jordan viste, var risikoen for overkultivering, nedbeiting og utarming av tørre steppelandskap stor. De høyereliggende områdene i randsonene av Den fruktbare halvmåne kunne ikke brødfø like store befolkninger som Mesopotamia og Egypt etter at jordbruket ble intensivert der, men økologisk var randsonene kanskje mer bæredyktige over tid. I tider med klimaforverring eller sterkt ressurspress bevarte de høyere og mer vannrike og varierte randsonene sine fortrinn, og kom siden til å dominere de tettere befolkede slettelandene en rekke ganger. Både [[hetittene|Hetitterriket]] (fra 1&nbsp;800 f.Kr.), [[Perserriket]] (fra 600 f.kr) og [[Det osmanske rike|osmanene]] (fra [[1450]] e.Kr.) er eksempler på perioder hvor randsonene dominerer og tar kontroll over de fruktbare elvedalene.

I moderne tid er randsonene mer utviklet enn slettelandet, og de to høylandsstatene [[Tyrkia]] og [[Iran]] har i flere århundrer hatt en klart høyere grad av økonomisk utvikling og politisk selvstendighet enn slettelandene [[Syria]] og [[Irak]]. I en periode hvor tilgangen til [[vann]] blir stadig viktigere, kan dette styrkeforholdet vise seg å tippe ytterligere i randsonenes favør.<ref>Jamfør teoriene og framtidsscenariene til professor [[Terje Tvedt]], Universitetet i Bergen. [http://global.uib.no/home/index.php?module=article&view=59 ''En reise i vannets fremtid''] {{Wayback|url=http://global.uib.no/home/index.php?module=article&view=59 |date=20081210171652 }}, Kagge Forlag, Oslo 2007. ISBN 978-82-4890-698-8.</ref>