Redigerer Den demokratiske republikken Afghanistan (avsnitt)

== FNs politiske kompromiss ==
[[Benan Sevan]], [[Diego Cordovez]] etterfølger som representant for [[generalsekretæren i FN]], forsøkte å innføre et politisk formular som ble offentliggjort av FNs generalsekretær [[Javier Pérez de Cuéllar]] [[21. mai]] [[1991]]. Henvist til som en fempunktsplan, inkluderte den anerkjennelse av Afghanistans suverene status som en politisk islamsk stat, innrømmelser av afghanernes rett til selvbestemmelse i å velge deres regjeringsform samt sosialt og økonomisk system, behov for en overgangsperiode som tillater en dialog mellom afghanere som skal lede til etableringen av en styresmakt med bred støtte, avslutningen av våpenleveringer inn i Afghanistan og finansiering fra det internasjonale samfunnet som er stor nok til å støtte hjemkomsten til Afghanistans flyktninger og gjenoppbygningen fra ødeleggelsene på grunn av krig.

Disse prinsippene ble satt i verk av Sovjetunionen, USA og Afghanistans naboregjeringer, men der var ingen militære midler til å gjennomføre dem. De tre moderate [[Peshwar]]-partiene godtok dem, men de møtte motstand fra [[Gulbuddin Hekmatyar]], [[Burhanuddin Rabbani]], [[Rasool Sayyaf]] og [[Mawlawi Yunis Khalis]] som stod foran seieren over Kabul-regjeringen.

De fire «fundamentalistene» fant det lurt å delta i forsøket på å iverksette FN-initiativet. Press fra deres utenlandske tilhengere og mulighetene som deltakelse for å modifisere eller sette seg imot planen støttet dem til å være nølende deltakere. Pakistan og Iran arbeidet sammen for å vinne [[mujahedin]]s støtte på en konferanse i juli 1991. Pakistan indikerte mujahedins formelle akseptering av planene og erklærte offisielt avslutningen av sin egen militære støtte til motstandsbevegelsen sent i januar 1992. [[Mohammad Najibullah|Najibullah]] aksepterte også, men inntil [[18. mars]] 1992 dro han ut spørsmålet om og når han ville trekke seg i henhold til forhandlinger. 

Sevan gjorde seriøse forsøk på å skape mekanismer for dialog som kunne lede til innsettelsen av overgangsprosessen i henhold til punkt tre i planen. Den tilpassede organiseringen var finere og enklere enn tidligere planer som hadde blitt bygget rundt mulig deltakelse av [[Zahir Shah|Mohammed Zahir Shah]] og sammenkallingen av et møte i [[loya jirga]]-tradisjon. I løpet av mars 1992 hadde planen utviklet seg til et møte i Europa sent på våren av rundt 150 respekterte afghanere som representerte alle samfunn. De fleste av Sevans forsøk på å vinne samarbeidet til alle de afghanske lederne, inkludert [[sjiaislam|sjia]]-partiene som hadde kontrollen i [[Hazarajat]]. Tidlig i februar virket det som om han hadde vunnet den aktive støtten til kommandørene blant [[Pashtoer|pashtoene]] i det østlige Afghanistan og deltakelse fra Rabbani og Hekmatyar i den grad at de sendte lister av deltakere som var akseptable for dem til det foreslåtte møtet. Samtidig arbeodet Sevan for å overbevise Najibullah til å tre tilbake på den antagelsen at når han var borte, ville dette føre til full mujahedin-deltakelse. I stedet akselererte Najibullahs offentliggjøring 18. mars kollapsen av styresmaktene. Denne kollapsen utløste igjen hendelser som beveget seg raskere enn Sevans plan kunne iverksettes.

I midten av hektisk manøvrering for å sette sammen det europeiske møtet, deklarerte Sevan [[4. april]] at de fleste partene (inkludert Hekmatyars) og Kabul-regjeringen hadde blitt enige om å overføre til en overgangsautoritet. Han annonserte også opprettelsen av et «før-overgangsråd» til å ta kontroll over styret «kanskje innen de neste to ukene.» Han kjempet for å holde følge med begivenhetene som truet å ødelegge regjeringen før han hadde klart å erstatte den.

På slutten blokkerte noen av shia-partene og islamistene i Peshawar hans plan. De holdt tilbake deres valg eller sendte kandidater til det europeiske møtet som de visste ville være uakseptable for andre. Håpet om en nøytral, grundig tilnærming til en politisk avtale blant afghanere døde. Sevan arbeidet så for å sikre en fredelig maktoverføring fra interimregjeringen i Kabul som erstattet Najibullah [[18. april]] til styrkene til [[Ahmed Shah Massoud]] og [[Abdul Rashid Dostum]]. Effekten ble at maktoverføringen var fredelig, men uten en enstydig politisk avtale som basis. Innen en uke startet en ny borgerkrig blant seierherrene da tiden til [[Historien til Afghanistan etter 1992|Den Islamske staten Afghanistan]] startet.