Redigerer Barentshavet (avsnitt)

== Historie ==
På gammelnorsk ble Barentshavet omtalt som ''Dumbshaf'', senere også skrevet som ''Domshaf''.<ref name=TODAL1>[[#TODAL|: P.A. Todal; ''Havlandet'']] s.17ff </ref>  Jotunen ''Dumbr'' ga navnet til fjellet [[Domen]] ved Vardø, der det var mange huler som jotunen kunne bo i.  Fjellet ga igjen navnet til havet utenfor.  

På slutten av 1500-tallet lette både engelske og nederlandske sjøfarere etter en nordlig vei til Kina, for å kunne bryte det portugiske handelsmonopolet med dette området.  Navigatøren og kartografen 
[[Willem Barents]] gjennomførte tre ekspedisjoner gjennom det vi nå kaller Barentshavet, i 1594, 1595 og 1596.  Formålet var å finne en rute mot østen.  På den siste ekspedisjonen
ble Bjørnøya funnet og gitt navn etter en aggressiv isbjørn.  Åtte dager etter dette ble oppdaget ekspedisjonen til Barents et nytt landområde som ble døpt Spitzbergen, et området ekspedisjonen tolket til å tilhøre Grønland. Barents selv døde på hjemveien fra ekspedisjonen.  

Havområdene i nord hadde verdifulle naturresurser, og i starten av 1600-tallet ble det drevet hvalrossfangst i stor stil på Bjørnøya og Spitsbergen. Spekket fra hvalrossen ga olje, og også hvalrosstennene
var verdifulle handelsvarer.  Fangst av [[grønlandshval]]en ga hvalolje, og bardene fra hvalen kunne brukes til parasoller, spaserstokker og korsetter. Sommeren 1626 kom 26 hvalskuter til Spitsbergen, med englendere og nederlendere i spissen. Den danske kongen [[Christian IV av Danmark og Norge|Christian 4]] forsøkte å kreve skatt av hvalfangerne, men hadde ikke ressurser til å sette makt bak kravet.  
Fangsten var så stor at bestanden av hvalrossene ble sterkt redusert både på Bjørnøya og på Spitsbergen.

På 1700-tallet dominerte de russiske [[pomorer|pomorene]] Barentshavet, med brede skuter kalt ''lodjer''.  På Bjørnøya og Spitzbergen jaktet de på hvalross, sel, isbjørn, hval og polarrev.  Enkelte overvintret på øyene, da vinteren ga en lengre fangstsesong.  Den russiske virksomheten avtok tidlig på 1800-tallet, da norske ishavsfarere overtok mer av fangsten.  Nordmenn fikk i begynnelsen av 1800-tallet den tvilsomme æren av å drepe de siste hvalrossene på Bjørnøya, og etter dette har bestanden ikke kommet tilbake.<ref name=TODAL1/>

I 1920 ble Norge gjennom [[Svalbardtraktaten]] tildelt suverenitet over Svalbard, Bjørnøya og Hopen.  Alle land som underskrev traktaten skulle ha lik rett til næringsvirksomhet på øyene.  Dette inkluderte retten til fiske i territorialfarvannet rundt øyene, som den gang bare strakk seg fire nautiske mil fra land.  

På bunnen av Barentshavet øst for Bjørnøya ligger mange vrak fra andre verdenskrigen, etter tyske angrep på allierte konvoier fra Murmansk.  Det tyske slagskipet [[«Scharnhorst» (1936)|Scharnorst]] ble i 1943 senket 60 nautiske mil nord for Nordkapp, i [[slaget ved Nordkapp]].

I 1977 innførte Norge en [[Fiskevernsonen ved Svalbard|fiskerivernsone ved Svalbard]] på 200 nautiske mil og erklærte med dette dette retten til å regulere fisket i sonen. [[Fiskekvote]]r ble tildelt etter såkalte historiske rettigheter.  Fiskerivernsonen er så langt ikke formelt godkjent av andre stater.  Sonen ble noe redusert i 2010, da Norge inngikk en avtale med Russland om [[Delelinje#Delelinjen i Baretnshavet|delelinjen i Barentshavet]].

Bestanden av lodde i Barentshavet var svært stor i 1970-årene, men bestanden kollapset i perioden 1984–1986.  I løpet av to år ble bestanden redusert med 97 %.<ref name=TODAL1/>  Kollapsen skyldtes en blanding av overfiske og stort beitetrykk fra sild og torsk.  Kollapsen fikk store følger:  Kysten av Finnmark ble invadert av sultne grønlandssel, og bestanden av lomvi på Bjørnøya og i Finnmark gikk sterkt tilbake. Mangelen på lodde gjorde også at torskebestanden ble sterkt redusert.  Etter dette ble torskekvoter innført også i Barentshavet.  I 2012 var torskebestanden igjen større enn noen gang.  

I første halvdel av 1990-tallet nektet islandske trålere å godkjenne fiskerivernsonen ved Svalbard og fisket innenfor sonen. Den norske kystvakta ble brukt for å stoppe fisket, som etter Norges syn var ulovelig.  I august 1994 ble den islandske styrmannen Anton Ingvason («Stor-Anton») arrestert på feltet, etter å ha løsnet skudd med hagle mot kystvakta.  Kystvakta på sin side skjøt to stålgranater uten sprengladning inn i skroget på båten «Hagangur II», før styrmann Ingvason overga seg.  I etterspillet etter hendelsen slo norsk høyesterett fast at lovverket ikke var klart nok til å nekte båtene å fiske.  Ingvason fikk imidlertid 30 dagers fengsel for å ha løsnet skudd mot offentlig tjenestemann.  En ny forskrift presiserte hvilke land som skulle ha fiskerettigheter i vernesonen, og denne fikk kallenavnet «Stor-Anton-forskriften».<ref name=TODAL1/>