Redigerer Auschwitz (avsnitt)

==Etterspill==
===Rettsoppgjør===
[[File:Rudolf Hoess with executioners.jpg|thumb|Rudolf Höß ledes til galgen. Han ble hengt i leiren han selv bygget opp og ledet.]]
Rettsoppgjøret skjedde blant annet i form av [[Auschwitzprosessen]]. Auschwitzprosessen foregikk i Kraków i regi av polske myndigheter og dels mot personer utlevert fra de allierte, blant andre [[Arthur Liebehenschel]] som var [[Rudolf Höß]]' etterfølger som kommandant. Höß ble dømt og henrettet i 1947 før de andre Auschwitz-sakene. Liebehenschel ble utlevert til Polen og hengt etter Auschwitzprosessen.<ref>Gutman, I., & Berenbaum, M. (1998). ''Anatomy of the Auschwitz death camp''. Indiana University Press.</ref> [[Hans Frank]] ble henrettet i Nürnberg i 1946.<ref>Cyprian, P. B. (2006). ''World Fascism: A Historical Encyclopedia.'' Volume 1. California: ABC-CLIO Inc.</ref>

I 1963-1965 gjennomførte [[Vest-Tyskland]] sin egne Auschwitz-rettssaker i Frankfurt (også kalt Frankfurt-prosessen), trolig den viktigste i Tyskland etter krigen. Tysk lov krevde at både selve drapshandlingen og intensjon («blodtørst») måtte bevises for å dømme noen for mord. Tyske myndigheter la vekt på at nazister og deres medhjelpere skulle dømmes etter lover som gjaldt da forbrytelsene ble begått, i Tysklands tilfelle var det straffeloven av 1871. Mord måtte inngå i tiltalen fordi mindre alvorlige forbrytelser hadde en foreldelse på 10 år. Fordi personell i Auschwitz handlet i henhold til regler og ordrer som i seg selv var onde, måtte «blodtørst» bevises utover SS-standard. Uten slikt motiv ville de ikke være skyldige i mord, bare i medvirkning. Det var flere og mer pålitelige vitnemål i sakene mot lavere funksjonærer som beveget seg blant de internerte i Auschwitz. For eksempel ble [[Robert Mulka]] (Höß' adjutant og del av toppledelsen for Auschwitz) bare dømt for medvirkning til 3000 drap og fikk 14 års fengsel, mens ''[[Unterscharführer]]'' (korporal) [[Josef Klehr]] som moret seg med å drepe pasienter med [[fenol]] ble dømt for 475 mord og satt i fengsel resten av livet. Klehr ble et monster som tyskere flest kunne distansere seg fra.<ref name="Goda">Goda, N. J. (2006). Law, Memory, and History in the Trials of Nazis. ''The International History Review,'' 28(4), 798-806.</ref> [[Johan Vogt]] bemerket at mange av funksjonærene fra Auschwitz tiltalt i Frankfurt fremsto som skikkelige og «brave» borgere som var overrasket over at de ble trukket for retten: «Vi alle gjorde intet annet enn vår plikt, selv om det ofte falt oss tungt og selv om det gjorde oss fortvilt.»<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Vogt, Johan  | utgivelsesår = 1966 | tittel = Det store brennoffer: jødenes skjebne under den annen verdenskrig | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007043001004 | side = 14}}</ref> 

I 2016 ble [[Oskar Gröning]] (da 94 år gammel) dømt til fire års fengsel for medvirkning til drap på {{formatnum:300000}} mennesker, de fleste ungarske jøder, i Auschwitz.<ref>{{Kilde avis|tittel=Auschwitz-Prozess: Gröning will bei Selektion von Juden nur ausgeholfen haben|avis=Die Zeit|url=http://www.zeit.de/wissen/geschichte/2015-04/auschwitz-oskar-groening-lueneburg-verhandlungstag-zwei|besøksdato=2017-06-17|dato=2015-04-22|språk=de-DE|issn=0044-2070}}</ref>.<ref>{{Kilde avis|tittel=Bundesgerichtshof: Haftstrafe gegen Oskar Gröning ist rechtskräftig|avis=Die Zeit|url=http://www.zeit.de/gesellschaft/zeitgeschehen/2016-11/bundesgerichtshof-oskar-groening-urteil-ns-massenmord|besøksdato=2017-06-18|dato=2016-11-28|språk=de-DE|issn=0044-2070}}</ref> For retten var det vesentlig at Gröning hadde vært til stede ved sortering av jøder på perrongen i Auschwitz og dermed hadde medvirket til drapene, eller om han kun var bokholder (i tysk presse ble han omtalt som «bokholderen fra Auschwitz»).<ref>{{Kilde www|url=http://www.spiegel.de/panorama/justiz/kz-auschwitz-prozess-ueberlebender-spricht-ueber-graeueltaten-a-1030278.html|tittel=Nebenkläger im Auschwitz-Prozess: "Ich wusste, das ist das Ende meiner Familie" - SPIEGEL ONLINE|besøksdato=2017-07-05|forfattere=|dato=23.04.2015|fornavn=|etternavn=|verk=SPIEGEL ONLINE|forlag=|sitat=}}</ref> Dommen skapte rettshistorie ved at den også medhjelpere til holocaust ble dømt. Tidligere ble [[John Demjanjuk]] dømt, men dommen ble ikke rettskraftig fordi Demjanjuk døde før ankebehandlingen.<ref>{{Kilde www|url=http://www.spiegel.de/panorama/justiz/oskar-groening-bgh-bestaetigt-urteil-gegen-frueheren-ss-mann-wegen-beihilfe-zum-massenmord-a-1123361.html|tittel=Beihilfe zum NS-Massenmord: BGH bestätigt Urteil gegen früheren SS-Mann Gröning - SPIEGEL ONLINE - Panorama|besøksdato=2017-07-05|forfattere=|dato=28.11.2016|fornavn=|etternavn=|verk=SPIEGEL ONLINE|forlag=|sitat=}}</ref>

===Mulig alliert bombing===
{{se også|Holocaust i Ungarn}}
Det har vært en omfattende akademisk diskusjon om Auschwitz og jernbanelinjen til leiren kunne ha vært bombet av de allierte for å stanse massemordet og deportasjonen. Den første forespørselen om å bombe Auschwitz kom i 1941 mens leiren fortsatt bare var en fange- og tvangsarbeiderleir. I desember 1940 fikk den polske eksilregjeringen de første meldingene om mishandling av fanger i en konsentrasjonsleir i [[Oświęcim]]. De beskrev leiren som den verste og mest inhumane, det var et under at fangene overlevde, og leiren hadde {{formatnum:20000}} fanger og ble stadig utvidet. [[Władysław Sikorski]] bønnfalt britiske myndigheter om å bombe leiren. Forslaget gikk blant annet ut på å bombe Gestapos ammunisjonslager og det strømførende piggtrådgjerdet slik at fangene kunne rømme i mørket. [[Vickers Wellington]] var i stand til å nå frem til Auschwitz med 500 kg bomber hver (under en fjerdedel av normal last) og [[Royal Air Force|RAF]] hadde polsk mannskap på mange av sine fly. [[Charles Portal]], sjef for RAF, avslo ønsket blant annet fordi de straks skulle innlede bombing av Tysklands oljelager. Begrunnelsen sendt til Sikorski la vekt på tekniske og taktiske vansker med å gjennomføre et vellykket bombetokt.<ref name=":3">Westermann, E. B. (2001). [https://doi.org/10.1093/hgs/15.1.70 The Royal Air Force and the Bombing of Auschwitz: First Deliberations, January 1941]. ''Holocaust and Genocide Studies'', 15(1), 70-85.</ref>
[[File:Petlyakov Pe-2 at Poltava, Russia.jpg|thumb|Auschwitz var sommeren 1944 innenfor rekkevidde med Petljakov Pe-2, et sovjetisk lett stupebombefly.{{byline|U.S. Air Force}}]]
I 1944 var de alliertes mulighet for vellykket bombing av Auschwitz helt endret. Fra flybaser i Italia var det bare 1000 km til målet og nye bombefly var tatt i bruk, blant annet [[Avro Lancaster]] med stor lastekapasitet og lang rekkevidde. Våren 1942 ble tyske baser i [[Danzig]] bombet med Lancaster fra England.<ref name=":3" /> Sommeren 1944 presset jødiske organisasjoner på USA og Storbritannia for å bombe Auschwitz etter at den store deportasjonen fra Ungarn ble satt i gang i mai 1944. Jødiske ledere i Slovakia sendte 16. mai 1944 brev med en desperat appell til den amerikanske regjeringen om å bombe Auschwitz for å stanse eller forsinke gassingen av jøder fra Slovakia og Ungarn. De ba spesielt om at gasskamrene og jernbanelinjene måtte bombes. USAs [[War Refugee Board]] ba om områdebombing og ikke kirurgisk bombing fordi de som allerede var i Auschwitz var dødsdømte uansett, mens de fleste andre støttet presisjonsbombing tilsvarende bombingen av fengselet i [[Amiens]] («Operation Jericho») for å ødelegge gasskamrene og de allierte anså heller områdebombing som aktuelt. Churchill og [[Anthony Eden]] mente det var en god ide, men ble frarådet av militære rådgivere.<ref name="Orbach" /> 

Til omkring 1990 var det en bred kritikk av amerikanske og britiske ledere for at de hadde unnlatt å bombe Auschwitz for å stanse massemordet der. Kritikerne påpekte blant annet at USAAF hadde bombet [[Monowitz]] (en underleir av Auschwitz 9 kilometer unna) og IG Farbens anlegg der gjentatte ganger sommeren 1944, noe som skulle tyde på at vellykket bombing av Birkenau også var mulig. [[David S. Wyman]] mente antisemittisme var årsaken til at bombing ikke ble noe av, [[Bernard Wasserstein]] mener «byråkratisk likegyldighet» er den viktigste forklaringen. [[Martin Gilbert]] mente at de allierte vegret seg for å tro på de «utrolige» ryktene om folkemord. På 1990-tallet begynte forskerne å studere det tekniske og taktiske forutsetningene for en vellykket bombing: [[Richard Foregger]] mente at bombetokt var teoretisk mulig, men lite aktuelt på grunn av store tap av fly og mannskap, usikkerhet det lot seg gjøre å treffe gasskamrene og små utsikter til å redde de internerte. Andre har utdypet Foreggers analyse og pekt mangelen på presis etterretningsinformasjon og på faren for at mange internerte ville blitt drept av bombene. Joseph White mente at tyskerne kunne fortsatt drapene i samme tempo selv etter en vellykket bombing. Stuart Erdheim og Rondall Rice mente bombetokt kunne gjennomføres med gode utsikter til å stanse eller forsinke massedrapene i Auschwitz. Gasskamrene var vanskelige bombemål og sommeren 1944 var bare fire gasskamre i Auschwitz-Birkenau-komplekset i bruk, alle plassert helt vest i Birkenau (også kalt Auschwitz II). To andre gasskamre, ukjent for de allierte, var skjult i skogen. Det ene gasskammeret i den opprinnelige leiren (Auschwitz I) var ikke i bruk.<ref name="Orbach" />

De fire gasskamrene i Birkenau var relativt smale mål sett fra luften og var delvis under jorden, og bombing måtte derfor ha blitt utført i dagslys for treffsikkerhet. [[Royal Air Force]](RAF) bombet helst om natten, mens [[United States Army Air Forces]] (USAAF) bombet i dagslys. Auschwitz var 1000 km i luftlinje fra den allierte basen i [[Foggia]], Italia, og innenfor rekkevidde for [[Consolidated B-24 Liberator]] men i ytterkanten av eskorteflyenes rekkevidde. Et anslag antyder at 135 bombefly med 1350 bomber på 250 kg hver trolig ville ha ødelagt halvparten av hvert gasskammer samtidig som brakker og tog med fanger også ville bli truffet. Rondall Rice mener at bombing kunne lykkes, men bare små feil i sikting ville ha sendt bombene midt inn i leiren i stedet for mot gasskammeret. Alternativ til slik tung bombing fra stor høyde var bombing fra lav høyde eller stupbombing for treffsikkerhet. Bombing fra lav høyde kunne utføres med [[De Havilland DH 98 Mosquito|RAFs Mosquito]], men stor avstand og dagslys ville gjort operasjonen svært risikabel. Stupbombing kunne ha blitt utført med sovjetisk [[Petljakov Pe-2]] som var kjent var sin presisjonsbombing på Østfronten og Sovjetunionen hadde hundrevis av disse utplassert i de nylig gjenerobrede områdene. I juli 1944 da bombing av Auschwitz ble diskutert sto den røde arme bare 160 km unna og leiren var innenfor rekkevidde av alle sovjetiske fly. Sovjetiske styrker hadde luftherredømme i øst med syv ganger så mange fly som [[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]].<ref name="Orbach">Orbach, D., & Solonin, M. (2013). [https://doi.org/10.1093/hgs/dct002 Calculated Indifference: The Soviet Union and Requests to Bomb Auschwitz]. ''Holocaust and Genocide Studies'', 27(1), 90-113.</ref>

Det er usikkert om bombing kunne ha skjedd tidsnok til å redde mange liv. [[Rudolf Vrba]] og [[Alfred Wetzler]] flyktet fra Auschwitz tidlig i april 1944 og tok seg over til Slovakia der de utarbeidet en detaljert rapport.<ref name="Blom">{{ Kilde bok | forfatter = Blom, Anton  | utgivelsesår = 1987 | tittel = Elie Wiesel og ansiktet i vinduet | isbn = 8202107474 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007080601042 | side = }} </ref><ref name="Linn">{{Kilde avis|tittel=Obituary: Rudolf Vrba|url=https://www.theguardian.com/news/2006/apr/13/guardianobituaries.secondworldwar|avis=The Guardian|dato=2006-04-13|besøksdato=2020-09-25|issn=0261-3077|språk=en-GB|fornavn=Ruth|etternavn=Linn|side=|sitat=Rudolf Vrba, Auschwitz escapee and pharmacologist, born September 11 1924; died March 26 2006}}</ref> [[Vrba-Wetzler-rapporten]], en av de viktigste og mest detaljerte rapporten om forholdene i Auschwitz, nådde London midt i juli, og den fullstendige versjonen med kart nådde Washington i november 1944. Det var da stort sett for sent å redde jødene fra [[Łódź]] og [[Ungarn]]. Vrba-Wetzler-rapporten beskrev lidelsene i leiren, men hadde få detaljer om størrelsen på gasskamrene. [[NKVD]] hadde andre kilder og fikk detaljer om Auschwitz i november 1943, og fortsatte å få motta etterretning i 1944. Sovjetiske myndigheter hadde omfattende etterretning fra kommunister bak tyske linjer og det var lettere å rømme til sovjetisk område enn vestover. A.S. Piatko og V.J. Pugev tok seg fra Auschwitz gjennom Østfronten og ga detaljer om gasskamrene og krematoriene til NKVD i Ukraina i november 1943. I 1944 fikk sovjetiske myndigheter informasjon fra en SS-mann som hoppet av østover. Sovjetiske styrker frigjorde Majdanek 3. juli 1944. General Petrenko fikk der tak i dokumenter med detaljer om Auschwitz og andre dødsleirer, deler av Majdaneks administrasjon ble også arrestert. NKVDs informasjon ble sammenstilt til en rapport 31. august 1944. Orbach og Solonin har vanskelig for å tro at Stalin og Sovjetunionens toppledelse ikke kjente til Auschwitz. Detaljert etterretning ble ikke sendt til den røde hærens enheter på slagmarken. Stalin gikk nøye gjennom planene for offensiven mot [[Wisła]] og Oder sammen med [[Ivan Konev]] som fikk klar beskjed om å besette fabrikkene i [[Schlesien]] mest mulig uskadet, men Stalin nevnte ikke Auschwitz.<ref name="Orbach" /> Ungarske myndigheter stanset deportasjonene 8. juli og de siste togtransportene kom frem et par dager senere.<ref name="Levy">Levy, R. H. (1996). The Bombing of Auschwitz Revisited: A Critical Analysis. ''Holocaust and Genocide Studies'', 10(3), 267-298.</ref> 

[[Leon Kubowitzki]] i [[World Jewish Congress]] gikk mot bombing av Auschwitz og foreslo 1. juli 1944 for amerikanske myndigheter at sovjetiske myndigheter kunne anmodes om å innta Auschwitz med fallskjermstyrker. Kubowitzkis forespørsel ble ikke sendt videre. [[Anthony Eden]] skal ha også ha appellert til Molotov uten resultat. [[David Ben-Gurion]] sendte [[Eliahu Eilat]] til Kairo for å konferere med Sovjetunionens ambassadør om muligheten for å bombe Auschwitz, initiativet ble avvist. Det er uklart om Sovjetunionen var villige til eller vurderte å bombe Auschwitz med sikte på å stanse eller bremse drapsmaskineriet. Orbach og Solonin konkluderer med at Stalin bevisst avslo hjelp til jødene, på grunn av likegyldighet eller på grunn av antisemittisme. Det sovjetiske flyvåpenet var trolig mye bedre posisjonert enn USA og Storbritannia, og hadde rett utrustning, til å gjennomføre effektive bombetokt.<ref name="Orbach" />

I slutten av august 1944 appellerte ungarske jøder via den polske eksilregjeringen om snarest mulig allierte bombing av jernbanelinjer og -knutepunkter i [[Slovakia]]. Forespørselen ble videresendt til [[Mediterranean Allied Air Forces]] (MAAF) og USAs [[15th Expeditionary Mobility Task Force]] var enheten som var aktuell for et slikt oppdrag. MAAF begrunnet sitt avslag på forespørselen med bombing bare ville gi kortvarig forsinkelse i deportasjonene og at USAs 15th air force hadde viktigere oppdrag. USAs krigsdepartement hadde som prinsipp å ikke bruke ressurser på bombemål som var lite viktige for det overordnete målet om seier over Tyskland. Planleggerne i MAAF hadde trolig ikke særlig kjennskap til hva som foregikk i Auschwitz. De allierte prioriterte bombing av jernbaner av militærstrategisk betydning. Bombing av jernbaneanlegg til støtte for det slovakiske opprøret høsten 1944 viser at slike tokt var innenfor 15th air force' rekkevidde.<ref>Mahoney, K. A. (2011). An American operational response to a request to bomb rail lines to Auschwitz. ''Holocaust and Genocide Studies'', 25(3), 438-446.</ref>