Redigerer Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington (avsnitt)

==== Waterloo ====
* Se hovedartikkel, ''[[Slaget ved Waterloo]]''

[[Fil:Wellington at Waterloo Hillingford.jpg|thumb|''Wellington ved Waterloo'', maleri av [[Robert Alexander Hillingford]].]]
[[Fil:Battle of Waterloo.svg|mini|Kartskisse over slaget ved Waterloo. Napoléons enheter er i blått, Wellingtons i rødt, Blüchers enheter fra øst og nordøst i grått.]]

Slaget ved Waterloo begynte med et avledende angrep på [[Hougoumont]], et stort gods, av en divisjon av franske soldater. Etter en sperreild fra 80 kanoner kom det første franske infanteri ved grev [[Jean-Baptiste Drouet d'Erlon|Drouet d'Erlon]]. Hans tropper avanserte gjennom midten av den allierte hæren, noe som førte til allierte tropper i fronten av kanten av dalen trakk seg tilbake i uorden til deres hovedposisjon. Drouet d'Erlons soldater stormet mot den mest befestede allierte posisjonen, [[La Haye Sainte]], men greide ikke å erobre den. En alliert divisjon under ledelse av generalløytnant [[Thomas Picton]] møtte Drouet d'Erlons soldater ansikt mot ansikt og gikk inn i en infanteriduell hvor Picton var blant dem som ble drept. I løpet av denne kampen angrep [[Henry Paget, 1. marki av Anglesey|lord Uxbridge]] med to av sine kavaleribrigader fienden, kom overraskende på de franske infanteriet, drev dem mot bunnen av skråningen og erobret to franske keiserørner. Angrepet hadde imidlertid overgått seg selv, og de ble deretter knust av friske franske rytter som ble sendt mot dem av Napoléon. Britene ble drevet tilbake og fikk store tap.<ref name="Chisholm_Waterloo"> Chisholm, Hugh, red. (1911): [https://en.wikisource.org/wiki/1911_Encyclop%C3%A6dia_Britannica/Waterloo_Campaign «Waterloo Campaign»], ''Encyclopædia Britannica''. '''28''' (11. utg). Cambridge University Press, s. 371–381.</ref>

Litt før klokken 16.00 merket marskalk Ney en tilsynelatende tilstand med flyktninger fra midten av Wellingtons hær. Han misforsto bevegelsen av skadde og sårete i bakpartiet til å være begynnelsen på en retrett og besluttet å utnytte dette. Ney hadde på dette tidspunktet få infanterireserver igjen da det meste infanteriet hadde blitt benyttet på det fruktesløse angrepet på Hougoumont eller for å forsvare den franske høyresiden. Ney forsøkte derfor å bryte gjennom Wellingtons sentrum med et kavaleriangrep alene.<ref name="Siborne_439"> Siborne (1990), s. 439.</ref>

Rundt 16.30 ankom de første prøyssiske troppene. Kommandert av [[Friedrich Wilhelm von Bülow]] ankom 4. korps samtidig som det franske kavaleriet var i full flom. Bülow sendte 15. brigade for å knytte seg sammen med Wellingtons venstre flanke i området Frichermont–La Haie mens brigadens artilleri ble plassert i stilling til dets venstre for støtte.<ref>Hofschröer (1999), s. 117</ref> Napoléon sendte Lobaus korps for å avskjære resten av Bülows 4. korps’ framferd mot Plancenoit. 15. brigade tvang Lobaus korps på retrett til området Plancenoit. Von Hillers 16. brigade presset seg også framover med seks bataljoner mot Plancenoit. Napoléon hadde sendt ut alle åtte bataljoner av ''Garde Impériale'', hans elitesoldater, for å støtte Lobau som nå var alvorlig presset av fienden. Napoléons elitesoldater gikk til motangrep og etter en hard kamp ble Plancenoit, men de ble selv angrepet og fordrevet.<ref name="Hofschröer_122"> Hofschröer (1999), s. 122.</ref> Napoléon sendte da ytterligere to bataljoner til Plancenoit og etter intense kamper klarte de å gjenerobre landsbyen.<ref name="Hofschröer_122"/> Det franske kavaleriet angrep det britiske infanteriet gjentatte ganger, men hvert angrep medførte store tap for franskmennene og få britiske. Ney selv ble kastet av hesten fire ganger.<ref>Chandler (1987), s. 373.</ref> Til sist ble det opplagt, selv for Ney, at kavaleriet alene oppnådde lite. For sent organiserte han et kombinert angrep, benyttet seg av Bachelus divisjon og Tissots regiment av Foys divisjon fra Reilles 2. korps foruten de gjenværende fra det franske kavaleriet som fortsatt var i stand til å slåss. Dette angrepet var rettet langs stort sette den samme ruten som de tidligere kavaleriangrepene.<ref>Adkin (2001), s. 361</ref>

[[Fil:Knotel - The storming of La Haye Sainte.jpg|right|thumb|Storming av La Haye Sainte, maleri av Richard Knötel.]]
I mellomtiden, omtrentlig på samme tid som Neys kombinerte angrep i midten, til høyre for Wellingtons linje, beordret Napoléon Ney om å erobre La Haye Sainte uansett hva det måtte koste. Ney maktet dette med hva som var igjen av Drouet d'Erlons soldater kort tid etter klokken 18.00. Ney flyttet deretter [[beredent artilleri]] opp mot Wellingtons sentrum og begynte å ødelegge infanteriets formasjon i karré («firkant»)<ref> oppslag: [https://runeberg.org/salmonsen/2/13/0646.html «Karré»], ''Salmonsens Konversationsleksikon'', 2. utg., bind XIII, s. 632</ref> på kort avstand med kardeskprosjektiler.<ref>{{Ordbok-søk|Kardesk}}</ref><ref name="Siborne_439"> Siborne (1990), s. 439.</ref> beskytningen utryddet hele 27. regiment (Inniskilling) og gjorde store skader på 30. og 73. regiment slik at disse måtte slå seg sammen i ny karré. Wellingtons sentrum var nå på kanten av fullstendig sammenbrudd og vidåpent for angrep fra franskmennene. Heldigvis for Wellingtons, var to brigader fra den prøyssiske hæren nå tilgjengelig. To friske kavaleribrigader ved Wellingtons venstre side ble flyttet inn og plassert bak det utarmede sentrum. Et annet korps støttet Bülow og sammen ble Plancenoit gjenerobret og atter ble Charleroiveien beskutt av fra prøysserne. Verdien av denne forsterkningen på dette tidspunktet kan ikke bli undervurdert.<ref name="Chisholm_Waterloo"/>

Den franske hæren angrep nå voldsomt de allierte langs hele linjen og som kulminerte da Napoléon sendte fram sine veteransoldater rundt klokken 19.30. Angrepet skjedde med fem bataljoner som marsjerte gjennom en storm av artilleribeskytning og [[tiraljør]]er og var kraftig i mindretall. Samtidig avanserte rundt 3 000 andre veteransoldater vest for La Haye Sainte og fortsatte i tre adskilte angrepsstyrker. Det ene beseiret alliansens første linje og marsjerte videre. [[David Hendrik Chassé|Chassé]]s relativ friske nederlandsk divisjon ble sendt imot dem, men det klarte ikke å forhindre de franske veteransoldatenes framgang, og Chassé beordret hans første brigade til å angripe de gjenværende franskmennene som da vaklet og brøt sammen.<ref name="Chesney_178-179"> Chesney (1907), s. 178–179.</ref>

[[Fil:Plas Newydd (Anglesey) - Waterloo 1.jpg|thumb|right|British 10. hussarer fra Vivians brigade (røde hatter og blå uniformer) angriper blandete franske tropper i de siste stadier av kampen.]]

Lengre vest lå rundt 1 500 britiske infanterister under general [[Peregrine Maitland|Maitland]] i dekning for fransk artilleri. Da to franske bataljoner nærmet seg, det andre angrepet fra veteransoldatene, reiste Maitlands folk seg og knuste dem med skytning på kloss hold. Franskmennene forsøkte seg med et motangrep, men ble brutt ned da britene angrep med bajonetter. En tredje fransk bataljon kom til hjelp, og britene trakk seg tilbake mens franskmennene forfulgte dem, men stormet inn i beskytning fra 52. lette infanteri og brøt av.<ref name="Chesney_178-179"/>

De siste av veteransoldatene trakk seg hodestups tilbake. En bølge av panikk gikk gjennom de franske linjene da det ble gjentatt: «La Garde recule. Sauve qui peut!» (Garden trekker seg. Redd dere selv om dere kan!). Wellington reiste seg opp i bøylene på sin krigshest Copenhagen og viftet med hatten som signal på at de allierte styrkene skulle avansere samtidig som prøysserne overmannet de franske posisjonene i øst. Hva som var igjen av den franske hæren forlot krigsmarken i uorden. Wellington og Blücher møtte på vertshuset [[La Belle Alliance]] på nord-sør-veien som krysset slagmarken. De to hærførerne ble enige om at prøysserne skulle forfølge den flyktende franske hæren tilbake til Frankrike.<ref name="Chesney_178-179"/>

Slaget ved Waterloo kostet Wellington rundt 15 000 døde eller sårete, og Blücher fikk rundt 7 000.<ref> Mantle, Robert (2000): [http://www.napoleon-series.org/military/organization/c_resinf2.html ''Prussian Reserve Infantry 1813–1815: Part II: Organisation''], Napoleonic Association.</ref> Napoléons tap var mellom 24 000 til 26 000 drepte eller sårete, og tillegg var det rundt 15 000 som deserterte etter kampen og de påfølgende dagene. Mellom 6 000 og 7 000 ble tatt til fange.<ref> Barbero (2006), s. 312.</ref> Napoléon annonserte sin andre [[abdikasjon]] den 24. juni 1815. han overga seg til kaptein [[Frederick Maitland]] fra HMS «Bellerophon» den 15. juli. Wellington sendte sin offisielle framstilling<ref>[https://en.wikisource.org/wiki/Wellingon's_Waterloo_dispatch_to_Lord_Bathurst,_19_June_1815 Wellingon's Waterloo dispatch to Lord Bathurst, 19 June 1815], ''WikiSource''</ref> som beskrev slaget ved Waterloo til England den 19. juni 1815. Det ankom London den 21. juni og ble publisert i [[The London Gazette|''London Gazette Extraordinary'']] dagen etter.<ref> [https://www.thegazette.co.uk/London/issue/17028/page/1213 «No. 17028»], ''The London Gazette''. 22. juni 1815, s. 1213.</ref> [[Paris-traktaten av 1815]] ble signert den 20. november 1815.<ref> Great Britain. Foreign Office (1838): [https://books.google.com/?id=YT4CAAAAYAAJ&pg=PA280 ''British and foreign state papers''], H.M.S.O.</ref>