Redigerer Alpene (avsnitt)

=== Geologisk inndeling ===
[[Fil:Mythen (ganz).JPG|thumb|[[Mythen]]-fjellet ved [[Schwyz]] er et geologisk skoleeksempel: Det består av penniniske [[sedimentær bergart|sedimenter]], men ligger på helvetisk grunn. De rødlige bergartene i toppregionen er attpåtil ''eldre'' enn helvetikum (som her altså ligger ''nederst''). Grunnen er at penninikum ble [[fjellfolding|foldet opp]] med eldre sedimenter, senere [[overskyvning|skjøvet over]] helvetikum, der mesteparten ble [[erosjon|erodert bort]], inntil bare en isolert [[klippe]] sto igjen.]]
De fire nevnte dekkene har ulik utbredelse i Alpene. Navnene antyder deres plassering:
* ''Helvetikum'' ligger i dagen i store deler av Sveits (latin ''Helvetia'').
* ''Penninikum'' utgjør en stor bue på innersiden av Vest-Alpene (av italiensk ''Alpi Pennine'' for [[Wallis-Alpene]]).
* ''Østalpin'' ligger i Øst-Alpene, dvs. øst for helvetikum og penninikum.
* ''Sydalpin'' ligger hovedsakelig syd for østalpin, som det deler noen fellestrekk med, men også syd for de østlige delene av penninikum.
[[Fil:Alpengeologie01.png|thumb|left|upright=3|Geologisk kart over Alpene {{Byline|Jo Weber}}]]
<div style="clear:both"></div>
[[Fil:Picswiss GL-12-03.jpg|thumb|Toppen av Tschingelhorn (3562&nbsp;moh., [[Glarus-Alpene]]) består av ''verrucano'', et terrestrisk konglomerat fra [[trias]], som her er skjøvet over yngre kalksteinslag (fra [[kritt (geologi)|kritt]]). Grensen er klart synlig. Et stykke under overskyvningen er det et 17&nbsp;m høyt hull i fjellveggen (''Martinsloch''). {{Byline|Roland Zumbühl}}]]
Grensen mellom sydalpin og de nordlige dekkene er veldig skarp, siden den periadriatiske [[forkastning]]en danner en tydelig skillelinje. Langs denne forkastningen har østalpin blitt hevet i forhold til sydalpin, samtidig som sydalpin har beveget seg flere titalls kilometer vestover i forhold til østalpin. Det er langs denne forkastningen de fleste [[#Naturkatastrofer|jordskjelv]] i Alpene oppstår. Sydalpin har opplevd betraktelig mindre folding enn de andre dekkene, slik at de mektige sydalpine kalksedimentene for en stor del er forholdsvis uforstyrrede. Til gjengjeld har de delvis opplevd store hevelser. Lengst vest, i den såkalte [[Ivrea-sonen]], kommer f.eks. bergarter fra den nedre [[jordskorpe]]n frem i dagen, som her ble presset mot penninikum.

Grensene mellom de andre dekkene er derimot ikke like skarpe som den sydalpine, noe som skyldes at dekkene ligger oppå hverandre. Overgangene mellom dekkene bestemmes derfor ikke gjennom tektoniske prosesser, men av hvor mye fjellmasse som har blitt fjernet gjennom erosjon. Overskyvningene var altså en gang større enn de er i dag, og mengden som har blitt borte gjennom erosjon av det øverste lag har blitt estimert til en horisontal distanse på flere titalls kilometer.

Siden penninikum ble skjøvet over helvetikum, finner man flere penniniske fjell på helvetisk område. [[Chablais]] (samt de nordvestlige delene av [[Bern-Alpene]]) er det største av disse. I&nbsp;tillegg kommer en rekke mindre såkalte [[klippe]]r ([[Stanserhorn]], [[Buochserhorn]], [[Mythen]] m.fl.), som vitner om at penninikum en gang i tiden hadde en mye større utstrekning.

[[Fil:Tribulaune.jpg|thumb|left|[[Tribulaun]]-toppene ligger i de krystalline [[Stubai-Alpene]], men består selv av [[kalkstein]]. De utgjør en bit av østalpinets kalksedimenter, som «ble igjen» da resten ble fraktet nordover og ble til [[De nordlige Kalk-Alper]]. {{Byline|Marco Klüber}}]]
Østalpin har in sin tur «overkjørt» både penninikum og helvetikum mot nord. Derfor kommer penninikum også til synet i noen [[vindu (geologi)|geologiske vinduer]] i Øst-Alpene (''[[Tauern]]-vinduet'', ''[[Engadin|Unterengadin]]-vinduet'', tre mindre vinduer i [[Silvretta]] og [[Rätikon]] samt flere bekreftede eller antatte vinduer lengst øst i Alpene, bl.a. ved [[Wechselpasset]]). Langs Øst-Alpenes nordrand finner man også et ikke helt gjennomgående bånd av helvetiske og penniniske bergarter (bl.a. [[flysch]]). Østalpin var en gang dekket med flere kilometer tykke kalksteinssedimenter. Disse ble også fraktet nordover, slik at de i dag danner [[De nordlige kalkalper]], mens det er de eldre, krystalline lagene som er blottlagt i store deler av [[Sentral-Alpene]].

For å komplisere bildet, har en «bit» av østalpin også blitt fraktet mye lenger vest. Denne såkalte [[Dent Blanche]]-dekken omfatter bl.a. [[Matterhorn]].

Noen steder har [[magmatisk bergart|magmatiske bergarter]] (''plutonitter'') trengt til overflaten. Dette har hovedsakelig vært tilfellet langs den periadriatiske forkastningen. De største plutonittene ligger i [[Adamello]], [[Val Bregaglia]], nord for [[Brixen]] og vest for [[Maribor]].

De vestlige og sydlige delene av Vest-Alpene har samme opphav som [[Jurafjellene]], og hører derfor [[tektonikk|tektonisk]] sett ikke til Alpene i det hele tatt. Siden de har tatt del i Alpenes folding, regnes de likevel [[geomorfologi]]sk til Alpene. Også de geo''logiske'' grensene til både [[Appenninene]] og [[De dinariske alper]] er forskjellig fra de respektive [[#Tilstøtende landskap|geo''grafiske'' grensene]]: Den alpine penninikum-dekken strekker seg helt til [[Genova]], dvs. et stykke lenger enn Alpenes geografiske grense ved [[Cadibonapasset]]. På den andre siden begynner De dinariske alper på et område som geografisk regnes til Alpene, nemlig syd for en linje som strekker seg østover fra nærheten av [[Belluno]].
<div style="clear:both"></div>