Redigerer Adalstein av England (avsnitt)

=== Europeiske forbindelser ===
Det kongelige hoff i Wessex hadde forbindelser med [[karolingerne]] i [[Frankerriket]] som gikk tilbake til ekteskapet mellom Æthelstans oldefar [[Æthelwulf av Wessex|Æthelwulf]] og [[Judith av Flandern|Judith]], datter av kongen av [[Vestfranken]] (og den framtidige tysk-romerske keiser), [[Karl II av Det tysk-romerske rike|Karl den skallede]], foruten også ekteskapet til Alfred den stores datter [[Ælfthryth av Wessex|Ælfthryth]] til Judiths sønn av et senere ekteskap, [[Balduin II av Flandern|Balduin II]], greve av [[Flandern]]. En av Æthelstans halvsøstre, [[Ædgifu av Wessex|Ædgifu]] ble gift med [[Karl den enfoldige]], konge av vestfrankerne, på slutten av 910-tallet. Han ble avsatt i [[922]] og Ædgifu sendte deres sønn, [[Ludvig IV av Frankrike|Ludvig]], i trygghet i England. Ved Æthelstans tid var forbindelsen mellom de to land godt etablert, og hans kroning ble utført etter den karolingske seremonien med salving, antagelig for å trekke en bevisst parallell mellom hans styre og den karolingske tradisjon.<ref>Ortenberg 2010, «The King from Overseas», s. 211–215; Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 46</ref> Hans myntutgivelse med «kroningsbyste» i tiden 933–938 var den første angelsaksiske mynt som viste kongen kronet, også etter karolingsk [[ikonografi]].<ref>Karkov 2004, ''The Ruler Portraits of Anglo-Saxon England'', s. 66–67</ref>

Som sin far var Æthelstan ikke villig til å gifte sine kvinnelige slektninger til sine egne undersåtter. hans søstre gikk enten i klostre, eller ble gift med utenlandske ektemenn. Det var en årsak til hans nære forbindelser med europeiske hoff, og han giftet flere av sine halvsøstre til europeiske adelsmenn<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. xv, 44–45</ref> i hva historikeren Sheila Sharp karakteriserte som «et vindbyge av dynastisk brudeaktivitet uovertruffet igjen før i dronning [[Victoria av Storbritannia|Viktorias]] tid.»<ref>Sharp 1997, «England, Europe and the Celtic World», s. 198</ref> En annen årsak i lå i den felles interesse på begge sider av Den engelske kanal for å bekjempe trusselen fra norrøne vikinger, samtidig som den økte makten og omdømmet til det kongelige hus i Wessex gjorde ekteskap med angelsaksiske prinsesser mer prestisjebetont for europeiske herskere.<ref>Ortenberg 2010, «The King from Overseas», s. 217–218; Sharp 2001, «The West Saxon Tradition of Dynastic Marriage», s. 82</ref> I 926 sendte [[Hugo den store|Hugo]], hertug av frankerne, Æthelstans fetter [[Adelolf av Boulogne|Adelolf]], greve av [[Boulogne]], som ambassadør til det angelsaksiske hoff for å be om hånden til en av Æthelstans søstre. I henhold til William av Malmesbury var de gaver som Adelolf brakte med seg omfattet krydder, juveler, mange raske hester, en krone av solid gull, sverdet til [[Konstantin den store]], [[Karl den store]]s lanse, og et stykke av [[Jesu tornekrone]]. Æthelstan sendte da sin halvsøster [[Ædhild av Wessex|Ædhild]] for å bli Hugos hustru.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 46–49, 192–193; Ortenberg 2010, «The King from Overseas», s. 218–219</ref>

Æthelstans aller viktigste europeiske allianse var med det nye [[Det ottonianske dynasti|ottonianske dynasti]] (også kalt for [[liudolfingene]]) i Østfranken. Det karolingske dynasti i [[Østfranken]] hadde dødd ut tidlig på [[900-tallet]], og dets nye konge, [[Henrik I av Sachsen|Henrik fuglefangeren]], ble sett på av mange som en ''arriviste'', oppkomling. Han trengte et kongelig ekteskap for sin sønn for å etablere sitt legitimitet, men ingen velegnet karolingsk prinsesse var tilgjengelig. Den gamle kongelige linje i Wessex var et akseptabelt alternativ, særskilt ettersom de (feilaktig) hevdet å nedstamme fra en konge og helgen fra [[600-tallet]], [[Oswald av Northumbria]], som også var æret i Tyskland. I 929 eller 930 sendte Henrik ambassadører til Æthelstans hoff på jakt etter en hustru for sin sønn [[Otto I av Det tysk-romerske rike|Otto]], som senere tysk-romersk keiser. Æthelstan sendte to av sine halvsøstre, og Otto valgte [[Ædgyth av Wessex|Ædgyth]]. Femti år senere adresserte Æthelweard, en etterkommer av Alfred den stores eldre bror, sin latinske versjon av ''Den angelsaksiske krønike'' til [[Mathilde II av Essen|Mathilde]], abbedisse av Essen, som var barnebarn av Ædgyth, og hadde åpenbart bedt om det. Det vitner om at kongefamilien i Wessex beholdt kontakten med sine slektninger i Tyskland. Den andre søsteren, hvor navnet er gått tapt, ble gift med en fyrste i nærheten av [[Alpene]], og som er beskrevet så vagt at det ikke har blitt mulig å identifisere ham. Dette ekteskapet hadde ingen politisk betydning, og i løpet av to generasjoner hadde selv kongefamilien i Wessex mistet alle spor av henne.<ref>Stenton 1971, ''Anglo-Saxon England'', s. 346</ref>

I [[tidlig middelalder]] var det vanlig for konger og andre stormenn i de fleste land i Europa å fungere som fosterfedre for sønner av konger og stormenn. Det er kjent at Æthelstan ga støtte til avsatte unge kongelige. I [[936]] sendte han en flåte for å hjelpe sin fostersønn [[Alan II av Bretagne]] til å vinne tilbake sine forfedres land, som hadde blitt erobret av vikinger. Det samme året støttet han Ludvig, sønnen til sin søster Ædgifu, for å ta tronen i Vestfranken. I [[939]] sendte han ytterligere en flåte som uten hell forsøkte å hjelpe Ludvig i en kamp mot opprørske stormenn.

I henhold til senere norrøne kilder, som [[Snorre Sturlasson]]s ''[[Heimskringla]]'', sendte den norske kongen [[Harald Hårfagre]] sin yngste sønn [[Håkon I den gode Adalsteinsfostre|Håkon]]. Haralds utpekte arving var hans eldste sønn [[Eirik Blodøks|Eirik]], og det var således en måte å etablere europeisk kontakt ved å sende sin yngste sønn, som han hadde fått med ei tjenestejente, av sted for å få kongelig oppdragelse. Adelstein, slik han ble gjengitt i norrøn tradisjon, ble omtalt som «den seiersæle» og «den troende», tok ifølge Snorre kontakt først ved å sendte en diplomat til Norge med et kostbart sverd som gave, prydet med gull på hjaltet, og en slire prydet med gull og edelsteiner. Den neste sommeren sendte Harald en kjempe av en mann, Hauk Håbrok, som seilte til England for å overrekke unge Håkon til oppfostring hos Adelstein. Den angelsaksiske kongen lot Håkon døpe, og «lærte ham rett tro og gode seder og allslags høvisk opptreden.»<ref>Snorre: ''Harald Hårfagres saga'' i ''Heimskringla''; norsk utgivelse ''Snorres kongesagaer'', oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip, 6. utg. 2003, s. 75-76</ref><ref name="Krag">Krag, Claus (1995): ''Vikingtid og rikssamling 800-1130'', bind 2 i: Helle, Knut, red.: ''Aschehougs Norgeshistorie'', s. 94</ref> Håkon ble således den første norske kongen av kristen tro. Hans opphold i England har ikke etterlatt nedtegnelser der, men Håkons tilnavn, ''Athalsteins fóstri'', Adalsteinsfostre, støtter de norrøne tradisjonene.<ref>Stenton 1971, ''Anglo-Saxon England'', s. 348-349</ref><ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 22–23, 52–53, 167–169, 183–184; Zacher 2011, «Multilingualism at the Court of King Æthelstan», s. 84</ref> Håkon kom senere til å kreve den norske tronen, mens hans eldre bror Eirik måtte rømme landet og endte opp i York.<ref name="Krag"/>

Æthelstans hoff var kanskje det mest kosmopolitiske i den angelsaksiske perioden.<ref>Zacher 2011, «Multilingualism at the Court of King Æthelstan», s. 82</ref> Nære kontakter mellom angelsaksiske og europeiske hoff ble avsluttet med hans død, men avstamming fra det angelsaksiske kongehus var lenge en kilde til prestisje for europeiske herskerfamilier.<ref>Maclean 2013, «Britain, Ireland and Europe», s. 359–361</ref> I henhold til Frank Stenton var det «mellom [[Offa av Mercia|Offa]] og [[Knut den mektige|Knut]] ingen engelsk konge som spilte en så framtredende eller så vedvarende del i de generelle affærene i Europa.»<ref>Stenton 1971, ''Anglo-Saxon England'', s. 344</ref>