Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

====De protestantiske og katolske «patriotiske» bevegelser  blir til 1950-1951====
[[Fil:ZhouEnlai2.jpg|thumb|[[Zhou Enlai]], 1940]] 
=====Blant protestantene===== 
:''(Utdypende artikler: [[Tre-Selv-kirken]], [[Wu Yaozong]] og [[K.H. Ting]])''

De to første ukene av mai [[1950]] hadde rundt 20 protestantiske kirkeledere tre møter med statsminister [[Zhou Enlai]] som munnet ut i et «manifest» godkjent av statsministeren. Det var ført i pennen av [[Wu Yaozong]]<ref>Ng Lee-ming: ''A Study of Y. T. Wu'' i «Ching Feng», XV.1 (1972): 5-54.</ref> fra det kinesiske [[YMCA]] (KFUM), som hadde vært kommunist i lengre tid. Det er også blitt hevdet at han var hemmelig medlem av [[det kinesiske kommunistparti]] med det oppdrag å infiltrere og kontrollere kinesisk protestantisme.<ref>[http://www.forum18.org/Archive.php?article_id=584&printer=Y CHINA: State attempts to control religious leaderships] Magda Hornemann: ''Disillusioned CCP functionaries from the 1950s onwards have left little room for doubt about the consistency of party attempts to control religious communities. "Xiao Feng", the pseudonym of a CCP official who set up the Guangzhou Religious Affairs Bureau, described how the TSPM - which still controls all official Protestant activities - "was initiated in 1950 by a group of leftist Christian leaders doing the bidding of the Party". The TSPM's leading initiator was Wu Yaozong and Xiao Feng claimed that both Wu and Zhao Puchu (until his death in 1990, the Chairman of the China Buddhist Association) were both secret members of the CCP assigned to infiltrate and control their respective religions.'' Nettsted besøkt 25. april 2007</ref> Manifestet proklamerte forskjellige kristne gruppers antiimperialistiske patriotisme og fremholdt at de protestantiske kirker måtte være fri fra bånd fra utenlandske imperialister hva gjaldt administrasjon, finanser og forkynnelse. I sin utviklede form ble bevegelsen manifestet lanserte kalt ''San Zi Jun Dong''. I utlandet oversettes dette blant protestanter som ''Tre-Selv-bevegelsen'' og blant katolikker vanligvis som ''De tre autonomiers bevegelse'' eller ''Trippelautonomibevegelsen''. Wu Yaozong ble en ledende skikkelse i den organiserte strukturen som dette senere på året førte til på protestantisk side, [[Tre-Selv-kirken|Den kinesiske kristne Tre-Selv patriotiske bevegelses komite]] («Tre-Selv-kirken») med sete i Shanghai.<ref>Eric O. Hanson: ''Catholic Politics in China and Korea'', New York: Orbis Books 1980, 74-75 og kap. VI sluttnote 9 (om Wu Yaozong).</ref> Alle de forskjellige protestantiske trossamfunn skulle legges inn under denne.<ref>Richard C. Bush: ''Religion in Communist China'', Nashville TN: Abingson Press 1970, s. 177''ff.'' (om den protestantiske tre-selv-bevegelses tilblivelse).</ref> Manifestet ble offentliggjort på forsiden av kommunistpartiets offisielle organ ''[[Renmin Ribao]]'' (Folkets Dagblad) den [[23. september]] [[1950]] med en underskriftsliste med 1&nbsp;525 navn. Blant dem som undertegnet var nesten samtlige av denominasjonssekretærene (på tre nær) i Det nasjonale kirkeråd, representative kirkeledere, YMCAs og [[YWCA]]s sekretærer i Shanghai, 43 fra protestantenes utdannelsesvesen hvorav en rekke fra flere protestantiske universiteter og teologiske seminarer.<ref>John W. Masland: «Communism and Christianity in China», s. 203, i ''The Journal of Religion'', Vol. 32, nr. 3, (juli 1952), s. 198-206</ref> (Senere sa Tre-Selv-ledere at 400&nbsp;000 protestanter etter hvert undertegnet manifestet).

Tre-Selv-bevegelsen satte i 1950/1951 i gang med å «forene» de protestantiske kirker under den paraply som kommunistpartiet hadde slått opp. Ettersom bevegelsens nøkkelledere ikke hadde sentrale lederposisjoner verken i egne kirker eller i Det nasjonale kirkelige råd, gjaldt det først å vinne kontrollen over disse institusjonene. For eksempel ble Wu Yaozong etter sterkt påtrykk fra kommunistpartiet valgt til viseformann for Det nasjonale kirkelige råd og moderator (leder) for ''Church of Christ'' i Kina.<ref>Yihua Xu: ''"Patriotic" Protestants: The Making of an Official Church'', s. 115</ref>

Deretter ble institusjonene omorganisert. Den [[21. april]] [[1951]] dannet disse nøkkelpersoner organisasjonen ''Den forberedende komite for den kinesiske kristne Motstå Amerika og Hjelp Korea Tre-Selv reformbevegelses komite'' for å fortrenge og erstatte de eksisterende protestantiske institusjoner.

Wu uttrykte på denne tid det som utvilsomt passet vel med det kinesiske kommunistpartis tese om de kristne:

:''«Vi har alle sammen vært redskaper for amerikansk kulturell aggresjon, kanskje uten at vi selv har vært oss det helt bevisst.»'' (juli 1951).<ref>[http://www.theatlantic.com/doc/197108/cultural-imperialist James C. Thomson Jr.: «Recollections of a Cultural Imperialist», i ''The Atlantic Monthly'' (August 1971)] Nettsted sist besøkt 17. september 2007</ref>

På denne tiden var helhjertet støtte til [[Sovjetunionen]] ''de rigeur'' blant kinesiske kommunister, og Tre-selv-bevegelsen viste seg som en føyelig samarbeidspartner. I ''Tianfeng'', bevegelsens offisielle organ, gratulerte man til [[Stalin]]s fødselsdag, og publiserte en artikkel av sitt rådsmedlem (og senere leder) [[K. H. Ting]] som hyllet undertrykkelsen av [[oppstanden i Ungarn]] høsten [[1956]].<ref name="Alan Hunter 2004">Alan Hunter & Kim-Kwong Chan: ''Protestantism in Contemporary China'', Cambridge University Press 2004, s. 24</ref>

=====Blant katolikkene=====

:''(Utdypende artikkel: [[Den kinesiske patriotiske katolske forening]])''

Det var ingen katolikker med på de nevnte møtene med Zhou Enlai, og det viste seg vanskelig for kommunistene å finne samarbeidspartnere til et tilsvarende prosjekt der. Men i november [[1950]] var det kommet så langt. Regjeringen hadde funnet en prest, Wang Liangzuo, i [[Guangyuan]] nord i det fjerne [[Sichuan]] som ville ta et parallelt initiativ. Det ble offentliggjort et katolsk «manifest» som ble tilskrevet ham og ble sagt skulle stamme fra et møte med 500 katolikker. De gikk inn for å «bryte alle bånd med imperialismen og å etablere en selvstyrende, selvfinansierende og selvforkynnende ny kirke».<ref>«Welcome to the Patriotic Movement of Catholics», i ''Renbin Ribao (Folkets Dagblad)'', lederartikkel, Beijing, 8. januar 1951, tilsvarende i [[Xinhua]] s.d., rapportert i ''Survey of the China Mainland Press'' (SCMP), US Consulate General, Hong Kong, № 44, 9. januar 1951. Også i ''China Missionary Bulletin'', Hongkong, 1 № 2, februar 1951, s. 148-150</ref>  En knapp måned etter kom det et lignende katolsk manifest i Sichuan ([[Chongqing]]-dokumentet), som ble sagt å stamme fra generalvikaren fader Shi Mingliang etter et reformmøte med 700 katolikker. ''China Mission Bulletin'' så på språkføringen og skrev at

:''«det synes ikke å være ... skrevet av noen katolikk, verken god eller dårlig sådan. Manifestets stil har alle de vanlige klisjéer som kommunistiske dokumenter har; det er knapt ett ord i det som røper at forfattere kjenner Kirken fra innsiden».''<ref>''China Missionary Bulletin'', Hongkong, № 2, november 1951, s. 151</ref>

Vurderingen virker riktig; for eksempel er ikke ordet «likvidere» dagligtale i kirkelige dokumenter (''«Vi må likvidere de elementer i kirken som er beredt til å tjene imperialismen, for å utslette alle spor av imperialisme»''.<ref>Gjengitt i ''China Missionary Bulletin'', Hongkong, № 2, februar 1951, s. 151</ref>

Underskrifter ble så innsamlet for å støtte også bevegelsen, som på lignende vis som sitt protestantiske motstykke ble presentert som en patriotisk fornyelsesbevegelse.<ref>Laszlo Ladany, S.J.: ''The Catholic Church in China'', New York 1987, s. 15-16</ref>.

=====Religionsfrihetspolitikken i praksis, andre religioner=====
Også i de andre religioner opprettet regjeringen ved hjelp av sine infiltratører eller medhjelpere lignende patriotiske foreninger, og gjennom dette ble det foretatt forskjellige former for (påtvunget) «frigjøring» fra undertrykkende ordninger. Ettersom man håndhevet et prinsipp om at ikke-troende skulle bli spart for å bli eksponert for religiøse uttrykk, og et prinsippvedtak i kommunistpartiet om religionsfrihet i de dertil approberte og registrerte bygninger, fikk denne politikken en rekke interessante konsekvenser. Protestantiske familiesamlinger i hjemmene ble forbudt, katolske pilegrimsferder og buddhistiske og taoistenes bønneseremonier for døde i hjemmene ble forbudt. Protestantiske pastorer, katolske geistlige og ordenssøstre og buddhistmunker og -nonner ble forbudt å opptre i karakteristisk religiøs/geistlig drakt i offentligheten. Buddhistmunker og -nonner fikk «frihet» til å spise kjøtt og til å gifte seg.<ref>Xiao Feng: ''Zheng gong zhenyang duidai jiaohui he Zhongjisao tu [Hvordan de kinesiske kommunister behandlet  kirken og religiøst troende]'', i «Zhishi fenzi» [Den intellektuelle], del 2, bd. 66 (Nov. 1970), s. 13-14</ref> Når løftet om sølibat, vegetardiett og religiøs drakt ble avskaffet ble den religiøse symbolikk tømt for innhold og buddhismen svekket. Antallet buddhist- og taoisttempler sank fra 60&nbsp;000 på 1950-tallet til 8&nbsp;000 ved utbruddet av [[kulturrevolusjonen]].<ref>Executive Yuan Mainland Committee (red.): ''Dailu diqu zhongjiao fagui weibian [Kompilasjon av fastlandets religiøse regler og lover]'', Taiwan: Executive Yuan Mainland Committee, 1993, s. 12-23</ref> Muslimske bønder opplevde at de av sin patriotiske forening fikk «frihet» til å oppdrette griser, og straks kom det pålegg fra myndighetene om svineproduksjon. Dette var blant årsakene for hui-kinesernes lokale oppstander i 1952, 1953, og 1958 i Hunan og særlig i Gansu og Ningxia.<ref>Beatrice K.F. Leung og William T. Liu: ''The Chinese Catholic Church in Conflict: 1949-2001,'' Boca Raton FL: Universal Publishers 2004, s. 22-27</ref>