Redigerer William McKinley (avsnitt)

=== Krig mot Spania ===
{{utdypende artikkel|Den cubanske uavhengighetskrigen|Den spansk-amerikanske krigen}}

Opprørere på Cuba hadde i flere tiår kjempet for frihet fra det spanske kolonistyret. I 1895 hadde konflikten eskalert til en full [[den cubanske uavhengighetskrigen|uavhengighetskrig]], og spanjolene slo desto hardere ned på opprørerne. For eksempel ble flere cubanere internert i [[konsentrasjonsleir]]er nær spanske militærforlegninger.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 60–61.</ref> Den amerikanske opinionen holdt med opprørerne, og McKinley var rasende over den spanske politikken.<ref>[[#Leech|Leech (1959)]], s. 148.</ref> Mange av hans landsmenn tok til orde for en amerikansk frigjøringskrig på Cuba, men presidenten foretrakk en løsning med fredelige midler, der Cuba fikk sin uavhengighet, eller i det minste et begrenset selvstyre.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 65–66.</ref> USA og Spania innledet forhandlinger om Cuba-spørsmålet i 1897, men det ble tydelig at Spania aldri ville godta cubansk uavhengighet, mens opprørerne aldri ville godta noe annet.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 68–70.</ref>

I januar 1898 lovte Spania noen innrømmelser til opprørerne, men da den amerikanske konsulen [[Fitzhugh Lee]] meldte om opptøyer i [[Havanna]], kommanderte McKinley krigsskipet [[USS «Maine» (1889)|USS «Maine»]] dit for å beskytte amerikanske liv og eiendom. Den 15. februar eksploderte «Maine» og sank i havnebassenget i Havanna; 266 amerikanske gaster omkom.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 71–74.</ref> Aviseieren William Randolph Hearst skrev til sin journalist i Havanna: «Bli på stedet. Skaff meg nyhetene, så skal jeg skaffe krigen.»<ref>[[#Simensen|Simensen (1986)]], s. 138.</ref> Pressen og opinionen forlangte at USA gikk til krig, men McKinley insisterte på at etterforskningen måtte utelukke en ulykke først.<ref>[[#Leech|Leech (1959)]], s. 171–172.</ref> Forhandlingene med Spania fortsatte under etterforskningen, men den 20. mars kom havarikommisjonen frem til at «Maine» hadde blitt senket av en undervannsmine.<ref>[[#Leech|Leech (1959)]], s. 173 og [[#Gould|Gould (1980)]], s. 78–79.</ref> Mens påtrykket for krig steg i Kongressen, fortsatte McKinley å forhandle om cubansk uavhengighet.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 79–81.</ref> Spania avslo McKinleys forslag, og den 11. april fremmet han saken for Kongressen. Han bad ikke om krig, men Kongressen erklærte krig uansett den 20. april. Til krigserklæringen vedtok Kongressen et tillegg fra senator Henry M. Teller som fastslo at USA ikke hadde noen intensjon om å annekterte Cuba.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 86–87.</ref>

[[Fil:Judge-2-6-1897.jpg|thumb|[[Columbia (personifikasjon)|Columbia]] gir en håndstrekning til de undertrykte cubanerne, mens [[Uncle Sam|Onkel Sam]] har bind for øynene og ikke vil bruke kanonene for å hjelpe, i karikaturtegning fra februar 1897. {{byline|Grant Hamilton|type=Illustrasjon}}]]

Forlengelsen av telegrafnettet og utviklingen av telefonen gav McKinley større kontroll i det daglige som øverstkommanderende enn det tidligere presidenter hadde hatt. Han brukte den nye teknologien til å styre hæren og marinens bevegelser så langt det lot seg gjøre.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 91–93.</ref> McKinley mente at Alger viste seg uegnet som krigsminister, og kom ikke overens med kommanderende general i hæren, [[Nelson A. Miles]]. Han unngikk dem og rådførte seg heller med Miles' forgjenger, general [[John Schofield]], og senere med generaladjutant [[Henry Clark Corbin]].<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 102–103.</ref> Krigen førte til endringer i regjeringsammensetningen; presidenten godtok utenriksminister Shermans avskjedssøknad, og William R. Day godtok å sitte som utenriksminister ut krigen.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 94 og [[#Leech|Leech (1959)]], s. 191.</ref>

I løpet av et par uker kom marinen i kamp mot spanjolene i [[slaget i Manilabukten]], hvor flaggkommandør [[George Dewey]]s asiatiske skvadron senket åtte spanske fartøyer uten at et eneste amerikansk fartøy gikk tapt.<ref>[[#Leech|Leech (1959)]], s. 203–207.</ref> Deweys knusende seier gjorde at krigen ikke bare handlet om Cuba, men heretter også om det spanske kolonistyret i [[Stillehavet]]. Måneden etter forsterket McKinley troppene som ble sendt til [[Filippinene]] og gav deres kommandør, general [[Wesley Merritt]], myndighet til å etablere rettsvesen og skatteinnkreving, hvilket behøvdes for en lang okkupasjon.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 96–98.</ref> Innen troppene hadde ankommet Filippinene i slutten av juni 1898, hadde McKinley bestemt seg for at USA skulle kreve å få øygruppen fra Spania.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 101.</ref> Utad sa han at han ville vurdere alles meninger fordomsfritt, men antok at opinionen, mens krigen skred frem, ville kreve øygruppen som krigsbytte.<ref>[[#Morgan|Morgan (2003)]], s. 467–468.</ref>

En stor styrke av soldater og frivillige samlet seg i nærheten av [[Tampa]] i [[Florida]] for å forberede en invasjon av Cuba.<ref>[[#Leech|Leech (1959)]], s. 214–215.</ref> Etter lange forsinkelser og utbedringer av forsynlingslinjene kunne hæren, ledet av generalmajor [[William Rufus Shafter]], seile fra Florida den 20. juni og gå i land i nærheten av [[Santiago de Cuba]] to dager senere.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 104–109.</ref> Etter en mindre trefning ved Las Guasimas den 24. juni kom de i kamp med spanske styrker ved [[slaget ved San Juan|San Juan]] den 24. juli.<ref>[[#Leech|Leech (1959)]], s. 249–252.</ref> Begge sider led store tap, men amerikanerne gikk seirende ut.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 109–110.</ref> Dagen etter seilte Spanias karibiske skvadron ut fra Santiago med kurs for åpent hav, men ble avskåret og senket av kontreadmiral [[William T. Sampson]]s nordatlantiske skvadron i [[slaget ved Santiago de Cuba|krigens største sjøslag]].<ref>[[#Leech|Leech (1959)]], s. 253–258.</ref> Shafters hær beleiret Santiago, som overgav seg den 17. juli og i praksis gjorde at Cuba var under amerikansk kontroll. McKinley og Miles beordret også en invasjon av [[Puerto Rico]], som møtte liten motstand. Avstanden til Spania og senkingen av den spanske flåtestyrken gjorde at overføring av nye forsyninger ble umulig, så den spanske regjeringen begynte å se seg om etter en måte å avslutte krigen på.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 110–113.</ref>