Redigerer Vidkun Quisling (avsnitt)

== De første krigsårene ==

=== Krigen nærmer seg Norge ===
[[Fil:Statsakt in Berlin..jpg|miniatyr|Ideologen [[Alfred Rosenberg]] var en av Quislings viktigste allierte i Berlin. Etter et møte i desember 1939 skrev Rosenberg i dagboken at neste gang de møtes, ville «Norges ministerpresident hete Quisling».<ref name="Høidal(1988)-245" />]]
Den såkalte [[Altmark-saken|Altmark-affæren]] slo ned som en bombe i norsk offentlighet i februar 1940. En sengeliggende Quisling så på hendelsen som en bekreftelse på hans verste mareritt – Norge var på vei til å bli krigens midtpunkt. Quisling hadde diskutert Norge med Hitler i Berlin året før, og hadde all grunn til å tro at tyskerne nå ville gå til aksjon. Det var imidlertid særdeles uklart for Quisling hvilke planer Hitler og den tyske ledelsen hadde lagt for ham og NS, og partiet var derfor i liten grad klart til å spille en aktiv rolle i begivenhetene. Dette var også blitt åpenbart for Hitler og Rosenberg i Berlin, som i løpet av våren totalt avskrev å bruke et Quisling-kupp som en del av en overtagelse av Norge.<ref name="Dahl(1992)-59-60" />

I mars gikk en friskmeldt Quisling i gang med partiarbeidet igjen, og blant annet forberedte han ''Fritt Folk''s overgang til dagsavis. 31. mars ble arbeidet avbrutt av et telegram fra [[Abwehr]] i Berlin, der Quisling ble bedt om å møte en tysk representant i [[København]]. Quisling kvidde seg for å dra, da han regnet med at han var i søkelyset til både norske og vestallierte myndigheter. Berlin insisterte imidlertid, og to dager senere tok han nattoget nedover, med et møte med [[Frits Clausen]] som påskudd.<ref name="Dahl(1992)-67-69" />

I København ventet Abwehr-oberst [[Hans Piekenbrock]]. Piekenbrock var ikke spesielt imponert over hvordan Quisling svarte for seg, og nordmannen var som regel unnvikende hver gang Piekenbrock spurte om den norske forsvarsberedskapen. Quisling fortalte imidlertid litt om de norske flyplassene, og fortalte Piekenbrock at han antok at [[Oslofjorden]] sannsynligvis ikke var minelagt. Quisling vurderte det også til at norske festninger neppe ville skyte mot fremmede krigsskip uten å ha klarert saken med høyere myndighet. Samtidig forsøkte han å fiske opplysninger ut av tyskeren, uten å få noe fornuftig ut av ham. Quisling var derfor fortsatt like uvitende om tyskernes planer, selv om han nok må ha forstått at noe konkret var i gjære.<ref name="Dahl(1992)-69-70" />

=== Kuppforsøket april 1940 ===
{{Utdypende|Vidkun Quislings radiotale 9. april 1940}}
{{Sitat|Etter at England har brutt Norges nøytralitet ved å utlegge minefelter i norsk territorialfarvann uten å møte annen motstand enn de vanlige intetsigende protester fra regjeringen Nygaardsvold, tilbød den tyske regjering den norske regjering sin fredelige hjelp ledsaget av en høytidelig forsikring om å respektere vår nasjonale selvstendighet og norsk liv og eiendom.[…]

Regjeringen Nygaardsvold er trådt tilbake. Den nasjonale regjering har overtatt regjeringsmakten, med Vidkun Quisling som regjeringssjef og utenriksminister […]

Jeg tilføyer at slik som situasjonen har utviklet seg, er enhver fortsatt motstand ikke bare nytteløs, men direkte ensbetydende med kriminell ødeleggelse av liv og eiendom. […]|Utdrag fra [[Vidkun Quislings radiotale 9. april 1940|Quislings radiotale 9. april 1940]].<ref name="virsommeord108" />|right}}
[[Fil:German soldiers in Oslo 9 April 1940.jpg|miniatyr|Tyske soldater marsjerer opp [[Karl Johans gate]], 10. april 1940.]]
[[Fil:Nazi-occupied Parliament of Norway 1941.jpg|miniatyr|Quislings [[Vidkun Quislings første regjering|kortvarige april-regjering]] tok opphold i [[Stortingsbygningen]]. Den varte kun i seks dager før den ble avsatt av tyskerne og erstattet med [[Administrasjonsrådet]]. Her er Stortinget dekorert med [[Tysklands flagg#Det tredje rike 1933–1945|orlogsflagg med hakekors]], [[V-tegn]] og propagandabanneret «[[Hitler-Tyskland|Tyskland]] seirer på alle fronter» {{Byline|[[Anders Beer Wilse]], 1941}}]]
Om morgenen den 8. april minela vestmaktene [[Vestfjorden (Nordland)|Vestfjorden]] og områder på vestlandet. Vidkun Quisling var nå helt sikker på at krigen var kommet til Norge, og vurderte det til at de tradisjonelle partiene under [[Johan Nygaardsvold|Nygaardsvolds]], [[C.J. Hambro|Hambros]] og [[Johan Ludwig Mowinckel|Mowinckels]] ledelse var ute av stand til å håndtere situasjonen. Samme dag skrev Quisling i et opprop til befolkningen at

<blockquote>''Nå ser enhver hvad partipolitikerne og deres vanstyre har bragt Norge op i.'' […] Nygaardsvold-regjeringen og de andre partipolitikerne med Hambro og Mowinckel i spissen må straks fjernes fra videre befatning med rikets styre. Nasjonal Samling er den eneste organisasjon som har sett riktig i de avgjørende politiske spørsmål. Nasjonal Samling er den eneste bevegelse som kan redde Norges frihet og selvstendighet […]<ref name="flygeblad-8-april" /></blockquote>

Flygebladet ble delt ut i befolkningen av Hirden, uten at folk flest tok budskapet spesielt seriøst. Det var imidlertid blodig alvor for Quisling, som nå var klar til å gripe makten og innsette seg selv som statsminister.<ref name="Dahl(1992)-73-74" /> Quisling og sekretæren hans [[Harald Franklin Knudsen|Harald Knudsen]] tok inn på [[Hotel Continental]] for natten, da de ventet at situasjonen ville eskalere i nær fremtid. Flyalarmen samme natt gav ham rett, og natt til 9. april var [[Angrepet på Norge i 1940|den tyske invasjonen]] i gang.

Om morgenen banket [[Hans Wilhelm Scheidt]] på Quislings dør. Scheidt hadde forgjeves ventet på [[«Blücher»]] i [[Pipervika]], og da de tyske styrkene ikke hadde kommet som forventet, valgte han å improvisere. [[Albert Viljam Hagelin]], Scheidt og Quisling besluttet nå å iverksette statskuppet, på tross av at dette ikke var blitt klarert med den tyske militære eller politiske ledelsen. Den norske regjeringen hadde imidlertid forlatt Oslo, og i det politiske vakuumet den etterlot seg, så Quisling muligheten til å presentere en ny regjering ledet av ham selv som et ''[[fait accompli]]'' til [[Curt Bräuer]] og tyskerne.<ref name="Dahl(1992)-78-79" />

På ettermiddagen forsøkte Quisling å dra til Forsvarsdepartementet for å overta styringen der, men da både Generalstaben og alle embedsmenn han kjente, var forduftet, måtte han reise tilbake til Hotel Continental med uforrettet sak. Utover ettermiddagen kladdet Quisling med Hagelin og Scheidts hjelp en erklæring han kunne fremføre i kringkastingen, og samme kveld dro Scheidt i [[Sturmabteilung|SA]]-uniform til de tyskokkuperte [[NRK]]-lokalene i [[Olav Vs gate (Oslo)|Roald Amundsens gate]] for å få Quisling på eteren. Riksprogramsjef [[Olav Midttun]] var skeptisk til forespørselen, men Scheidt fikk bløffet Quisling på luften ved å påstå at de arbeidet på vegne av tyske myndigheter. Litt over halv åtte fikk Quisling [[Vidkun Quislings radiotale 9. april 1940|lest opp erklæringen sin]], før han igjen tok turen til Forsvarsdepartementet. Her ringte han oberst Hans S. Hiorth på Elverum og bad ham «arrestere marxistregjeringen», uten at Hiorth tok ham seriøst. Det samme skjedde da Quisling gav [[Kristian Welhaven|politimester Welhaven]] ordre om å innfinne seg til konferanse straks, og på samme måte reagerte [[Norges Rederiforbund|Norges Rederforbund]] da Quisling gav ordre om at norske skip måtte søke til ikke-alliert havn: Alle Quislings ordre ble ignorert denne dagen.<ref name="Dahl(1992)-81-87" />

Klokken ti gikk Quisling på lufta igjen, og etter å ha gjentatt erklæringen fra tidligere på kvelden presenterte han [[Vidkun Quislings første regjering|regjeringen sin]]. Quisling erklærte også at fortsatt motstand mot tyskerne var «direkte ensbetydende med kriminell ødeleggelse av liv og eiendom», og at det medførte «det alvorligste personlige ansvar» for dem som ikke lød ordre fra den nye regjeringen. Samtidig uttalte han at det vil «bli gått rettferdig og hensynsfullt frem mot alle landsmenn».<ref name="Dahl(1992)-87-88" />

Hitler skal ha tatt nyheten om statskuppet positivt, og han gav samme kveld Bräuer ordre om å slutte å forhandle med Nygaardsvold. Bräuer kunne fortsette å forhandle med kong Haakon, så lenge kongen anerkjente Quislings makt. Bräuer var imidlertid dypt skeptisk til Quislings evner og hans påståtte støtte i befolkningen, og begynte straks å arbeide for andre løsninger. Da næringslivet og rettsapparatet også så på Quisling som et blindspor, fikk Bräuer overtalt Berlin til å gi kontrabeskjed, og i kretsen rundt høyesterettsjustitiarius [[Paal Berg]] ble det jobbet for å fjerne Quisling.<ref name="Dahl(1992)-91-95" /> 

Samtidig hadde Quisling problemer i egne rekker, og både [[Gulbrand Lunde]], [[Ragnar Skancke]], [[Frederik Prytz]] og [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]] var uvillige til å bli med i den nye regjeringen. Store deler av NS bestod av offiserer, og betydelige deler av medlemsmassen valgte å ignorere troskapseden de hadde avlagt til Quisling og heller kjempe på Nygaardsvold-regjeringens side mot invasjonen. Historikeren Hans Fredrik Dahl anslår at «minst hver tredje og sannsynligvis hver annen svorent lojale Quisling-tilhenger falt fra i aprildagene, om ikke fler».<ref name="Dahl(1992)-98-99" />

Vidkun Quislings sterkeste kort de første aprildagene var kontrollen med massemediene, herunder NRK, [[Norsk Telegrambyrå|NTB]] og Oslo-avisene. Disse fulgte i hovedsak Quislings direktiver, selv om den militære sensuren blokkerte mange politiske utspill.<ref name="Dahl(1992)-102" /> Fra og med 13. april fikk Quisling vanskeligere for å slå igjenom, og i løpet av de neste par dagene ble han satt helt på sidelinjen. Det tyske utenriksdepartementet hadde da sendt [[Theodor Habicht]] til Norge for å løse opp i flokene, og Habicht var blitt lite imponert av NS-føreren. Bräuer og Habicht jobbet heller for å la Høyesterett administrere de besatte områdene, og den 15. april ble [[Administrasjonsrådet]] opprettet, mot Quislings vilje. Hitler hadde bestemt seg for å følge Bräuer og Habichts linje, men valgte å holde Quisling i «reserve», i tilfelle han kunne komme til nytte i fremtiden. I en velregissert overdragelsesseremoni i radioen sørget Bräuer for at Paal Berg overtok makten fra Quisling i tilsynelatende ordnede former. Bräuer hadde sørget for å legge opp seremonien slik at det virket som at Berg frifant Quisling for kuppet uken før, selv om dette ikke var Bergs intensjon. Quisling følte seg også manipulert, men kunne lite gjøre uten tysk støtte.<ref name="Dahl(1992)-110-116" />

=== Maktkampen med Terboven ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 102-17049, Joseph Goebbels spricht.jpg|miniatyr|upright|Quisling møtte [[Joseph Goebbels]] i Berlin sommeren 1940. Goebbels skrev i dagboken sin at Quisling var en «[[Völkisch-bevegelsen|germansk-völkisch]] svermer» som «neppe kunne lede noe land». «Men i sinnelag og anskuelser er han i orden.»<ref name="Dahl(1992)-139" />]]

Nygaardsvold og Kongen kom ikke til å anerkjenne Administrasjonsrådet som en lovlig erstatter for regjeringen, og krigshandlingene i Norge fortsatte utover våren og forsommeren. Vanskelighetene i felttoget opprørte Hitler, som la ansvaret for de vanskelige forholdene på Bräuer og Habicht. Hitler kalte derfor tilbake sendemann Bräuer, og innsatte den lojale partimannen [[Josef Terboven]] som ''[[Rikskommissær|Reichskommisar]]'' og øverste leder i det besatte Norge.<ref name="Høidal(1988)-319-321" />

NS-bevegelsen var i dårlig forfatning da Terboven kom til Norge, og han forstod raskt at Quisling og partiet trengte aktiv hjelp til å bygge seg opp dersom de skulle spille noen støtterolle for tyskerne. Den første tiden sørget derfor Terboven for å holde Quisling og NS-folkene borte fra alle maktposisjoner, på tross av Quislings sterke posisjon hos den nasjonalsosialistiske toppen [[Alfred Rosenberg]] og marinesjef [[Erich Raeder]].<ref name="Høidal(1988)-327-329" /> Quisling forsøkte så å gå rett til [[Rikskanselliet]] i Berlin for å overprøve Terbovens avgjørelser uten å komme noen vei hos Hitler og [[Hans Lammers]], og rikskommissæren fikk i hovedsak styre som han ville.<ref name="Høidal(1988)-332" />

Terboven forsøkte etter hvert å kvitte seg helt med Quisling. Den 25. juni bad han formelt Quisling om å trekke seg som NS-fører og heller reise til Tyskland. Quisling forsøkte å protestere, men Terboven truet med å sette opp et alternativt tyskvennlig norsk parti dersom oppfordringen ikke ble fulgt. Dette ville i praksis være Nasjonal Samlings dødsstøt, og Quisling måtte derfor gå med på å forlate landet. Den 5. juli fløy han til Berlin for det som skulle bli et 45 dagers opphold. Her møtte han [[Joseph Goebbels]] og Rosenberg, og ventet ellers på foretrede for Hitler.<ref name="Dahl(1992)-135-138" /> I august fikk han møte [[Heinrich Himmler]], og senere i måneden bestemte Hitler seg for veien videre for det okkuperte Norge. Noe overraskende gikk Hitler inn for å støtte ''både'' Quisling og Terboven, og den 16. august møtte han endelig Quisling. Quisling la frem planer for en norsk regjering uavhengig av demokratiske prosesser og en systematisk oppbygning av Nasjonal Samling som et statsbærende parti, og Hitler var godt fornøyd med Quislings ideer. Quisling kunne vende tilbake til Norge i triumf. 

I slutten av måneden orienterte Hitler Terboven om at Quisling og Nasjonal Samling skulle bygges opp til å bli den fremtidige maktfaktor i Norge. Inntil videre skulle imidlertid Rikskommissæren ha en ledende rolle, og med mindre Stortingets presidentskap [[Riksrådsforhandlingene|gikk med på å avsette kongen og regjeringen]], skulle Terboven sette opp et kommissarisk styre under egen ledelse &ndash; [[Reichskommissariat Norwegen]].<ref name="Dahl(1992)-147-149" />

=== De kommissariske statsråder ===
[[Fil:Antisemitic graffiti in Oslo, 1941.jpg|miniatyr|«Jøde-parasitten skaffet oss 9. april» – Quisling ble stadig mer [[Antisemittisme|antisemittisk]] i løpet av krigen, og i 1941 talte han for [[Alfred Rosenberg|Rosenbergs]] ''Institutt for utforskning av jødespørsmålet'' i [[Frankfurt am Main|Frankfurt]]. Her hevdet Quisling bl.a. at Norge hadde {{formatnum:10000}} jøder som satt i «fremtredende nøkkelstillinger på alle områder i samfundslivet».<ref name="Dahl(1992)-213" />]]
25. september annonserte Terboven utnevnelsen av [[Josef Terbovens kommissariske statsråder|de kommissariske statsråder]]. Quisling fikk ikke plass blant statsrådene, men siden flertallet av dem var NS-medlemmer, øvde han likevel innflytelse igjenom partiet. Nasjonal Samling var nå blitt landets eneste lovlige parti, og Terboven erklærte i radiotalen sin at det i pakt med Hitlers ønsker kun var igjenom Nasjonal Samling at Norge kunne vinne sin «frihet og selvstendighet» tilbake.<ref name="Høidal(1988)-363-364" />

NS-propagandaen forsøkte å fremstille den nye konstruksjonen som en «nasjonal regjering», men den var i praksis fullstendig under tysk kontroll. Quisling var imidlertid optimistisk for fremtiden, og regnet med å overta makten i ikke altfor fjern fremtid. Han brukte de neste månedene på å skissere opp hvordan Norge skulle styres i fremtiden, og fremla blant annet en plan der Norge skulle tilknyttes Tyskland i et «stornordisk forbund». Norge skulle ledes av en riksforstander (Quisling selv) og en korporativ nasjonalforsamling, og det skulle være et tett økonomisk og militært samarbeid med Tyskland.<ref name="Høidal(1988)-368-371" />

Quisling brukte også tiden på å bygge opp partiorganisasjonen, og mot slutten av året hadde NS over {{formatnum:23000}} medlemmer, en seksdobling siden sommeren. I løpet av 1941 økte medlemstallet med ti tusen til. Totalt var omtrent {{formatnum:60000}} personer innom Nasjonal Samling i løpet av krigsårene. Dette var likevel langt unna en massebevegelse, og Quislings ry som [[kollaboratør]] og forræder gjorde at han hadde begrenset appell i de brede lag av folket. Hver gang Quisling ønsket større formell makt i løpet av 1941, ble forespørslene avslått av tyskerne med den begrunnelse at partiet ennå var for lite.<ref name="Høidal(1988)-372-373" />

I løpet av de første krigsårene ble Quisling langt mer [[Antisemittisme|antisemittisk]] i retorikken. Han la seg således langt nærmere de tyske nasjonalsosialistene enn han tidligere hadde gjort. Til stor publisitet i Norge deltok han i en antisemittisk kongress arrangert av Rosenbergs ''Institutt for utforskning av jødespørsmålet'' i [[Frankfurt am Main|Frankfurt]] i mars 1941, der Quisling argumenterte for å finne en felleseuropeisk løsning på «[[jødespørsmålet]]». Han fortsatte i samme sporet tilbake i Norge. Samme høst holdt han en propagandatale for lojale NS-medlemmer. Her tok Quisling opp hvordan den «jødiske verdensorden» via en verdensomfattende sovjetrepublikk søkte å «utslette de germanske folk og de fundamentale nordiske prinisippene»; det var ifølge Quisling kun mulig via «det nye Tyskland» å beskytte den germanske verden mot de jødisk-styrte makter.<ref name="Høidal(1988)-374-375" />
{{Sitat|Nasjonal Samlings oppgave er å gjennomføre den nye ordning i Norge og å sikre Norges plass i det nye Europa. Dessuten er det vår enkle moralske plikt som nordiske mennesker, dertil i vår nasjonale interesse, å hjelpe hva vi kan til den nye ordens alminnelige seier og gjennomføring i Europa. I første rekke må vi bidra vårt til Tysklands seier, som er Norges seier, og til en hensiktssvarende regulering av forholdet mellom Norge og Tyskland som et ledd i den germanske og europeiske nyordning. […]<br />
Kampfeller! Vi skal tappert og trofast overvinne eller kue all motstand inntil hele folket er vunnet for den nye ordning. Med plan og framsyn i arbeidet skal vi gjennomføre den nasjonale revolusjon, skritt for skritt, fylke for fylke.<br />
Vårt store mål skal vi nå: ''Norge skal ikke bare bli fritt. Det skal bli stort.''|Quislings tale til NS-bevegelsen i [[Colosseum kino]] 5. september 1941.<ref name="tale-210" /> Quisling gikk offentlig ut og varslet en langt hardere linje denne høsten, og aksepterte blant annet Terbovens knallharde tiltak etter den såkalte [[Melkestreiken]].|right}}

I april 1941 henvendte Himmler seg til Quisling med tanke på å få opprettet norske [[Allgemeine-SS]]-avdelinger. Tanken var at SS-soldatene skulle verves blant norske NS-medlemmer. Dette satte Quisling i en vanskelig situasjon, da SS-soldater var forventet å sverge troskap til Hitler og Himmler. Dette kunne true hele NS-bevegelsens enhet. Situasjonen ble ikke bedre av at SS sentralt hadde utpekt [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]] til å lede avdelingen. Quisling forsøkte å kontrollere situasjonen ved selv å annonsere opprettelsen av [[Norges SS]] og fremstille det som om avdelingen var hans egen idé. Under innsettelsesseremonien av de første 150 mann ble det sverget troskap til både Hitler og Quisling. I tiden som fulgte, ble det klart at de norske SS-avdelingene i liten grad ble en trussel mot Quislings makt. Stort sett alle de norske SS-frivillige ble sent til fronten i Russland, og i 1942 ble den norske SS-avdelingen omorganisert til [[Germanske-SS Norge]] og i større grad underlagt NS' kontroll.<ref name="Dahl(1992)-221-224" />

Etter [[Melkestreiken]] i september 1941 innførte Terboven [[unntakstilstand]]. 250 mennesker ble arrestert, og radioapparater ble inndratt. Flere fagforeningsfolk og intellektuelle fikk strenge straffer. [[Viggo Hansteen]] ble henrettet. Den tyske framferden skapte sterke reaksjoner i NS-miljøer, men Quisling selv forsvarte en hard linje mot dem han oppfattet som truende kommunister. Dødsdommen ble på mange måter et vannskille mellom den første og mer «uskyldige» okkupasjonstiden og de hardere og mer undertrykkende årene som fulgte, men for Quisling understreket bare de negative reaksjonene i folket at man måtte få avviklet kommissærstyret og få overført formell regjeringsmakt til ham selv og Nasjonal Samling. Den nødvendige kontrollpolitikk «avler hos nordmennene et uutslukkelig hat» når den ble påført utenfra, mente Quisling, mens NS derimot var bedre rustet til å «gjennomføre nyordningen raskere og mer smertefritt».<ref name="Dahl(1992)-239-241" />