Redigerer Vestromerriket (avsnitt)

=== Barbarkongeriker ===
[[Fil:Europa in 526.png|thumb|Kart over de barbariske kongeriker i den vestlige delen av Middelhavet i 526, sju år før gjenerobringene under [[Justinian I den store]].]]

I konteksten av Vestromerriket benyttes betegnelsen «barbarkongeriker» om germanske kongeriker som dannet seg på de tidligere områdene som Vestromerriket etterlot seg. Deres begynnelse, sammen med slutten på Vestromerriket, markerte overgangen fra [[senantikken]] og til [[middelalderen]]. De barbariske kongedømmene erstattet gradvis det gamle romerske systemet, særskilt i Gallia og Italia, i løpet av 500- og 600-tallet.<ref name="Kidner_198-203">Kidner et al. (2008), s. 198–203.</ref>

Det var flere ulike kongeriker av forskjellige størrelse, makt og opprinnelse. [[Det vestgotiske kongerike]] var et av de første som ble etablert, grunnlagt som en vasallstat av Vestromerriket gjennom at vestgoterne ble gitt landområder i sørlige Gallia av keiser Honorius i 418.<ref name="Bury_154"/> Etter at det ble etablert ble forholdene mellom vestgoterne og det vestromerske hoffet blandet. Selv om de var i navnet allierte, forble vestgoterne uavhengige og begynte en rask periode med ekspansjon på bekostning av Vestromerriket. Vestgoterne var således i perioder fiender av det vestromerske hoffet, og under den felles trusselen av hunernes invasjoner, ble de allierte igjen og en felles vestgotisk-romersk hær beseiret Attila og hunerne i [[slaget ved Chalons]] i 451. På samme tid som Vestromerriket falt sammen i 476/480, kontrollerte vestgoterne store områder av sørlige Gallia foruten også det meste av Hispania. Deres rike utgjorde delvis erobringer og delvis hva som ble gitt til av dem av den vestromerske keiser [[Avitus]] på 450- og 460-tallet.<ref>Fourace (2015), s. 165.</ref>

Som de germanske kongerikene i Italia fortsatte vestgoterne å anerkjenne keiseren i Konstantinopel som den formelle overherre, fortsatte å prege mynter i deres navn fram til styret til [[Justinian I den store]] på 500-tallet.<ref>Frassetto (2013), s. 203.</ref> Det vestromerske kongeriket fortsatte å kontrollere Den iberiske halvøy fram til det falt for den muslimske erobringen på 720-tallet.<ref>Fourace (2015), s. 256–258, 275–276.</ref> [[Kongedømmet Asturias]] ble opprettet av den vestgotiske adelsmannen [[Pelayo]] (eller Pelagius) på omtrent samme tid og var det første kristne rike som ble etablert i Iberia som følge av vestgoternes nederlag og som ga motstand mot muslimenes totale undertrykkelse av hele Den iberiske halvøy.<ref>Collins (1989), s. 49.</ref> Kongedømmet Asturias ble senere omformet til [[kongedømmet León]] i 924, og som senere utviklet seg en forgjengerne til dagens moderne Spania.<ref>Thomas (2010), s. 21.</ref>

[[Vandalenes kongerike]] ble grunnlagt som følge av vandalenes erobring av provinsen [[Africa (romersk provins)|Africa]] i nordlige Afrika, kulminerte med beleiringen og erobringen av Kartago i 439.<ref>Merills & Miles (2007), s. 60.</ref> Vandalenes jevnlig anvendelse av en imponerende flåte førte til angrep og plyndringer av kystområdene til både Vest- som østeromerriket. Etter at Attila var død kunne romerne gi økende oppmerksomhet mot vandalene og gjøre gjentatt anstrengelser på å gjenerobre Afrika grunnet dets rike landbruksområder. Da flere planlagte kampanjer som aldri ble satt i gang og de som faktisk ble det mislyktes, forble vandalene ved makten og faktisk invaderte Italia og herjet Roma i 455.<ref>Cameron, Ward-Perkins & Whitby (2000), s. 553.</ref> I motsetningen til vestgoterne i Hispania og sørlige Gallia preget vandelene sine egne mynter og var både faktisk og reelt uavhengige.<ref>Merills (2016), s. 11–12.</ref> Som østgoterne i Italia ble vandalenes kongerike til sist erobret under de vestlige krigføringene til keiser Justinian.<ref name="Bury_139-140">Bury (2005), s. 139–140.</ref>

Etter at Teoderiks kontroll over vestlige delen av Middelhavet gjennom dynastiske allianser falt sammen, var det [[Frankerriket]] som kom til å vokse til å bli det mektigste av de barbariske kongerikene etter å ha tatt kontrollen over det meste av Gallia i fraværet av romersk styre. Under [[Klodvig I]] fra 480-tallet og til 511, kom frankerne til utvikle seg til stor regional makt, erobret besittelsen Soissons i 481, beseiret [[alamannerne]] i 504 og erobret hele [[Det vestgotiske rike|de vestgotiske områdene]] nord for [[Pyreneene]], unntatt [[Septimania]], i 507. I motsetningen til de fiendtlige vandalene var forholdene mellom frankerne og Østromerriket tilsynelatende positiv, og hvor keiser [[Anastasios I]] bevilget Klodvig tittelen som konsul som følge av hans seier over vestgoterne. På tiden av Frankerrikets oppløsning på 800-tallet, hadde kongeriket vart langt lengre enn andre barbariske riker i [[folkevandringstiden]], og de adskilte frankiske etterfølgerne utviklet seg til middelalderens stater som Frankrike (fra [[Vestfrankerriket]]) og Tyskland (fra [[Østfrankerriket]]).<ref>Goldberg (2006), s. 6.</ref>