Redigerer Tysklands samling (avsnitt)

===1848 og Frankfurtparlamentet i historiografen ===

I historikermiljøer har man lenge debattert hvordan Frankfurtparlamentet bidro til byggingen av en tysk nasjon. Den ene hovedteorien oppstod etter første verdenskrig og går ut på at de liberales nederlag i Frankfurtparlamentet gjorde at borgerskapet og landeierne fant sammen. Dette ledet så til ''[[Sonderweg]]'' (spesialvei)-utviklingen på 1900-tallet.<ref>Eksempler av dette argument opptrer i: Ralf Dahrendorf, ''German History'', (1968), s. 25–32; Hans Ulrich Wehler, ''Das Deutsche Kaiserreich, 1871–1918'', Göttingen, 1973, s. 10–14; Leonard Krieger, ''The German Idea of Freedom'', Chicago, 1957; Raymond Grew, ''Crises of Political Development in Europe and the United States'', Princeton, 1978, s. 312–345; Jürgen Kocka og Allan Mitchell. ''Bourgeois society in nineteenth-century Europe.'' Oxford, 1993; Jürgen Kocka, "German History before Hitler: The Debate about the German Sonderweg." ''Journal of Contemporary History'', Vol. 23, No. 1 (January, 1988), s. 3–16; Volker Berghahn, ''Modern Germany. Society, Economy and Politics in the Twentieth Century.'' Cambridge, 1982.</ref> Argumentasjonen går ut på at manglende enighet i 1848 første til en sen samling i 1871, som igjen ledet landet bort fra en positiv samfunnsutvikling. [[Adolf Hitler]]s nasjonalisme er ifølge denne teorien ikke ny, men kun en videreføring av en slags iboende kultur i det tyske samfunnet, som finnes selv i dag.<ref>World Encyclopedia V.3 s. 542.</ref> Videre skal «fiaskoen» i 1848 ha oppmuntret middelklassens ubevisste dragning mot aristokratiet, slik at denne gruppen aldri ble selvbevisst og fornyet seg.<ref>For en oppsummering av dette argumentet, se David Blackbourn, og Geoff Eley. ''The peculiarities of German history: bourgeois society and politics in nineteenth-century Germany.'' Oxford & New York, 1984, del 1.</ref>

Nyere historieforskning har avvist disse ideene, og hevder at Tyskland ikke har hatt noe mer «spesialvei» enn andre land. Slike ideer avvises som [[Eksepsjonalisme|eksepsjonalistiske]].<ref>Blackbourn og Eley. ''Peculiarities'', Part I.</ref> De som argumenterer for den nyere hypotesen mener derimot at liberalerne i 1848 
faktisk fikk utrettet mye, og at mange av ideene deres ble tatt inn i Bismarcks sosiale programmer (som for eksempel velferdsstaten, utdanningsprogrammer, og mer inkluderende stemmerettsregler). Videre kritiseres ideen om en «spesialvei» for at den impliserer at andre lands utvikling (i dette tilfellet [[Storbritannia]]s) er «normalen».<ref>Blackbourn og Eley, ''Peculiarities'', kapittel 2.</ref> Hele denne modellen for lands utvikling kritiseres som britisk-sentrisk, siden moderne nasjonalstater ikke vokste fremt lineært i jevn hastighet. Nasjonalstater vokste vanligvis heller ikke frem før på andre halvdel av 1800-tallet.<ref>Blackbourn og Eley, ''Peculiarities'', s. 286–293.</ref> Siden slutten av 1990-årene har dette synet blitt allment akseptert, selv om enkelte historikere fortsatte finner ''Sonderweg''-modellen nyttig i analysen av [[nasjonalsosialisme]]n.<ref>Jürgen Kocka, "Comparison and Beyond.'" ''History and Theory'', Vol. 42, No. 1 (februar, 2003), s. 39–44, og Jürgen Kocka, «Asymmetrical Historical Comparison: The Case of the German ''Sonderweg''», ''History and Theory'', Vol. 38, No. 1 (February, 1999), s. 40–50.</ref><ref>For en representativ analyse av dette perspektiv, se Richard J. Evans, ''Rethinking German history: nineteenth-century Germany and the origins of the Third Reich.'' London, 1987.</ref>

[[File:Image Germania (painting).jpg|thumb|alt=The allegorical figure of Germania (robed woman, sword, flowing hair) is standing, holding sword|Denne framstillingen av ''Germania'', også av [[Philipp Veit]], ble lagd for å skjule orgelet i [[Paulskirche]] i Frankfurt under parlamentsmøtet der, mars 1848-49. Sverdet skulle symbolisere «Guds ord», og markere folkets fornyelse og deres seirende ånd.]]