Redigerer Thorbjørn Egner (avsnitt)

== Budskap og idéinnhold ==
I sine egenpresentasjoner la Egner vekt på å fremstille sitt forfatterskap som trygt, barnetilpasset og oppbyggende: 
<blockquote>Så er det da opp til oss som skriver for barn, at vi ikke misbruker denne tillit fra barnas side ved å la tomme effekter, hat og voldsbruk dominere innholdet for spenningens skyld – men at vi har en positiv mening med det vi skriver for barn – og at vi forsøker å skape tillit til mennesker, forståelse for og samhørighet med barn fra andre land for eksempel. […] Jeg vil gjerne at mine bøker og skuespill både skal more og skape spenning, men jeg håper jo at både store og små, bak den spøkefulle handling, for eksempel i Kardemomme by, også vil finne en dypere mening: at «ingen er bare helter og ingen er bare skurker, og litt forskjellige må vi godta at mennesker er, og prøve å forstå hverandre». Den enkleste form for toleranse.<ref name="TE" /></blockquote>
<blockquote>Først og fremst håper jeg jo at bøkene skal more og glede og berike – helst både barn og voksne. Jeg må tilstå at jeg gjerne ser at alt ender godt i bøkene – både for rever og røvere. Dessuten har jeg tro på verdien av humor og underfundighet. […] gi næring til barnas egen utfoldelse og skaperglede, inngi tillit til og tro på livet – og en positiv forståelse og respekt for både dyr og mennesker. Og helst også oppøve evnen til å glede seg over det som er verdifullt og pent – og morsomt. At de liksom Klatremus kan komme til å forstå nytten av det unyttige.<ref name="SB" /></blockquote>

Biografen Anders Heger peker på at i hørespillene ''Ole Jakop på bytur'' og ''Prinsesse Vilikke'' (begge 1946) har den overtydelige pedagogikken tatt overhånd. Tydeligst var tendensen i ''Prinsesse Vilikke'', «der den kjekke prins Løvehjerte ved stykkets dramatiske vending høres mest ut som en landsmøtetale av gjenreisningsminister [[Oscar Torp]]: 'I landet vårt gjør alle nytte for seg. Alle hjelper hverandre, og alle hjelper til å bygge landet, så det skal bli godt å bo i'.»<ref>Heger 2012, s. 210</ref> Heger finner en «kammertone som klang under hele hans forfatterskap, mer eller mindre hørbart: Både Karius og Baktus, Ole Jakop på bytur, Petter Grønn, Ola-Ola, prinsesse Vilikke og innbyggerne i ''den nye byen''<ref>''Den nye byen'' er et skoleteaterstykke som står i 4. bind av leseboka</ref> hadde samme hovedutfordring: å tre inn i et fellesskap, å ta hensyn til sine omgivelser, å lære seg respekt for hverandre. Alternativet var tanntrollenes skjebne: utstøtelsen.»<ref>Heger 2012, s. 306</ref> Heger drøfter idéinnholdet i Hakkebakkeskogen: motsetningen mellom Mortens snusfornuft og Klatremus' uansvarlige snylterholdning er et lite problem sammenlignet med revens rovdyradferd, som truer selve samfunnets stabilitet. Reven må derfor tvinges til å endre sin natur. I Kardemomme by finner Heger «den stikk motsatte ideologi. Røverne ble sosialisert ikke ved å tvinges til å bli noe annet enn de var, men rett og slett ved at man hentet fram hva de egentlig hadde vært hele tiden, innerst inne: nyttige samfunnsborgere. […] Reven måtte utvikles til sin egen motsetning for å bli akseptert. Kasper, Jesper og Jonatan måtte bare bli seg selv.»<ref>Heger 2012, s. 338</ref>

Barnelitteraturhistorien peker på at lesebøkene bærer fram etterkrigstidas idealer om toleranse og samhold.<ref name="BRV" /> 
Barnebokforskeren Karin Beate Vold har likevel også sagt at «spillemannen og poeten Egner selv undergraver en forenklet lesemåte av hans tekster. De blir noe langt mer enn sosialdemokratiske oppdragerprosjekter.»<ref name="NBL" /> [[Siri Meyer]] mener at Egners forfatterskap selv undergraver alle entydige lesemåter, enten de vil se bare sosialiseringsprosjekt, bare moralske fabler om det gode samfunn eller bare speiling av sosialdemokratiet på 1950-tallet; «den poetiske språkdimensjonen i Hakkebakkeskogen er et eksempel på det som unndrar seg konvensjon, kommunikasjon og den entydige mening.»<ref>Siri Meyer. «Pippi leser Hakkebakkeskogen» I: ''Pippi leser teksten'', 1995. Her sitert etter ''Norsk barnelitteraturhistorie''. 2. utg. Samlaget, 2005 ISBN 82-521-5933-8</ref> 

Andre peker på at Egners forfatterskap er «skapt ut fra barnas egen premisser, og av en kunstner som står på barnas side, og som hevder nytten av det unyttige, hevder den ikke-konformes plass i samfunnet. […] Klatremus vil evig gå rundt og synge en trall, være en hippie i Hakkebakkeskogen, heller enn den flittige mus.»<ref name="TØ2" /> Også forfatteren [[Johan Borgen]] ser en [[hippie]]-tendens i Egners bøker: «Kardemomme by er et sted der tingene er stilt, om ikke på hodet, så iallfall litt på skjeve. Det er liksom ikke opplagt at det bare er strev og fremad marsj som fører til noe her i verden, det […] er plass for tøys og moro også.»<ref>Johan Borgen. «Om å gå seg lykkelig vill» I: ''En bok om Thorbjørn Egner'', 1972</ref>