Redigerer Tacitus (avsnitt)

== Litterær stil ==
Tacitus’ tekster er kjent for sin tette og kompakte prosa som sjelden forskjønnet fakta, det sto i kontrast til mange av hans samtidige, eksempelvis [[Plutark]]. Da han skrev om det nære nederlaget til en romersk hær i ''Annaler'' I, 63, gjorde han det med korthet i beskrivelse framfor med utbrodering.

I det meste av hans skrifter holdt han seg til en kronologisk fortellende orden, sjelden risset han opp et større bilde og overlot til leseren å konstruere det bildet selv. Uansett, hvor han streker med bredere pensel, som eksempelvis i første avsnittene av ''Annaler'', benyttet han noen få sammensatte fraser som tar leseren direkte til kjernen av fortellingen.

=== Historisk tilnærming ===
Tacitus’ historiske stil står en del i gjeld til sin forgjenger [[Gaius Sallustius Crispus]]. [[Historiografi]]en til  Sallustius, tilbyr også Tacitus en gjennomtrengende — ofte pessimistisk — innsikt i maktpolitikkens psykologi, blandet med endefram og direkte beskrivelser av hendelsene, moralsk lærdom, og tett fokusert dramatisk redegjørelser. Tacitus egenerklæring angående hans historiske tilnærming, ''Annaler'' I,1, er velkjent:

{{sitat|inde consilium mihi ... tradere ... sine ira et studio, quorum causas procul habeo.<br>min hensikt er å fortelle ... unten verken raseri eller nidkjærhet, motiver som jeg har fjernet.}}

Det har vært mye akademisk diskusjon om Tacitus’ «nøytralitet». Gjennom hans skrifter er han opptatt av maktbalansen mellom senatet og keiserne, og den økende korrupsjonen av de styrende klasser i Roma etterhvert som de tilpasset seg den økende rikdom og makt i riket. I Tacitus’ syn har senatorene sløst deres kulturelle arv — ytringsfrihet — for å blidgjøre deres (sjelden vennlige) keiser.

Tacitus merket seg keiserens økende avhengighet til hærens godvilje. Det [[julo-claudiske dynasti]] ga til sist etter for generalene som fulgte [[Julius Cæsar]] (og [[Sulla]] og [[Pompeius]]) i å anerkjenne at militæret kunne sikre dem politisk makt i Roma:<ref>''Historier'', [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?lookup=Tac.+Hist.+1.4 1.4]</ref>

{{sitat|Velkommen som Neros død hadde vært i de første utbrudd av glede, likevel hadde det ikke bare fremmet ulike stemninger i Roma, blant senatorene, folket, eller soldatene i hovedstaden, det hadde også begeistret legionene og deres generaler; for nå hadde det avslørt rikets hemmelighet, at keisere kunne bli opprettet andre steder enn i Roma.}}

Tacitus’ politiske karriere ble i stor grad praktisert under keiser [[Domitian]]. Hans erfaring med [[tyranni]], [[korrupsjon]], og [[dekadanse]] i denne tiden, årene  81–96, kan i stor grad forklare hans bitterhet og ironi i hans politiske analyse. Han vendte leserens oppmerksomhet til farene ved makt uten ansvar, å elske makte uten å være begrenset av moral og prinsipper, apatien og korrupsjonen fremmet av konsentrasjonen av rik skapt via handel og Romerrikets erobringer.

Likevel er det bildet han tegnet av Tiberius gjennom de første seks bøkene av Annaler verken fordømmende eller samtykkende: de fleste forskere vurderer framstillingen av Tiberius som i store og hele positivt i de første bøkene, og overveiende negativt etter intrigene til [[Sejanus]]. Inntreden til  Tiberius i de første kapitlene av den første boken er dominert av hykleriet til den nye keiseren og hans hoff. I senere bøker er den gammel keiserens sluhet for å sikre sin posisjon framstilt. Tiberius’ handlinger og uttalelser slik Tacitus rapporterte dem synes de borti mot humane og fornuftige, selv sjenerøse, noe som indikerer en motvilje for keiserlig krav og smiger, men er samtidig mørkt truende. «Tiberius’ avsondring, selv hans beskjedenhet, er bevis for Tacitus for hans moralske skjendighet og hans behov for å skjule det.»<ref>Burrow, John (2009): A History of Histories, Penguin, s. 131</ref>

Generelt er Tacitus ikke redd for å lovprise og å kritisere samme person, ofte noterer hva han oppfatter som deres mer sympatiske og mindre sympatiske sider. Et av Tacitus’ kjennetegne er han at avholder seg fra å ta sider for eller imot de personer han beskriver, noe som har fått en del lesere til å tolke hans verker både som støttende og som avvisende til det keiserlige system. Tacitus har blitt (og fortsatt er) like innflytelsesrik som politisk teoretiker som historiker.<ref>Mellor, Ronald, red. (1995): ''Tacitus: The Classical Heritage'', NY: Garland Publishing, ISBN 0-8153-0933-3, s. Xvii</ref> De politiske lærdommer som er tatt fra hans verker faller omtrentlig i to leirer (som identifisert av Giuseppe Toffanin): «de røde tacitister», som benytter ham som støtte for republikanske idealer, og «de svarte tacitister», som leser ham som en leksjon i [[Machiavellisme|machiavellisk]] realpolitikk.<ref>Burke, P. (1969): «Tacitism» i: Dorey, T.A., red.: ''Tacitus'', London: Routledge and Kegan Paul, ISBN 0-7100-6432-2, s. 162–163</ref>

=== Prosastil ===
Tacitus’ latinske stil er høyt verdsatt.<ref> Dudley, Donald R. (1966): Introduction to: ''The Annals of Tacitus''. NY: Mentor Book,. s. xiv. Sitat: «No other writer of Latin prose—not even Cicero—deploys so effectively the full resources of the language.»</ref> Selv om hans stil har en storslagenhet og veltalenhet, takket være hans retoriske utdannelse, er den meget konsis og kortfattet, selv epigrammatisk — setningene er sjelden blomstrende eller vakre, men deres punkter er alltid klare. 

Hans historiske verker fokuserte på de indre motiver av dets karakterer, ofte med gjennomtrengende innsikt, skjønt det er diskutabelt hvor mye av hans innsikt som er korrekt, og hvor mye som er overbevisende grunnet hans retoriske dyktighet.<ref>Taylor, John (1998): ''Tacitus and the Boudican Revolt''. Dublin: Camvlos, s. 1 ff</ref> Han er på sitt beste når han gjennomgår hykleri og forstillelser, eksempelvis følger han en fortellende redegjørelse av Tiberius’ som avslo tittelen ''pater patriæ'' ved å minne om en lov som la ned forbud mot enhver «forrædersk» tale eller skrift — og den overfladiske forfølgelse som fulgte.<ref>''Annaler'', 1,72</ref> Andre steder sammenlignet han Tiberius’ offentlige distribusjon av brannhjelp<ref> ''Annaler'', 4,64–66</ref> til hans forsømmelse i stoppe pervertering og misligheter av rettsvesenet som han hadde påbegynt. Selv om denne formen for innsikt har gitt Tacitus lovprisning, har han også blitt kritisert for å overse den større sammenheng.

Tacitus’ litterære gjeld, både i språk og i metode, er først og fremst [[Gaius Sallustius Crispus|Sallustius]] (død 34 f.Kr.), og [[Ammianus Marcellinus]] (død ca. 391–400) er den senere historikeren som fulgte ham nærmest i stil.