Redigerer Sovjetunionen (avsnitt)

=== Den kalde krigen, Sovjetunionen som supermakt ===

{{Utdypende|Den kalde krigen}}

Den kalde krigen (1948–1989) var rivaliseringen som utviklet seg etter den andre verdenskrig mellom nasjoner som praktiserte ulike ideologier og politiske systemer. På den ene siden var Sovjetunionen og dens allierte, kalt [[Østblokken]]. På den andre siden var USA og dens allierte, ofte referert til som [[Vestblokken]]. Konflikten ble kalt den kalde krigen fordi den aldri førte til direkte kamper eller en «varm» krig. Begge parter støttet likevel andre land og organisasjoner, både økonomisk og militært, som kriget mot den andre parten eller krefter som den andre parten støttet. Man sier gjerne at den kalde krigen endte i 1989, da [[Murens fall|Berlinmuren falt]], eller i 1991, da Sovjetunionen ble oppløst.

Som resultat av seirene på slagmarken tok Den røde armé kontrollen over store deler av Øst- og Sentral-Europa. Den sovjetiskkontrollerte delen av Tyskland ble senere til [[Den tyske demokratiske republikk]] («Øst-Tyskland»), mens sovjetvennlige kommunististregimer ble installert i de andre østeuropeiske landene. [[Finland]] ble innrømmet selvstyre, men Stalin sørget for at landet var politisk isolert fra vestverdenen og var økonomisk avhengig av Sovjetunionen. I [[Hellas]], [[Italia]] og [[Frankrike]] hadde nasjonale sovjetiskvennlige kommunistpartier vind i seilene, og fikk stor, som regel fordekt, støtte fra Sovjetunionen.

De vestalliertes samkjøring av okkupasjonssonene i [[Vest-Tyskland]] og amerikanernes støtte til den antikommunistiske side under [[den greske borgerkrig]] endret styrkeforholdene. Som de hadde lovet vestmaktene, så gav ikke Sovjetunionen noen militær støtte til de kommunistiske styrkene i Hellas. Derimot blokkerte Stalin [[Vest-Berlin]], som var under britisk, fransk og amerikansk okkupasjon. Håpet var at vestmaktene skulle oppgi byen. Blokaden slo feil på grunn av de alliertes [[Luftbroen til Berlin|luftbro]]. I 1949 skjønte Stalin at han hadde tapt, og opphevet blokaden. 
[[Fil:Ford_signing_accord_with_Brehznev,_November_24,_1974.jpg|miniatyr|[[Gerald Ford]] og [[Leonid Bresjnev]] undertegner [[Salt-avtalene|SALT I-avtalen]]]]

Også i Asia hadde Sovjetunionen utenrikspolitisk fremgang. Da krigen mot Tyskland var over, hadde Sovjetunionen erklært krig mot [[Japan]], og i [[Operasjon Auguststorm]] okkuperte de den japanske delen av øygruppen [[Kurilene]] nordvest for [[Hokkaido]]. Japans nederlag førte også til at de kinesiske kommunistene med sovjetisk støtte kunne gå på offensiven. [[Mao Zedong]]s [[det kinesiske kommunistparti|kinesiske kommunister]] klarte med sovjetisk støtte i 1949 å beseire det pro-vestlige og veststøttede [[Kuomintang]]-styret under [[den kinesiske borgerkrig]]. Sovjetunionen anerkjente raskt [[Folkerepublikken Kina]], som ble en tro Stalin-alliert. Både i [[Korea]] og i [[Vietnam]] fikk den sovjetisk-kinesiske alliansen konsekvenser.

Sovjetunionen hadde allerede fylt tomrommet etter at Japans dominans på den koreanske halvøya hadde tatt slutt, og støttet både de [[Nord-Korea|nordkoreanske]] kommunistenes etablering av en egen stat og [[Koreakrigen|den etterfølgende krigen]] mot det USA-støttede [[Sør-Korea]].

==== Khrusjtsjov og Bresjnev ====
{{Utdypende artikkel|Sovjetunionens historie (1953–1985)|Cubakrisen}}
I maktkampen i Sovjetunionen etter Stalins død i 1953 tapte Stalins fraksjon. [[Nikita Khrusjtsjov]] ble Sovjetunionens nye leder, og konsoliderte sin stilling i [[Om personkulten og dens konsekvenser|en tale til den tyvende sovjetkongress i 1956]] der han kritiserte Stalins forbrytelser. Dette startet [[avstaliniseringen]], og markerte begynnelsen på en periode med et åpnere kultur- og samfunnsliv i Sovjetunionen. Khrusjtsjov-epoken var preget av store innenrikspolitiske eksperimenter, blant annet med vidtrekkende jordbruksreformer slik som [[Jomfrulandplanen]]. Khrusjtsjovs utenrikspolitikk huskes best for [[U2-affæren]], der et amerikansk spionfly på vei fra Pakistan til Bodø i Norge ble skutt ned over sovjetisk luftrom, og Cubakrisen, der verden var på randen av atomkrig.

Khrusjtsjov satt frem til 1964, da han ble kastet fra makten av [[Leonid Bresjnev]] og [[Nikolaj Podgornyj]]. Sammen med [[Aleksej Kosygin]] dannet disse et nytt lederskap. Bresjnev gjenopptok Stalins linje med fokus på tungindustri. Han forsøkte også å myke opp forholdet til [[USA]], blant annet gjennom [[Salt-avtalene]]. [[Avspenningspolitikk]]en tok slutt omtrent ved inngangen til 1980-årene, da [[Den afghansk-sovjetiske krig|krigen i Afghanistan]] og sovjetisk opprustning førte til en ny og kaldere periode i forholdet til USA. Bresjnev-epoken så også økonomisk stagnasjon, noe som førte til folkelig misnøye mot statsledelsen.

==== Romkappløpet ====

{{Utdypende artikkel|Romkappløpet}}

Parallelt med [[våpenkappløp]]et var den også et kappløp mellom USA og Sovjet om å komme først til månen. Romkappløpet var en uformell rivalisering mellom USA og Sovjetunionen som varte fra rundt 1957 til 1975. Stormaktene konkurrerte om å utforske verdensrommet og få første kunstige satellitt og menneske ut i rommet, og deretter få mennesker til månen.

Bakgrunnen til romkappløpet var spenningene mellom supermaktene etter andre verdenskrig. Kappløpet startet da Sovjet skjøt opp [[Sputnik 1]] den 4. oktober 1957. Romkappløpet ble en viktig del av den kalde krigen, og bidro blant annet til å høyne moral og utvikle ny våpenteknologi. Sovjeterne tapte kampen om å komme først til [[Månen]], men var blant annet først ute med å sende et menneske ut i verdensrommet ([[Jurij Gagarin]] i 1961) og først ute med en romvandring ([[Aleksej Leonov]] i 1965).