Redigerer Slaget ved Midway (avsnitt)

=== Angrep av amerikanske fly mot «Hiryū» ===

[[Fil:Japanese aircraft carrier Hiryu burning on 5 June 1942 (NH 73064).jpg|miniatyr|Det japanske hangarskipet «Hiryū», fotografi tatt kort tid før det sank, av et Yokosuka B4Y fra hangarskipet «Hōshō»]]
[[Fil:Japanese aircraft carrier Hiryu adrift and burning on 5 June 1942 (NH 73065).jpg|miniatyr|Det japanske hangarskipet «Hiryū», fotografi tatt kort tid før det sank, av et Yokosuka B4Y fra hangarskipet «Hōshō»<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|p=356}}</ref> {{Byline|US Navy, Naval History & Heritage Command }}]]
[[Fil:Japanese battleship Yamato running trials in Sukumo Bay, 30 October 1941 (80-G-704702).jpg|miniatyr|Det japanske slagskipet [[«Yamato» (1940)|«Yamato»]] deltok i den japanske styrken, men kom ikke i kamp under slaget {{Byline|US Navy, Naval History & Heritage Command }}]]

På ettermiddagen 4. juni 1942 lokaliserte et rekognoseringsfly fra «Yorktown» det siste japanske hangarskipet, «Hiryū». Det utløste et siste angrep fra «Enterprise». Angrepsstyrken besto av 24 stupbombere, inkludert 6 SBD fra VS-6, 4 SBD fra VB-6 og 14 SBD fra «Yorktown». Til tross for at «Hiryū» ble forsvart av en sterk luftpatrulje med over ett dusin A6M (Zero), var det amerikanske angrepet en suksess. Fire bomber (muligens fem) traff «Hiryū», det etterlot henne i flammer. Fly fra «Hornet» lettet sent grunnet en sambandssvikt, og konsentrerte seg om eskortefartøyene, men klarte ikke å få inn noen treff.<ref name="Parshall 2005 328–329, 354–359">{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=328–329, 354–359}}</ref>

Etter forgjeves forsøk på å slukke brannene ble mesteparten av besetningen fra «Hiryū» evakuert. Resten av den japanske flåtestyrken fortsette å seile nordøstover i et forsøk på å avskjære de amerikanske hangarskipene. Til tross for et forsøk på å senke fartøyet, en japansk jager beskjøt henne med torpedo, holdt «Hiryū» seg flytende. Tidlig neste morgen ble hun observert av et fly fra det japanske eskortehangarskipet «Hōshō». Det vakte håp om at hun kunne berges, eller slepes tilbake til Japan. Kort etter at hun ble observert sank «Hiryū». Kontreadmiral [[Tamon Yamaguchi]], sammen med skipssjefen, Tomeo Kaku, valgte å gå ned med skipet, noe som muligens gjorde at Japan tapte sin beste hangarskipsoffiser.<ref name="Parshall 2005 328–329, 354–359"/>

Som mørket falt på 4. juni vurderte begge sider sine tap, og la planer for å fortsette kampen. Kontreadmiral Fletcher, som var tvunget til å forlate «Yorktown», og anså at han ikke kunne lede slaget fra en krysser, overga kommando for slaget til kontreadmiral Spruance. Sistnevnte visste at USA hadde vunnet en stor seier. Han var usikker på hvilke japanske styrker som var igjen, og var bestemt på å sikre både Midway og sine hangarskip. For å hjelpe sine piloter, som hadde angrepet på ekstrem avstand, hadde han fortsatt å nærme seg admiral Nagumo om dagen, og fortsatte med det utover kvelden.<ref name="Potter & Nimitz 1960 p.682">{{harvnb|Potter|Nimitz|1960|p=682}}</ref>

Kontreadmiral Spruance var bekymret for et nattlig sammenstøt med japanske overflatestyrker.<ref name="Potter & Nimitz 1960 p.682"/> Han antok også at admiral Yamamoto fremdeles ville invadere Midway, basert delvis på en misledende kontaktrapport fra undervannsbåten «Tambor» (SS-198).<ref name="Blair 1975 246–247">{{Harvnb|Blair|1975|pp=246–247}}</ref> Kontreadmiral Spruance la derfor etter hvert om kursen, og trakk sin styrke tilbake mot øst, for så å igjen snu mot fienden rundt midnatt.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|p=344}}</ref> Yamamoto var bestemt på å fortsette kampen, og sendte sine gjenværende overflatestyrker østover mot de amerikanske hangarskipene. Samtidig avga han en krysserstyrke for å beskyte Midway. Den japanske overflatestyrken fikk ikke kontakt med amerikanerne siden kontreadmiral Spruance hadde beordret retrett. Yamamoto ga derfor ordre om en generell retrett mot vest.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=382–383}}</ref> Det var gunstig for amerikanerne at kontreadmiral Spruance ikke valgte å fortsette kampen, Yamamotos styrke hadde blant annet slagskipet [[«Yamato» (1940)|«Yamato»]]. Et slag om natten, med den japanske flåtens overlegenhet i taktikk, ville gitt en stor mulighet for at kontreadmiral Spruances kryssere hadde blitt overveldet og hans hangarskip senket.<ref>{{Harvnb|Blair|1975|pp=246–247}}; {{harvnb|Willmott|1983|pp=381–382}}</ref>

Kontreadmiral Spruance mislyktes i å oppnå kontakt med admiral Yamamotos styrker dagen etter, den 5. juni 1942, til tross for omfattende søk. Mot slutten av dagen iverksatte han en angrepsstyrke for å søke og ødelegge rester av admiral Nagumos hangarskipsstyrke. Denne styrken unngikk så vidt å finne admiral Yamamotos hovedstyrke og klarte ikke å senke en japansk jager som lå etter hovedstyrken. Angrepsstyrken returnerte etter solen var gått ned, noe som fikk kontreadmiral Spruance til å beordre «Enterprise» og «Hornet» å sette på lys for å lede flyene inn.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=364–365}}</ref>

Klokken 02:15, om natten mellom 4. og 5. juni, bidro undervannsbåten USS «Tambor» (SS-198) (i posisjon 90 nautiske mil vest av Midway) til den andre av ubåtstyrkens to viktige bidrag til slagets utfall. Effekten ble sterkt begrenset av skipssjefen, kommandørkaptein John Murphy.<ref name="Blair, 250">{{Harvnb|Blair|1975|p=250}}</ref> Ubåten observerte flere skip, men hverken Murphy eller hans nestkommanderende, Edward Spruance (sønn av kontreadmiral Spruance) klarte å identifisere skipene. Usikker om det var egne eller fiendtlige styrker, og uvillig til å seile nærmere for å bestemme kurs og type, bestemte Murphy at de skulle sende en vag rapport om «fire store skip» til hovedkvarteret. Kontreadmiral Spruance, forhenværende skipssjef på undervannsbåt, var oppbrakt over Murphys rapport. Den ga han få konkrete detaljer han kunne bruke i videre planlegging av slaget.<ref name="Parshall & Tully, 359">{{harvnb|Parshall|Tully|2005|p=359}}</ref> Uvitende om posisjonen til admiral Yamamotos hovedstyrke (et vedvarende problem siden den første Catalinaen hadde observert den japanske styrken), ble kontreadmiral Spruance tvunget til å anta at skipene representerte invasjonsstyrken. Han la derfor en kurs for å blokkere den, samtidig som han holdt sin styrke 100 nautiske mil nordøst av Midway.<ref name="prange_320">{{Harvnb|Prange|Goldstein|Dillon|1982|p=320}}; {{Harvnb|Parshall|Tully|2005|p=345}}</ref>

Fartøyene som USS «Tambor» hadde observert var styrken på fire kryssere og to jagere som admiral Yamamoto hadde sendt ut for å beskyte Midway. Klokken 02:55 mottok denne styrken ordre om å trekke seg tilbake.<ref name="prange_320" /> Omtrent samtidig som den japanske styrken endret kurs, ble USS «Tambor» observert av den japanske styrken. Under manøver for å unngå et angrep fra undervannsbåt kolliderte de tunge krysserne «Mogami» og «Mikuma», med store skader på «Mogami»s baug som resultat. Den mindre skadde «Mikuma» reduserte farten til 12 knop for å holde følge med den mer skadde krysseren.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=345–346, diagram 347, 348}}</ref> Ikke før klokken 04:12 ble himmelen så klar at besetningen på USS «Tambor» sikkert kunne identifisere fartøyene som japanske. Samtidig ble fortsatt overflatestilling risikabelt, og ubåten dykket for å angripe. Angrepet mislyktes, og rundt klokken 05:00 rapporterte ubåten endelig til hovedkvarteret at det var to kryssere av «Mogami»-klassen som seilte vestover.<ref name="Blair 1975 246–247"/> Med en fart på 12 knop var de to japanske krysserne nesten perfekte mål for et angrep fra en undervannsbåt. Så snart som USS «Tambor» kom tilbake til basen ble kommandørkaptein Murphy avløst og gitt landtjeneste. Det ble begrunnet med hans vage kontaktrapport, dårlige torpedoskyting og generelt manglende aggresjon. USS «Tambor» under Murphys kommando ble sammenlignet med USS «Nautilus» (SS-168), den eldste av de 19 amerikanske ubåtene ved Midway,<ref name="US_Forces_Midway"/> og den eneste som hadde truffet mål med en torpedo.<ref name="Blair, 250"/><ref name="Parshall & Tully, 359"/>

I løpet av de neste to dagene ble flere angrep iverksatt mot de to krysserne, først fra Midway, deretter fra kontreadmiral Spruances hangarskip. «Mikuma» ble etter hvert senket av Douglas SBD Dauntless stupbombere.<ref name="NatlGeo1999">{{Cite journal |last=Allen |first=Thomas B. |title=Return to the Battle of Midway |publisher=National Geographic |journal=Journal of the National Geographic Society |location=Washington, D.C. |volume=195 |issue=4 |pages=80–103 (s. 89) |date=april 1999 |url=http://www.nationalgeographic.com/midway |issn=0027-9358 |url-status=dead |archiveurl=https://web.archive.org/web/20091011120347/http://www.nationalgeographic.com/midway/ |archivedate=11. oktober 2009 }} {{Kilde www |url=http://www.nationalgeographic.com/midway |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2020-10-20 |arkiv-dato=2009-10-11 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20091011120347/http://www.nationalgeographic.com/midway |url-status=unfit }}</ref> «Mogami» klarte seg, til tross for videre alvorlige skader, og returnerte til Japan for reparasjon. Jagerne «Arashio» og «Asashio» ble også bombet og beskutt under det siste av disse angrepene.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|p=377}}</ref> Kaptein Richard E. Fleming, en flyver fra US Marine Corps, ble drept mens han utførte et bombeangrep mot «Mikuma», og ble [[posthum]]t tildelt [[Medal of Honor]].<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|p=362}}</ref>

Det ble forsøkt å berge «Yorktown», og hun ble tatt under slep av slepebåten USS «Vireo» (AM-52). Sent på kvelden 6. juni avfyrte den japanske undervannsbåten «I-68» en torpedosalve mot hangarskipet, hvorav to torpedoer traff «Yorktown». Det var få tap blant mannskapet, siden de fleste hadde blitt evakuert, men en tredje torpedo fra denne salven traff jageren USS «Hammann» (DD-412), som hadde levert strøm til «Yorktown». USS «Hamman» brakk i to, og sank, 80 av besetningen mistet livet, fordi hennes egne synkeminer eksploderte. Med videre forsøk på berging ansett som håpløse ble de gjenværende bergingsmannskapene evakuert fra «Yorktown». Hangarskipet holdt seg flytende gjennom natten, men klokken 05:30 den 7. juni ble det observert at hennes slagside til babord tiltok, og hun sank klokken 07:01.<ref>[http://www.history.navy.mil/research/histories/ship-histories/danfs/y/yorktown-iii.html «Yorktown III (CV-5) 1937-1942»]</ref><ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=374–375, 383}}</ref>