Redigerer Slaget om Storbritannia (avsnitt)

=== Luftwaffes taktikk ===
[[Fil:Bundesarchiv_Bild_101I-342-0615-18%2C_Im_Westen%2C_Flugzeugbombe.jpg|thumb|Tysk bombe med påskriften ''Extra-Havanna für Churchill'' – en åpenbar referanse til Churchills velkjente sigarer.{{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
[[Fil:Chain home.jpg|mini|En mast i radarsystemet Chain Home, en sentral del av Dowdingsystemet.]]
Det meste av den tyske bombefly-eskorten ble ivaretatt av Bf 109, da det viste seg at Bf 110 var for sårbar for de svært godt manøvrerbare britiske jagerflyene. De tyske jagerflyenes taktikk ble sterkt påvirket av bombeflyenes krav om nærstøtte. Etter de harde kampene i midten av august møtte Luftwaffe-sjef [[Hermann Göring]] sine gruppeledere, og her ble behovet for samvirke mellom jager- og bombefly understreket. Det ble videre klarlagt at en ''Gruppe'' bombefly måtte eskorteres av flere ''Gruppen'' med Bf 109 jagerfly. I tillegg anbefalte Göring at så mange jagerfly som mulig skulle være tilgjengelig for patrulje i forkant av hovedstyrken, slik at de kunne skyte ned eventuelle motstandere før bombeflyene kom. Det ble videre bestemt at Ju 87, som hadde hatt store tap, bare skulle brukes under gunstige forhold.

Etter ytterligere klager fra bombeflyverne over de britiske jagerflyene beordret Göring en ytterligere økning av jagerfly til eskorte. Mens dette førte til mindre tap av bombefly, økte imidlertid tapene av jagerfly, da disse i mindre grad fikk brukt farten og manøvreringsevnen sin.

Luftwaffe forsøkte stadig å endre sin taktikk for å trenge gjennom RAFs forsvarssystem. Blant annet forsøkte en med grupper av frittflyvende jagerfly, såkalte ''Freie Jagd'' («fri jakt») for å tiltrekke seg og engasjere RAFs jagerfly. RAFs flykontrollere var ofte i stand til å gjennomskue dette og unngå dem, og de holdt seg stort sett til Dowdings plan om å konsentrere jagerflyene mot de tyske bombeflyene. Luftwaffe forsøkte også å bruke mindre formasjoner med bombefly som agn, dekket med store formasjoner med jagerfly. Denne taktikken hadde større suksess, men bombeflyenes sårbarhet ble igjen et problem og en begrensning også for jagerflyene.

I september hadde standardtaktikken for flyangrep blitt en blanding av ulike teknikker. En gruppe ''Freie Jagd''-jagerfly fløy i forkant av hovedgruppen med bombefly, som fløy i fem–seks tusen meters høyde, tett eskortert av jagerfly. De eskorterende jagerflyene ble delt i to, vanligvis ''Gruppen''. Om formasjonen ble angrepet fra én side, engasjerte flyene på denne siden angriperne, mens de andre jagerflyene dekket opp posisjonene. For Bf 109 var rekkevidden et stort problem – uten eksterne drivstofftanker var den rundt én time eller 600 kilometer. Når et jagerfly var over England, måtte flyverne konstant følge med på drivstoffbeholdningen og straks returnere til basen i Frankrike når det ble kritisk.