Redigerer Skottland i 1513-1707 (avsnitt)

==Sosial struktur==
[[Fil:Scotsranksearlymodern.jpg|thumb|Det hierarkiske skotske samfunnets rangorden.]]
I toppen på det skotske samfunn stod [[monark|kong]]en, under ham kom [[hertug]]er og [[jarl]]er. På landsbygda stod siden [[laird]]ene øverst, fulgt av [[Yeoman|yeomen]], ''husbandmenn'' ([[leilending]]er), [[husmenn]] og gressmenn. I byene sto bystyrets medlemmer av ulike grader øverst, fulgt av kjøpmenn, håndverkere samt ulike arbeidere. Unner dem alle sto de fattige, [[fant]]er, [[tigger]]e og folk uten en fast sosial underordning.  

===Aristokratiet===
[[Fil:1stMarquessOfTweeddaleAndFamily.jpg|thumb|Representasjonsportrett av en skotsk høyadelig familie.]]
Det tidligmoderne Skottland var et hierarkisk samfunn. Under kongen var de store [[Liste over høyadelstitler i Skottland|magnat]]ene, som i denne perioden ikke lenger var en [[Føydalisme|føydal adel]] hvis makt var basert på store territorielle [[Len|forleninger]], uten en jordeierklasse med ærestitler hvis jordeiendommer var en vare som kunde kjøpes og selges. De bestod av et lite antall [[hertug]]er (vanligvis avstammet fra svært nære slektninger til kongen) og en større gruppe [[jarl]]er. Magnatene dannet den politiske klassen i begynnelsen av femtenhundretallet. Noen ganger hadde de store verv, holdt en plass i kongens råd og deltok i tidens store kriser og [[opprør]]er. De betraktet seg som kongens «naturlige rådmenn» og var også lederne i et system med lokal proteksjon og lojalitet, som ofte ble formalisert gjennom [[Bond of manrent|avtaler om ''manrent'']] som fastsatte gjensidige forpliktelser og troskap.<ref>Wormald 1991 ''op. cit.'', s. 12-33.</ref>
[[Fil:16th century Blackhall Manor, view of the south facing frontage. Paisley, Renfrewshire.jpg|thumb|En skotsk herregård fra femtenhundretallet.]]
Under magnatene var [[baron]]ene, som formelt var lensinnehavere og dermed hadde rett til at holde gårdsrettsting med sine leilendinger. Viktige var også [[vasall]]ene som holdt sitt land direkte fra kongen og som i denne perioden ofte var de største lokale grunneierne i en bygd. I løpet av femtenhundretallet smeltet baronene og vasallene sammen i en ny identifiserbar gruppe, [[laird]]ene, etter hvert som de føydale distinksjonerne avtok. Akkurat som magnatene så seg selv som kongens naturlige rådgivere, så rådet lairdene og utøvde innflytelse over hertuger og jarler. Lairdene var oftest det viktigste personer i et lokalsamfunn. De var gårdsrettsdommer, viselagmenn, satt i lagretten og ble kalt inn som private [[voldgift]]smenn. I løpet av femtenhundretallet ville de få en rolle i rikspolitikken og få sæte i det skotske parlament. De spilte en viktig rolle i den [[Reformasjonen i Skottland|skotske reformajson]]. De fikk en forbedret posisjon i lokalsamfunnet gjennom sine oppdrag i [[Den skotske kirke|den reformerte skotske kirke]], da det var de i stilling som kirkeeldste og ledende medlemmer av sognerådet utøvde kirkens disiplinære tilsyn med lokalbefolkningens oppførsel.<ref>Wormald 1991 ''op. cit.'', s. 30-33, 138.</ref><ref name=Mitchison79/>

===Borgerskapet===
Samfunnet i byene ble ledet av de rikere kjøpmenn som ofte hadde embeter som [[rådmann]], [[byfogd]], [[borgermester]] og medlem av [[magistraten]]. Under dem var håndverkere og arbeidere som utgjorde størstedelen av den urbane befolkningen. Både kjøpmenn og håndverkere tjente ofte en lang læretid og fikk ferdigheter og status før de ble borgere med visse rettigheter og privilegier. Det var hyppige uenigheter mellom bystyret og håndverkerne om rettigheter og politisk kontroll over byen og noen ganger sprengte de ut i vold, slik det skjedde i [[Perth (Skottland)|Perth]] i første halvdel av femtenhundretallet.<ref>Wormald 1991 ''op.cit.'', s. 48-49.</ref><ref>Verschuur, M. (1987). "Merchants and craftsmen in sixteenth-century Perth." ''The Early Modern Town in Scotland.'' London, s. 39.</ref>

===Almuen===
[[Fil:Gate and farm tracks close to Gartur Stitich Farm, Scotland.jpg|thumb|En kjerrevei fører bort fra gården.]]
Under lairdene i sosial status kom [[Yeoman|yeomen]], [[Odelsrett|odelsbønder]] som ofte eide betydelig grunn (og av senere historikere ble kalt [[Laird|bonnet lairds]]). Mange ''tenants'' ([[leilending]]er) kunne gjennom at betale en ekstra leieavgift bli ''feuar'' og overlate gården til sine arvinger. Sammen bestod lairder, yeomen og feuar av sirka 10,000 familieoverhoder i sekstenhundretallet. De ble sammenfattet under navnet ''heritors'' og ble ansvarlige for de lokale byrder og den lokal rettspleien. Under disse betydelige grunneiere var de som drev med naturahusholdning. De utgjorde størstedelen av den yrkesaktive befolkningen. ''Husbandmenn'' var  mindre grunneiere og frie leilendinger. Under dem var ''cottars'' ([[husmenn]]), som ofte delte rettigheter til vanlig beite, brukte små parseller av jord og deltok i felles jordbruk som leid arbeidskraft. Gårder kunne også ha ''grasmenn'', som bare hadde rett til [[beite]]. Mange ungdommer i lavlandet forlot familien og ble gårdstjener og tjenestepiker. Gifte kvinner arbeidet med sine menn på gården og deltok i alle de store arbeidsoppgavene. De hadde en spesiell rolle som skjærer og utgjorde de fleste av høstingslaget.<ref name=Whyte52/><ref name=Mitchison79>Mitchison, R. (1983) ''Lordship to Patronage, Scotland 1603–1745.'' Edinburgh University Press, s. 79-82, 86-88.</ref><ref name=Wormald1991pp51-2>Wormald 1991 ''op.cit.'', s. 51–52.</ref><ref>Dawson, J. E. A. (2007). ''Scotland Re-Formed, 1488–1587.'' Edinburgh University Press, s. 331.</ref>

===De fattige===
[[Fil:James Ward - Scottish Peasant Women - Google Art Project.jpg|thumb|Fattige skotske kvinner.]]
I samfunnets bunn stod «herreløse» menn og kvinner, det vil sige personer som manglet et tydelig sosialt forhold til en sosial overordnede (for eksempel tjeneste eller læreplass) og de [[arbeidsledig]]e og [[omstreifere]] hvis antall ble svulmet i tider med økonomisk nedtur eller motgang.<ref>Dawson 2007 ''.op.cit.'', s. 331.</ref> I landsbygda kam de som trengte [[Sosialhjelp|fattighjelp]] fra bygdesamfunnets laveste stig, blant annet husmenn, dagarbeidere og tjenestefolk. De fleste [[omstreifere|landstryker]]e var menn. De fleste av dem hadde en funksjonshemning som [[blind]]het eller hevdet å ha lidd en personlig katastrofe som brann eller [[tyveri]]. Noen var avskjedige [[soldat]]er og [[matros]]er på hjemreise eller for at søke arbeid. De fleste beveget seg rundt et avgrenset område, et begrenset antall [[sogn]]er på jakt etter arbeid og fattighjelp. For noen kan dette ha vært knyttet til landbruksåret da de flyttet etter hvert som arbeid ble tilgjengelig.<ref>Whyte 2005 ''op. cit.'', s. 55-57.</ref> Fattighjelp var lettere tilgjengelig i byene - spesielt i de store byer - og ved nødsår ville de fattige ta sig til kjøpstedene. De kunne danne en stor del av bysamfunnet, med omtrent en fjerdedel av befolkningen i Perth i 1584 klassifisert som [[fattig]]. De fattige i bysamfunnet var en mangfoldig gruppe, flest var kvinner og de fleste av disse var [[enke]]r. I [[Aberdeen]] i 1695–1705 var tre fjerdedeler av de som fikk fattighjelp kvinner, og av disse var to tredjedeler enker. Resten besto av tjenestefolk, dagarbeidere, [[håndverkersvenn]]er, [[tiggere]], [[fant]]er og foreldreløse barn.<ref>Houston, R.A. & Whyte, I. D. (2005). "Introduction" ''Scottish Society, 1500–1800.'' Cambridge University Press, s. 13.</ref>

===Slektskap og klanvesen===
[[Fil:Scottish clan map.png|mini|Kart over skotske høylandsklaner og slektsgrupper i lavlandet.]] 
I Skottland var [[slektskap]] regnet [[agnatisk]]. [[Slekt]]en  omfattede de mennesker som nedstammete i mannslinjen fra samme (noen ganger fiktive) forfader. Kvinner beholdt sitt opprinnelige [[etternavn]] ved [[ekteskap]] og dette var ment å skape vennskap mellom pårørende slekter snarere enn et nytt slektskap.<ref>Wormald 1991 ''op.cit.'', s. 29-35.</ref> I [[Scottish Borders|grensemarkene mot England]] gjenspeiles dette ofte i et felles etternavn. Et delt etternavn ble sett på som et tegn på hvem som man kunne be om hjelp i de urolige markene. I femtenhundretallet kan det ha bidratt til å intensivere [[feide]]ne, som vanligvis ble utført som [[hevn]] for en [[frende]]. Man kunne da stole på støtte fra en stor slektsgruppe med samme navn.<ref>Armstrong, J.W. (2010). "The 'fyre of ire Kyndild' in the fifteenth-century Scottish Marches.", ''Vengeance in the Middle Ages: Emotion, Religion and Feud.'' (Aldershot, s. 71.</ref> Fra [[Jakob I av England|Jakob VI]] sin regjering ble lovens makt håndhevet vid grensene og på begynnelsen av syttenhundretallet var feidevesenet undertrykt og lederne av de «store etternavn» erstattet av lairdene (se ovenfor) som lokalsamfunnets ledere.<ref>Mitchison 1983 ''op.cit.'', s. 15-16, 92.</ref>

Agnatisk slektskap og [[føydalisme]] skapte [[Skotske klaner|klanvesenet i det skotske høyland]]. Klanhøvdingen var vanligvis den eldste sønnen til den avdøde høvdingen for klanens mektigste [[sept]] eller slektsgren. De ledende familiene i en klan dannet ''finen'', ofte sett på som tilsvarer lairdene i lavlandet, og ga råd i fred og ledelse i krig og feid. Under dem var ''daoine uaisle'' (på [[Skotsk-gælisk|gælisk]]) eller ''tacksmen'' (på [[skotsk]]) som forvaltede klanlandene og samlet in [[landskyld]]en. På øyene og langs det tilstøtende vestlige sjøbrettet fantes det også ''buannachann'', en militær elite av yrkeskrigere som forsvarte klanlandene mot overfall og deltok i angrep på klanfiender. De fleste av klanens medlemmer var [[leilending]]er, som sto for arbeidskraft til klanoverhodene og noen ganger fungerte som soldater. Fra femtenhundretallet tok de vanligvis klanenavnet som etternavn og gjorde dermed klanen til en svært stor slektsgruppe, omfattende lokalsamfunnets alle mennesker uberoende av sosial status.<ref>Barrow, G. W. S. (1965). ''Robert Bruce.'' University of California Press, s. 7.</ref><ref>Moody, D. (1994). ''Scottish Family History.''  Baltimore, s. 99–104.</ref><ref>Green, M. J. (1996).''The Celtic World.'' (London, s. 667.</ref><ref>Roberts, J. L. (2000). ''Clan, King, and Covenant.'' Edinburgh University Press, s. 13.</ref> Da høylandets klaner ikke direkte truede regjeringen etter restaurasjonen 1660 eller skadede forholdet til England, ble det før avsettelsen av [[Jakob II av England|Jakob VII]] i 1689 ikke lagt ned den samme innsatsen for å undertrykke deres uavhengighet, som hadde blitt gjort mot grensenes «etternavn».<ref>Mitchison 1983 ''op.cit.'', s. 122, 166-167.</ref>