Redigerer Shackleton–Rowett-ekspedisjonen (avsnitt)

=== Vurdering ===
[[Fil:Quest Diagram.JPG|thumb|Utsnitt av «Quest» fra magasinet ''[[Popular Science]]'' i desember 1921]]
Ifølge Wild ble ekspedisjonen avsluttet i stillhet, men hans biograf Leif Mills skriver om entusiastiske menneskemengder i Plymouthsundet.<ref name = Wild312>Wild, s. 312–13</ref><ref>Mills, s. 308</ref> I avslutningen av sin beretning uttrykker Wild et håp om at kunnskapen de brakte med seg hjem kan «vise seg å være til hjelp for å løse de store, naturvitenskapelige oppgavene som fremdeles omgir oss».<ref name= Wild312/> Disse resultatene ble oppsummert i fem korte vedlegg i Wilds bok.<ref>Wild, s. 321–49</ref> Sammendragene gjenspeilet innsatsen den vitenskapelige staben hadde lagt ned i å samle prøver alle steder de hadde anløpt,<ref name="Mills, s. 307">Mills, s. 307</ref> og det geologiske arbeidet og kartleggingen Carr og Douglas hadde gjennomført på Sør-Georgia før reisen videre sørover.<ref>Wild, s. 80</ref> Omsider ble noen få vitenskapelige artikler omkring materialet utgitt,<ref>Fisher, s. 516–17</ref> men det var ifølge Leif Mills lite å vise fram etter ett års arbeid.<ref name="Mills, s. 307"/>

Mangelen på et klart definert formål med ekspedisjonen<ref>Huntford (2000), s. 464</ref><ref name= Leif330>Mills, s. 330</ref> ble forverret ved at de ikke fikk anløpt Cape Town på veien sørover og plukket opp viktig utstyr. På Sør-Georgia lyktes det ikke Wild å finne særlig med utstyr som kunne erstatte dette tapet. Det var heller ingen hunder på øya, slik at sledeferder var utelukket. Dette eliminerte Wilds foretrukne valg angående endring av ekspedisjonsmål – en utforskning av [[Graham Land]] på [[Antarktishalvøya]].<ref>Wild, s. 74–75</ref> Shackletons død før starten på det virkelige arbeidet var et skudd for baugen, og det ble stilt spørsmål om Wild strakk til som hans erstatter. Ifølge Shackletons biograf [[Roland Huntford]] ble det rapportert at Wild drakk tett.<ref>Huntford (2000), s. 593</ref><ref>Mills, s. 297</ref> Mills antyder imidlertid at det under de rådende forhold hadde vært tvilsomt om ekspedisjonen ville vært i stand til å oppnå noe mer under Shackletons ledelse.<ref name= Leif330/> På ferden sørover hadde hans kolleger blitt møtt av endringer i Shackletons væremåte – hans giddeløshet, medgjørlighet og nøling.<ref>Huntford (2000), s. 587–88</ref>

På den tekniske siden var det en stor skuffelse at det ikke ble mulig å få flyet på vingene. Shackleton hadde hatt store forhåpninger om at han kunne bli en foregangsmann når det gjaldt denne formen for transport i antarktiske farvann, og han hadde diskutert dette temaet med det britiske [[Air Ministry]].<ref>Fisher, s. 447–48</ref> Ifølge Fishers beretning hadde viktige flydeler blitt sendt til Cape Town, men ikke blitt avhentet.<ref>Fisher, s. 452</ref> Den 220 volts langtrekkende trådløse telegrafen fungerte ikke tilfredsstillende og ble oppgitt tidlig. Det mindre 110-volts utstyret hadde bare en rekkevidde på 400 kilometer.<ref name= WildRGS/> I løpet av oppholdet på Tristan da Cunha forsøkte Wild å installere en ny, trådløs telegraf med hjelp fra en lokal misjonær, men dette var heller ikke vellykket.<ref>Wild, s. 214</ref>
{{-}}