Redigerer Samenes forhistorie (avsnitt)

== Samenes forhistorie – fangstfolk i steinalderen ==
[[Fil:Reinsdyr helleristninger i alta.jpg|mini|Fremstillinger av rein og jeger med bue fra [[helleristningene i Alta]]. Helleristningene ble utført fra rundt år 4000 før Kristus og frem til Kristi fødsel. En antar at fangstfolk i [[steinalderen]] over lang tid utviklet en egent identitet og et ursamisk språk. {{byline|Andreas Haldorsen}}]]

Arkeologer og historikere er opptatt av hvordan samisk og skandinavisk identitet har utviklet seg. En viktig kilde til kunnskap om samene, og menneskene de samhandlet med i tidlige tider, er arkeologi.  I tillegg til genetiske og lingvistiske argumenter for «samiskhet» benytter arkeologien kriterier basert på økonomiske forhold, religiøse praksiser, materiell kultur og sosial organisering. Med økonomiske kriterier er en opptatt av forholdet mellom jegere og fangstfolk å den ene siden og jordbrukere på den andre. Religiøs praksis kan ytre seg i form av gravskikker, offerplasser og hellige steder. Gjenstander og klær forteller om den materielle kulturen, og sosial organisering kan ha sammenheng med bosetninger ([[siida]]), bosteder og felles territorium.{{sfn|Broadbent|2010|p=3}} Siden 1980-årene har det arkeologiske kildematerialet økt betraktelig, slik at forskningen må ta hensyn til et stadig mer komplekst materiale.{{sfn|Ojala|2009|p=129–134}}

Etter [[Weichsel (glasial)|den siste istiden]] kom de første mennesker til Den skandinaviske halvøy og den nordvestre delen av dagens Russland, rundt {{formatnum:10000}} år før Kristus.<ref name=IF>{{Kilde artikkel | forfattere =  Ingrid Fuglestvedt | tittel = The Pioneer Condition on the ScandinavianPeninsula: the Last Frontier of a ‘Palaeolithic Way’ in Europe | publikasjon = Norwegian Archaeological Review | år = 2012 | bind = 45 | hefte = 1 | sider = 1–29 | doi = 10.1080/00293652.2012.669998 | url = https://doi.org/10.1080/00293652.2012.669998 | format= | ISSN = }}</ref>{{sfn|Kent|2018|p=5–6}} I Nord-Norge kan disse tidlige tider deles inn i ''pionertid'', ''skifertid'' og ''[[Bronsealderen i Norge|bronsealder]]''.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=71–73}} Den eldste kjente bosetningen i [[Finnmark]] er [[Sarnes]] ved Varangerfjorden. Her kan en finne spor etter mennesker fra tidlig steinalder.{{sfn|Kent|2018|p=1–3}} I [[Norrland]] i Sverige deles de tidligste tidsperiodene inn i ''[[mesolitikum]]'' (7000–4200 før Kristus) ''[[Neolittisk tid|neolitikum]]'' (4200–2000 før Kristus) og ''epineolitikum'' (2000–800 før Kristus).{{sfn|Baudou|1992|p=51–53}}

En vet ikke noe om de første innvandrernes etnisitet eller språk, eller om noen av dagens mennesker i [[Skandinavia]] er ætlinger etter disse pionerene. De første gruppene kan også ha dødd ut, eller språket deres  kan ha forsvunnet.{{sfn|Baudou|1992|p=54–60}} En vet heller ikke noe om forholdet mellom de forskjellige folkestammene i [[Norden]], men DNA-undersøkelser av skjell tyder på at Skandinavia ble befolket fra sør, mens en annen innvandringsbølge kom inn fra nordøst og vandret nedover kysten.<ref>{{Kilde www | forfatter= Spilde, Ingrid | url= https://forskning.no/arkeologi-historie-ny/de-forste-nordmennene-kom-fra-bade-sor-og-nord/297297 | tittel= De første nordmennene kom fra både sør og nord | besøksdato= 27. desember 2020 | utgiver= Forskning.no | arkiv_url= | dato = 10. januar 2018 }}</ref> De tidlige menneskene i Norden var utgangspunkt for det som senere skulle bli de forskjellige [[Etnisitet|etniske]] gruppene, blant annet samer.<ref name=MB>Berg-Nordlie, Mikkel:{{snl|samenes forhistorie|Samenes forhistorie}}</ref>

Hvem som «kom først» til [[Nordkalotten]] har vært et viktig tema når det gjelder spørsmål om sedvanerett og konflikter om land og kulturelle rettigheter. Imidlertid er det en kjensgjerning at alle mennesker som lever i regionen er etterkommere etter innvandrere etter at [[innlandsis]]en forsvant etter siste istid. Innvandringen har skjedd fra flere kanter og til ulik tid.{{sfn|Ojala|2009|p=116–129}}

=== Steinalder ===
Nordkalotten var et av de aller siste områdene på jorden som ble bosatt av mennesker.{{sfn|Broadbent|2010|p=22–23}} De første menneskene her knyttes til den såkalte [[Fosna-Hensbacka-kulturen]], en betegnelse for tidlig bosetninger i dagens Norge og Sverige. Disse hadde igjen sitt utspring i [[Ahrensburgkulturen]], som var reinsdyrjegerkultur fra dagens Nord-Tyskland.<ref name=IF/>{{sfn|Kent|2018|p=5–6}} Oppfatninger om de første menneskene i Skandinavia har vært at de hovedsakelig kom fra sør, men også innvandring fra øst har gjort seg gjeldende. Mennesker fra vestlige deler av dagens Russland hadde vandret gjennom Nord-Finland og nådde Varangerfjorden i Øst-Finnmark 8000 år før Kristus. Deres innflytelse fra jegerfolket fra øst påvirket først Finnmark, senere også hele Skandinavia. Blant annet har en gjort store utgravninger i [[Sujala]] i Finland som viser at disse steinaldermenneskene brukte metoder for produksjon av jaktvåpen og redskaper som er kjent fra [[Onega (innsjø)|Onegasjøen]] og øvre deler av [[Volga]] samt Oka i dagens Russland. En stor forskjell var at [[flint]] var det vanligste steintypen der jegerfolkene opprinnelig kom fra, mens området i Nord-Finland og Skandinavia som de kom til er uten flint, dermed måtte de bruke lokal sandstein. Den østlige måten å fremstille redskaper på fikk etterhvert stor utbredelse i Skandinavia og satte sitt preg på samfunnene i flere tusen år.<ref>{{Kilde www | forfatter= Rønning, Asle | url= https://forskning.no/arkeologi/jegerfolk-fra-ost-kom-til-norge-for-10-000-ar-siden/586472 | tittel= Jegerfolk fra øst kom til Norge for {{formatnum:10000}} år siden | besøksdato= 27. desember 2020 | utgiver= Forskning.no | arkiv_url= | dato =  13. januar 2014 }}</ref> På [[Slettnes (Hammerfest)|Slettnes]] på [[Sørøya (Finnmark)|Sørøya]] i Finnmark har en funnet rester etter bosetning 9200–8000 år før Kristus, mens en ved [[Stora Sjöfallets nasjonalpark|Stora Sjöfallet]] og ved Killingholmen ved Fatjas har en funnet bosetning datert til rundt 6000 år før Kristus.{{sfn|Kent|2018|p=5–6}} På denne tiden var det mildt klima med varmere vintre enn i moderne tid, kjent som ''atlantikum''. En regner med at menneskene da hadde tilgang til store mengder vilt som elg og rein, fisk i elvene og et landkap av frodige skoger med or, alm, bjørk og furu.{{sfn|Kent|2018|p=5–6}}{{sfn|Broadbent|2010|p=19–22}}

I Mellom-Europa ble det utviklet et jordbruk som passet inn i Sør-Skandinavia. Hvordan dette spredte seg til Norden er ukjent, men en vet sikkert at da jordbruket ble innført, ble livet annerledes. Med jordbruket tok utviklingen nye veier innenfor næring, bosetningsmønster, organisasjon av samfunnet, teknikk og ideologi. Samfunnet rommet også fangstfolk og jegere, enten de holdt til på samme steder som jordbrukerne eller hadde egne boplasser. Med ulike økonomier kunne det ha oppstått  varebytte mellom gruppene. I nord fortsatte imidlertid jegersamfunnene å leve som før.{{sfn|Baudou|1992|p=61–65}}

==== Skiferkultur i nord ====
[[Fil:SlateknifeandSlateknifehandle4000-1700BC.JPG|mini|Skiferkniver utformet med elghode.]]

Rundt år 4000 før Kristus inntraff et tidsskille i Nord-Norge ved at folk tok i bruk [[leirskifer]] som de formet til forseggjorte pil- og spydspisser, samt kniver og skinnskraper.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=43–45}} Den samme utviklingen kan sees i Norrland i Sverige ut fra arkeologiske funn, og delvis i Nord-Finland.{{sfn|Baudou|1992|p=61–65}} Tidligere hadde en bare brukt harde bergarter til dette, men på denne tiden spredte det seg en kultur over store deler av Norden der skifer ble benyttet både til hverdagsredskaper og til pyntegjenstander. Denne arktiske kulturen kalles for ''skiferkulturen'', og en mener at denne også inkluderer en spesiell levemåte og verdensanskuelse. En del av utviklingen var introduksjon av nye motiver i bergkunsten, der motivene som før kun dreide seg om dyr. I skifertiden tok de som lagde bergkunsten også med mennesker, båter, fisk og havpattedyr.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=43–45}}

Grensene for skiferkulturen var flytende, men kjerneområdene var fra [[Stad]], rett sør for [[Sunnmøre]], til Finnmark, østover gjennom Sverige, Finland og inn i russiske Karelen og områdene rundt Kvitsjøen. I Sør-Skandinavia var folkene opptatt av flint som materiale for redskaper og verktøy, i tillegg fikk jordbruk sin utbredelse. Blant «skiferfolkene» derimot, var det jakt og fangst som var livsgrunnlaget, selv om de sannsynligvis kjente til jordbruket. Skiferkulturen var sterk og bant folk sammen i et fellesskap over et stort område, der folk langs Norskekysten hadde kontakter mot øst. Skiferkulturens fremvekst førte til at menneskene gikk fra å være [[Nomade|nomadiske]] til å bli mer eller mindre bofaste. Det utviklet seg store byttenettverk mellom samfunnene og historikerne har lurt på om det utviklet seg sosial lagdeling og grupper med høyere status enn andre. Bare de færreste hadde tilgang på skifer i sitt nærområde, derfor var et nettverk av vare- og gaveutveksling over store områder nødvendig.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=43–45}}{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=44–49}}{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=66–69}}

Fra [[Kautokeino]] og flere andre steder i Finnmark kjenner en til meget omfattende [[fangstgrav|fangstgravsystemer]] for reinsdyr. De eldste stammer fra årene 3000–1000 før Kristus.{{sfn|Vorren|1998|p=9–12}} Arkeologer har spesielt forsøkt å få oversikt over alle fangstanlegg i [[Varanger]], der samene senere har drevet fangst på rein i stort omfang.{{sfn|Vorren|1998|p=18}} I Nord-Sverige har en funnet de fleste fangstgroper i skogsområder, men også noen i overgangen til fjellområder og i høyfjellet. Størst konsentrasjon finner en i [[Jämtland]] og sørlige deler av [[Lappland (Sverige)|Lappland]]. Det var i 1992 påvist {{formatnum:25000}} til {{formatnum:30000}} fangstgroper i Sverige, men brukstiden har vært svært lang og en vet ikke hvor mange av disse som var i bruk i stenalderen.{{sfn|Baudou|1992|p=19–31}}

Selv om «skiferfolkene» som drev med jakt og fangst møtte «flintfolkene» som drev med jordbruk, skjedde det ingen påvirkning som fikk folkene i nord til å gå over til jordbruk. Selv i Danmark, der forholdene for jordbruk var gode, tok det over 1000 år med kontakt med jordbrukere før jordbrukskulturen tok over. Tvertimot ser det ut som om skiferkulturen ble styrket i kulturmøter med jordbrukerne i sør. Årsaker kan være at jordbruket ville være en usikker næringsvei, mens fangst og jakt til havs og i skogene ga sikkert utkomme hele året. Ledersiktet blant «skiferfolkene» var dessuten interessert i status- og prestisjegjenstander som de fikk ved byttehandel med jordbrukskulturene i sør, noe som oppretthold og styrket deres posisjon. En annen påvirkning de fikk var kjennskap til en annen måten å organisere samfunnet på. Jordbrukssamfunnene var mer [[hierarki]]sk, med større skiller i makt og status enn det som var vanlig blant fangstfolk. Denne kunnskapen kan ha fremmet utvikling mot sterkere lederskap og mer formalisert gavebytte hos «skiferfolkene». Dermed ble over- og underordning mellom personer forsterket, mens skiferkulturen på sin side utviklet seg til å bli sterkere og varig.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=64–65}} 

«Skiferfolkene» og «flintfolkene» kan ha hatt forskjellige språk, og representerte to forskjellige etniske grupper. Historikerne kan ikke si noe sikkert om dette. Det var mange regionale grupper spredt ut over hele området, der blant annet kyst- og innlandsbefolkning var adskilte grupper. Grensen ved Stad mellom to kulturer ser ut til å både ha vært spesielt tydelig og langvarig. Innenfor språkforskningen er det en teori om [[Samiske språk|samisk]] og [[norrøn]] språkutvikling kan forklares med de to ulike befolkningsgrupper i steinalderen. Opprinnelig ble det snakket et urgammelt språk i området, men senere, kanskje i [[Neolittisk tid|yngre steinalder]], skjer et språkskifte i de sørlige kyststrøkene. Folkene i sør ble påvirket av jordbrukere i sør, og tok over deres [[indoeuropeiske språk]]. Dette var opprinnelsen til [[urgermansk]], som utviklet seg til [[urnordisk]] i [[Jernalderen i Norge|eldre jernalder]], senere til norrønt og til slutt dagens [[Nordiske språk|skandinaviske språk]]. Folk i nord og øst var mindre påvirket av denne utviklingen, og deres steinalderspråk ble påvirket av [[uralske språk]], som til slutt ble til [[samiske språk]].{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=66–69}}

Rundt år 2000 før Kristus skjedde en klimaendring som fikk folkene på Nordkalotten til å oppgi sine faste bosetninger, og gå over til et liv med sesongvise forflytninger. Denne måten å organisere livet på ble fasthold av samene de kommende rundt 4000 år. De hold seg til vinterbosetninger i innenlandske skogsområder og sommerbosetninger ved innsjøer og kyststrøk.{{sfn|Kent|2018|p=6–7}}

=== Bronsealder ===
[[Fil:Röset vid Lauphargi, södra Stora Karlsö RAÄ-nr Eksta 128 1.jpg|mini|Store [[gravrøys]]er kjennetegner bronsealderen i Norden. Her sees Röset vid Lauphargi, søndre Stora Karlsö i [[Østersjøen]], Gotland i Sverige. {{byline|Björn Gustafsson}}]]

[[Bronsealderen i Norge|Bronsealderen]], fra år 1800 til 500 før Kristus, har navn etter metallet [[bronse]] som var det første metallet som ble tatt i bruk i Nord-Norge.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=71–73}} Bronse ble brukt til våpen og smykker, mens stein ble brukt til redskaper.{{sfn|Baudou|1992|p=51–53}} Selv om metall ikke var noe folk flest fikk tilgang til før i den senere jernalderen, ble de sørlige kystområdene i Nord-Norge og Nord-Trøndelag tilknyttet den sør-skandinaviske bronsealderkulturen. For innlandsbefolkningen ble båndene tettere og istedenfor å knytte bånd mot sør, hadde de viktige forbindelser innover mot Sverige. Langs kysten nordover utviklet det seg parallelt en sterk sjøfangstkultur.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=71–73}}

Subboreal tid, rundt 3800 til 650 år før Kristi fødsel, var en klimaperiode med tørt klima, som førte til forørkning av de russiske steppene. Dette ledet blant annet til ekspansjon av husdyrhold basert på gjeting, altså [[pastoralisme]], og teknologi for slik næringstilpasning. Denne landbrukspraksisen sprede seg mot nordlige og vestlige [[Boreal barskog|boreale skoger]]. Disse samfunnene introduserte nye praksiser innenfor begravelser, religiøse og sosial organisering, samt innenfor metallfremstilling.{{sfn|Broadbent|2010|p=32–33}}

På slutten av bronsealderen, rundt 650 år før Kristus, startet subatlantisk tid med kaldere og våtere klima. De tidligere furuskogene hadde endret seg til blandingsskog av furu og gran rundt 1000 år før Kristus. Tregrensen gikk lavere og isbreene vokste. Reinens utbredelse ekspanderte lengre sør mot skogkledd terreng. En annen endring var at myr dekket større landområder. Det var rikelig med vilt som elg, bever, reinsdyr og sel, samt ferskvannsfisk som laks, abbor, sik, gjedde, lake og øret.{{sfn|Broadbent|2010|p=19–22}}{{sfn|Broadbent|2010|p=35–36}}

==== Utvikling av to kulturer ====
I Nord-Norge kan en finne en kulturell og geografisk todeling som går tilbake til tiden ved Kristi fødsel, eller enda tidligere. Forskjellene viser seg innenfor næringsveier, økonomi, kultur, religion, språk og muligens etnisitet, med andre ord en utvikling av forskjellig gruppeidentitet. I Nord-Norge opp til [[Hillesøy]] ved [[Malangen]], fra førromersk jernalder og yngre bronsealder, finner en spor etter en bronsealderkultur tilknyttet jordbruk. Nord for dette området finner en fra samme tid spor etter jeger- og fangstkultur, med kontakt mot bronsealderområder ved innsjøen [[Ladoga]] i Russland. Det er funnet en dolk i [[Karlebotn]] fra 2000 før Kristus og en pil fra 1000 år før Kristus på [[Karlsøya|Karlsøy]]. Disse gjenstandene er laget av kopper og importert fra øst. Hvilke etniske eller språklige kategorier disse to kulturgruppene tilhørte har en ikke mulighet for å si så langt tilbake. Senere har de etniske grensene flyttet seg lenger mot nord slik at rundt eldre jernalder, 500 år før Kristus til 550 etter Kristus, gikk ved Lyngstuva. Grensepunktet ved Lyngstuva, den nordligste delen av [[Lyngenhalvøya]], stod seg helt til slutten av [[vikingtiden]]. Dette jeger og fangstfolket var i tillegg bosatt i indre strøk i Nord-Norge helt ned til [[Helgeland]], dessuten i Nord-Sverige og øvrige deler av Nordkalotten.{{sfn|Bratrein|2018|p=26–28}}{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=71–73}}

At Lyngstuva har spilt en rolle som grensepunkt mellom de to kulturene, har å gjøre med at den danner [[åkerbruk]]sgrensen, det vil si hvor langt nord en kan dyrke [[Bygg (korn)|bygg]]. Grensen har ikke ligget fast, men endret seg noe sør- eller nordover opp gjennom tiden på grunn av klimaendringer.{{sfn|Bratrein|2018|p=53–56}}

Villrein har sin utbredelse i Norge, Sverige, Finland og Nord-Russland og i alle disse landene har det vært drevet omfattende jakt og fangst. Menneskene som har levd i arktiske og aubarktiske regioner har utnyttet disse dyrene som en av sine viktigste ressurser,{{sfn|Vorren|1998|p=16–17}} noe som skjedde ved hjelp av omfattende systemer med [[Fangstgrav|fangstgroper]]. {{sfn|Vorren|1998|p=9–12}}

I Nord-Sverige kjenner en til meget langvarige forbindelser østover mot dagens Russland. Her kunne en ta seg frem på [[Ski (redskap)|ski]] om vinteren når myrer og innsjøer var tilfrosset. Ski har vært i bruk helt siden stenalderen og skiløpere kan sees på helleristninger.{{sfn|Baudou|1992|p=16–19}} Mellom Volga og Kama kjenner en til en kultur som tidlig anvendte metaller, kjent som ananinokulturen. Spesielt kjenner en til at denne kulturen produserte en type hule økser av bronse, og flere slike har en funnet i Finland og Øvre-Norrland. Disse øksene ble utviklet til en egen type i nordlige deler av Norge, Sverige og Finland. En tror ikke at øksene hadde noen praktisk nytte, men at de tjente som symboler. En vet ikke noe om hva det kan ha dreid seg om, annet enn at økstypen ble akseptert og etterlignet av grupper av mennesker med helt forskjellig kultur. I Russland ble øksene lagt ned i gravene, noe som ikke skjedde i Skandinavia. Arkeologer har fundert mye på hvordan datidens mennesker kunne ha hatt så fjerne forbindelser; det er omkring 2000 km fra Norrland til regionen for ananinokulturen. Dessuten oppstår spørsmålet om hva de ga i bytte for øksene. En har lurt på om disse folkene møttes på vintermarkeder, siden fremkommeligheten om sommeren må ha vært umulig. Et annet forslag er at skandinaver og folk fra ananinokulturen møttes ved [[Kvitsjøen]], da en har beviser for at i alle fall ananinokulturen hadde kontakter der.{{sfn|Baudou|1992|p=104–109}}

For menneskene som levde på Nordkalotten oppstod endringer av samfunnsstruktur, bosetning og økonomiske forhold i tiden fra år 2000 før Kristus og frem til Kristi fødsel. Det ble utviklet systemer for utveksling av varer mellom fangstsamfunnene i nord og fjerne kulturer i sør og øst. Endringene fra år 1000 før Kristi fødsel betød enda sterkere kontakt og dypere endring av strukturene i samfunnet. I Norrland i Sverige og langs Norskekysten opp til Sør-Troms rettet menneskene oppmerksomheten mot Sør-Skandinavia. I tillegg til fangst begynte en også med landbruk og husdyr. Nødvendigvis var ikke jordbruket så viktig, men det kunne ha vært en markør for å vise kulturell likhet med Sør-Skandinavia.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=52–56}} I Sør-Skandinavia oppstod i bronsealderen sterke høvdinger som benyttet seg av vold og krig, noe som ikke var tilfelle tidligere. Dette ble idealer som høvdingene i nord også tok til seg.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=71–73}}

Samfunnene i indre og nordøstlige regioner av Fennoskandia fikk i den samme tiden sterkere bånd mot sentral- og øst-russiske samfunn som produserte metaller. Bosetningen i de nordlige kystområdene, spesielt i Finnmark og på Kolahalvøya, var i slutten av yngre steinalder [[Sedentisme|sedentære]], altså at menneskene var bofaste. Etter 1800 før Kristus skjer en overgang til flytting mellom sesongboplasser. Menneskene ble mer interessert i utnyttelse av ressursene i innlandet, og en tror at byttehandel med pelsverk mellom de metallproduserende folkene i øst er årsaken. Oppfatningen av dette skyldes blant annet funn av mange pilspisser og redskaper for bearbeiding av skinn ved boplasser i innlandet. Langs kysten av Bottenviken og i Nord-Norge ble derimot menneskene mer orientert mot jordbruk og har sin kulturelle orientering mot sør. Blant annet er det forhold i den fysiske kulturen som tyder på at ulike kulturelle identiteter utvikles fra år 1000 før Kristus.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=52–56}}

Noen historikere hevder at utviklingen av de to kulturene eller identitetene, altså jordbrukskultur ved kysten og fangstkultur i innlandet, senere utviklet seg til [[norrøn]] og samisk identitet. Denne samfunnsutviklingen og konfliktene todelingen skapte, hevder de, var prominent til stede allerede i yngre steinalder.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=71–73}}

==== Tidlig utvikling av varebytte ====
[[Fil:SHM11217-22682 01.jpg|mini|Bronseladerens prestisje-</br> gjenstander fra et [[depotfunn]] fra Stockhult, Loshult, Skåne i Sverige, fra samlingen til Statens Historista Museet. {{byline|Sara Kusmi}}]]

Bronse er en legering av kopper og tinn, og begge disse metallene er sjeldne i Europa. De to største kildene finnes i Uralfjellene og i Sentral-Europa. Enten måtte metallene bringes til Skandinavia som råvarer eller ferdigvarer.{{sfn|Broadbent|2010|p=33–35}} Høvdingene i Nord-Skandinavia, først og fremst på Helgelandskysten og ved Trondheimsfjorden, var med i et bytte- eller gavenettverk med kostbare statussymboler. Fra sør fikk en vakre gjenstander av bronse, og da mener historikerne at det er sannsynlig at tilbakebetalingen for makt, prestisje og statussymboler kom i form av pelsverk fra rein, elg og bjørn, altså varer som innlandsfolkene var spesialiserte jegere for å skaffe.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=84–86}}{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=81–83}}

Innlandsfolkene stod på utsiden av disse byttenettverkene, men fikk indirekte nytte av det. Imidlertid fikk ikke innlandsfolkene noen prestisjeprodukter i betaling for sine pelsverk, men kanskje korn eller varer relatert til fangst ved kysten. Om arkeologene har rett i denne tolkningen, betyr det at dette varebytte startet opp mye tidligere enn i vikingtiden, da det finnes dokumentasjon for slik handel. Da betyr det at handel mellom sør og nord i Skandinavia var kommet i gang 2000 år tidligere. Helt opplagt er ikke denne sammenhengen, og slike nettverk kan oppstå for deretter å brytes. I overgangen mellom bronse- og jernalder gikk byttenettverkene mellom Sør- og Nord-Skandinavia i oppløsning, men oppstod på nytt et stykke ut i jernalderen.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=84–86}}{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=81–83}}

Maktsentrene ble hold oppe av noen få, ambisiøse mennesker som utnyttet gavesystemet til sin fordel. Fremfor å fordele gaver på mange, sørget de for at mer av tilskuddet tilfalt dem selv enn det som var oppfattet som rettferdig. For å oppnå dette kunne de ha benyttet våpenmakt og trusler, i alle fall var kriger vanlig andre steder i Skandinavia. I steinalderen var stormennene selvrådige enkeltindivider med visse kontaktnett, mens i bronsealderen ser en for seg et ledersjikt bundet sammen i vennskapsallianser, slekt og ekteskap. Makten deres ble hold i hevd ved at vennskap og lojalitet ble pleid med gaver, fester og ekteskap.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=81–83}}

==== De to keramikktypene ====
I løpet av bronsealderen utvikler det seg to [[keramikk]]tradisjoner i Nord-Norge. Tidligere var det skifer som ble benyttet til redskaper, da var ikke keramikk i bruk, men i bronsealderen tas først den såkalte tekstilkeramikken i bruk. Denne finner arkeologene på kysten og i innlandet i Nord-Norge. Noe senere skjer det en todeling, der det oppstår en keramikktype som bare benyttes i innlandet og en annen keramikk som kun brukes og produseres ved kysten. Arkeologene har aldri funnet begge typene på samme boplass, noe som tolkes som tilknytning til to forskjellige kulturer.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=86–88}}

Langs kysten fra Stad til Vesterålen ble risvikkeramikk benyttet, der flest funn er gjort på [[Helgelandskysten]],{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=86–88}} men også i Nord-Sverige og hele Finland.{{sfn|Baudou|1992|p=109–110}}{{sfn|Baudou|1992|p=110–112}} Risvikkeramikken er produsert ved blanding av leire og [[asbest]]fibre som finnes naturlig i berggrunnen. Keramikken ble produsert lokalt og årsaken for å blande inn asbest var å unngå oppsprekking ved brenning. Risvikkeramikken er dessuten enkel å lage, grov og uten dekor. Risvikkeramikken er tilknyttet kystfolkene som drev med fiske, sjøfangst,  og jordbruk, hadde handelsforbindelser sørover og fikk skinnvarer fra innlandsbefolkningen. Innlandskeramikken er kjent som kjelmøykeramikk, er formet av tynt og fint leirgods og har mye dekor, den er formet med rette vegger. Kjelmøykeramikken sammenfaller med finske og nordsvenske tradisjoner, i tillegg har den likheter med bronsegjenstander fra Ananjino-kulturen i Russland. Den har i tillegg tilknytning til byttenettverk mot øst. En tolkning av ornamentikken er at den både ønsker å signalisere tilknytning og forskjellighet i forhold til østlig kultur. En har kalt dette for en ''kulturdualisme''{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=86–88}}{{sfn|Kent|2018|p=163}}<ref>{{Kilde bok  
 | forfatter=  | redaktør= Bjerkli, Bjørn m. fl. | utgivelsesår= 2007 | serie=[[Norges offentlige utredninger]] | tittel= Samisk naturbruk og rettssituasjon fra Hedmark til Troms – Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget (NOU 2007:14) | utgivelsessted= Oslo | forlag= Departementenes servicesenter – Informasjonsforvaltning | isbn= 978-82-583-0940-3 | issn = 0333-2306 | språk=  | url = https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2007-14/id584312/ | side=289–290 }}</ref>

En del av kjelmøykeramikken er innblandet mye asbest og dermed lite praktisk til bruk for oppbevaring eller oppvarming av mat, og det er antatt at den har vært brukt i forbindelse med metallproduksjon.{{sfn|Baudou|1992|p=109–110}} Det kan være så ekstremt mye som 90 % asbest i keramikken, slik at leiren tjener mer som bindemiddel. Asbesten isolerer meget godt, og dermed kunne karene ha blitt fylt lagvis med glødende [[trekull]] og jernholdig [[malm]]. Temperaturen har kunnet blitt så høy at metallet smeltet. Noe som underbygger hypotesen om metallproduksjon, er mange funn av jern, [[slagg]] og kjelmøykeramikken på samme sted flere steder i Fennoskandia. Det er også funnet kjelmøykeramikk med fastbrent [[Slagg|jernslagg]].<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Olsen, Bjørnar | utgivelsesår = 1994 | tittel = Bosetning og samfunn i Finnmarks forhistorie | isbn = 8200219410 | forlag = Universitetsforl. | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013060306066 | side = 102–103 }}</ref>

De to ulike keramikktradisjonene anser arkeologer som sterke indikasjoner på to folk som oppfattet seg som ulike og selv var klar over ulikhetene. Ulikhetene ble dypere og folkene gikk ulike veier i tradisjoner, kontaktområder og utnyttelse av forskjellige landskap, noe de gjensidig understreket og forsterket.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=86–88}} Hypotesen er at grensen for de to keramikktypene markerer skille mellom samenes og de norrøne folkenes forfedre.{{sfn|Baudou|1992|p=109–110}} Senere skulle samene utmerke seg som svært dyktige produsenter av keramikk.{{sfn|Kent|2018|p=163}} I Sverige har arkeologene konstatert at funn av leirgods med asbest opphører rundt 200 etter Kristus.{{sfn|Baudou|1992|p=145–156}}

Fra kysten av Vesterbotten kjenner en til mer enn 550 [[gravhaug]]er bygget som høye steinrøyser ved kysten. Praksisen med slike gravplasser tok slutt i siste del av bronsealderen. En teori for hvorfor dette skjedde, er at det kaldere klimaet som inntraff rundt år 650 før Kristus, fikk de norrøne folkene til å trekke sørover. Dermed tok samene over deres leveområder. Den samme endringen ser en i indre deler av Sverige og i Norge, der menneskene som levde der fokuserer mer på innlandet og fjellområdene, med blant annet økt reinsdyrjakt. Disse endringene starter rundt 900 år før Kristus og varer frem til Kristi fødsel. Disse hendelsene er også sammenfallende med fasen med kjelmøykeramikken.{{sfn|Broadbent|2010|p=35–36}}

=== Jernalder ===
[[Fil:Johannes Rach and Odvardt Helmoldt von Lode - On the Journey - NMK.2021.0112.063 - National Museum of Art, Architecture and Design.jpg|mini|Temming av reinsdyr var kunnskap som kunne ha oppstått i Øst-Sibir. Kunnskapen spredde seg og nådde muligens samene i Finnmark en gang rundt år 200–300 etter Kristus. Kjørereiner antas å ha vært en forutsetning for handel og kulturkontakter over store avstander.{{sfn|Fjellström|1985|p=141–148}} {{byline|Johannes Rach og Odvardt Helmoldt von Lode}}]]

Jernalderen i Norden begynte rundt år 500 før Kristus og varte frem til slutten av vikingtiden, rundt år 1050. Den eldre jernalderen regnes fra 500 før Kristus til 550 etter, og den yngre jernalderen betegner årene 550–1050.<ref>Solberg, Bergljot: {{snl|Jernalderen|Jernalderen}}</ref> Tiden knyttes til opprettelse av gårder og samfunnet tilknyttet gården.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=113}} I Övre Norrland snakker en om ''eldre metallalder'' fra 800 til Kristus og ''yngre metallalder'' fra Kristi fødsel og frem til 1323.{{sfn|Baudou|1992|p=51–53}} I tillegg til denne inndelingen har historikeren Bjørnar Olsen innført begrepet ''samisk jernalder'', satt fra Kristi fødsel til 1500.{{sfn|Broadbent|2010|p=29–31}} Årsaken til at en snakker om samisk jernalder er at jern blir tatt i bruk også i de samiske områdene. En ser kulturtrekk som viser påvirkning fra andre kulturer i øst og sørvest.{{sfn|Berg|2003|p=22–24}}

Rundt Kristi fødsel avsluttes en periode med varmere klima, og en får en overgang til kaldere og mer hustrig vær. [[Tregrense]]n begynte å trekke seg nedover, noe som ga mindre skog og dårligere jaktutbytte. På den andre siden begynte menneskene å vandre over større områder, noe som ga dem utvidet kontakt med folkeslag i sør og øst.{{sfn|Kent|2018|p=6–7}}

==== Arkeologiske funn ====
De arkeologiske sporene etter samer fra eldre jernalder er ikke omfattende, men det er funnet en del boplasser i fjellområder.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=189–192}} Jakt og fangst i fjellområdene ga godt næringsbidrag med god tilgang på reinsdyr, fisk og fugl.{{sfn|Zachrisson|1997|p=27–33}} Allerede i bronsealderen hadde nordlige fangstfolk opprettet kontakt med kulturer i Russland, sannsynligvis på grunn av vareutveksling av pelsverk fra vest og metall fra øst.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=189–192}}

De arkeologiske funnene fra rundt Kristi fødsel i Finnmark viser en stor grad av kontinuitet fra yngre steinalder. Det gjelder gravskikk, keramikk, fiske- og fangstredskaper. Kontinuiteten gjør at arkeologene antar at samisk kultur har sine røtter langt bakover i tid.{{sfn|Pedersen|1994|p=10–11}} Nye kulturtrekk som kommer til i perioden er blant annet beinornamentikk og formen på fiskekroker. De nye elementene viser påvirkning fra østlige og vestlige områder. Mest kjent er funnene fra [[Kjelmøya]] i [[Sør-Varanger]].{{sfn|Pedersen|1994|p=10–11}}

==== Etablering av jordbruk og vareutveksling med samene ====
I årene 500 til 400 før Kristus øker betydningen av jordbruket i form av korndyrking og beite i nordre deler av Fennoskandia, noe som er påvist av vegetasjonshistoriske studier. En antar at rundt Kristi fødsel ble gårdsdrift etablert langs kysten av Nordland og Sør-Troms, i Sørvest-Finland og langs Norrlandskysten, muligens helt opp til Ångermanland. Denne gårdsdriften tror en er basert på en kombinasjon av jordbruk og fangst.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=52–56}} [[Pollenanalyse]]r har vist at spesielt bygg var viktig.{{sfn|Kent|2018|p=235–236}} Disse nordlige landbrukssamfunnene står i stor kontrast til fangstsamfunnene rundt, men har likhet med tilsvarende kulturer i Sør-Skandinavia.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=52–56}}

Forskerne har tidligere ansett etablering av jordbruk og germansk kultur i nord som et resultat av innvandring. Dette var i form av krigerske grupper fra Sør-Skandinavia som la under seg og koloniserte nordområdene, og enten fortrengte eller underla seg den samiske befolkningen. En har også sett for seg at finsktalende bønder fra Estland slo seg ned i Sør-Finland og ble herskere der. Utover på slutten av 1900-tallet gikk forskningen i retning av at det ikke var snakk om innvandrende germanere, men at det var menneskene i Sør-Skandinavia som valgte en germansk identitet. Alliansebygging var viktig for disse små og sårbare samfunnene. For å sikre en rimelig maktbalanse mellom de små samfunnene var derfor gaveutvekslinger og giftermål essensielt. Likevekten mellom samfunnene var viktig, derfor ville menneskene ha de samme godene som var å finne i nabosamfunnene. Kulturelle trekk sprede seg derfor raskt, og de germanske samfunnene ble homogene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=58–66}} 

For å kunne ta del i systemet med gaveutveksling og giftermål må en ha noe å gi i gjengjeld. De nordlige høvdingene i Skandinavia kunne gi eksotiske varer som hvalrosstenner, edle pelsverk og muligens jaktfalker til sine sørlige alliansepartnere. Slike produkter var ettertraktet blant eliten i Europa. De som kunne skaffe slike varer til høvdingen var de samiske fangstsamfunnene. Utveksling av varer mellom de to etniske gruppene ble dermed betydningsfull.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=58–66}}