Redigerer Sør-Korea (avsnitt)

=== Etter delingen ===
{{Utdypende|Sør-Koreas historie}}
[[Fil:United Nations troops fighting in the streets of Seoul, Korea. - NARA - 531381.tif|left|thumb|FN-styrker kjemper i Seouls gater i september 1950.]]
[[Fil:Rhee Syng-Man in 1948.jpg|thumb|Syngman Rhee i 1956. President i Sør-Korea mellom 1948 og 1960.]]
[[Fil:Seoul-Namdaemun-at.night-02.jpg|thumb|[[Namdaemun]] er en gammel historisk byport.]]
I Sør-Korea ble det avholdt FN-overvåkede valg før '''Republikken Korea''' ble proklamert, og [[Syngman Rhee]] ble tatt i ed som landets første president. I Nord-Korea ble den kommunistiske aktivisten og [[Geriljakrig|gerilja]]-lederen [[Kim Il-sung]] utpekt til '''Den demokratiske folkerepublikken Korea''' sin nye leder, med støtte fra Sovjetunionen.

FNs generalforsamling vedtok en resolusjon i desember 1948, der Sør-Korea blir beskrevet som den eneste lovlige koreanske myndighet.<ref>[http://daccess-dds-ny.un.org/doc/RESOLUTION/GEN/NR0/043/66/IMG/NR004366.pdf?OpenElement 195 (III) The problem of the independence of Korea]   {{Wayback|url=http://daccess-dds-ny.un.org/doc/RESOLUTION/GEN/NR0/043/66/IMG/NR004366.pdf?OpenElement |date=20131023061108 }}", 12. desember 1948, ''Resolutions Adopted by the General Assembly During its Third Session'', s. 25.</ref>

Sovjetunionen trakk ut de fleste av sine soldater fra Nord-Korea i 1948, og amerikanske tropper ble trukket tilbake i 1949. All handel og samferdsel mellom de to koreanske statene stanset helt. Spenningen mellom de to regimene var sterk, og det fant sted mange grenseepisoder. [[25. juni]] 1950 gikk soldater fra Nord-Korea over den 38. breddegrad, som markerte grensa mellom de to koreanske statene. Målet var å gjenforene Korea med militære midler, men aksjonen utløste i stedet den treårige [[Koreakrigen]], som også ble [[den kalde krigen]]s første større militære konflikt. Da konflikten startet, boikottet Sovjetunionen møtene i [[Sikkerhetsrådet]], og benyttet derfor ikke sitt veto da rådet vedtok å anbefale FNs medlemsland å komme Sør-Korea til unnsetning med militære styrker. Sovjetunionen og den nye asiatiske nasjonen, [[Folkerepublikken Kina]], støttet Nord-Korea, inkludert [[Folkets frivillige hær]] bestående av 270 000 frivillige kinesiske soldater. Etter at krigen hadde bølget fram og tilbake over Koreahalvøya, stabiliserte fronten seg i nærheten av den 38. breddegrad i 1951, en front som holdt seg nesten uendret de neste to årene, mens våpenhvilesamtaler ble holdt i grenseybyen Panmunjom. I 1953 ble det til slutt signert en våpenhvileavtale, en avtale den sørkoreanske presidenten Syngman Rhee nektet å signere på. Avtalen delte Koreahalvøya langs den [[Demilitarisert sone (Korea)|demilitariserte sonen]], og gav Sør-Korea en marginal fordel i form av vunnet landareal.

For koreanerne var krigen en katastrofe. To millioner koreanere døde, sivile og militære, en million på hver side, foruten nesten 600 000 kinesiske soldater og vel 40 000 soldater tilhørende FN-styrken.<ref>[http://www.britannica.com/EBchecked/topic/322419/Korean-War Korean War (1950–53)]. Britannica Online Encyclopedia.</ref>
I tillegg kommer millioner av koreanere som ble splittet av den nye grensa, samt enorme materielle skader. Men en fredsavtale er så langt ikke signert, og de to koreanske statene er derfor fremdeles teknisk sett i krig.

Et [[April-revolusjonen|studentopprør]] i april 1960 førte til at den autoritære presidenten [[Syngman Rhee]] ble tvunget til å trekke seg. Deretter fulgte en periode med ustabilitet, avbrutt av general [[Park Chung-hee]]s [[Supreme Council for National Reconstruction|militærkupp]] mot den da sittende og svake overgangsregjeringen. Park tok over presidentembedet inntil [[Attentatet mot Park Chung-hee|han ble skutt og drept]] i 1979: Park sørget for å dette i gang en rask utvikling av landets eksportindustri på bekostning av politisk frihet. Park ble kritisert for å være en brutal og hensynsløs militærdiktator, men til hans ettermæle hører en betydelig økonomisk vekst, med Japan som forbilde.

Etter Parks død ble landet igjen overlatt til politisk uro, og det hjalp ikke at opposisjonen mot Park var splittet da det ble gjennomført valg. I 1979 gjennomførte general [[Chun Doo-hwan]] et nytt militærkupp. Han tvang regjeringen til å utvide militærlovene til å gjelde hele landet, fram til da hadde [[Jeju]] vært unntaket. Universiteter ble stengt, politiske aktiviteter bannlyst og mediene sensurert. Chun ble president i 1980, noe som førte til omfattende demonstrasjoner for demokrati landet rundt, men spesielt i byen [[Gwangju]]. Chun sendte spesialstyrker til byen, og med brutal makt slo han ned [[Gwangju-opprøret]].<ref>[http://news.bbc.co.uk/2/hi/asia-pacific/752055.stm Flashback: The Kwangju massacre], 17. mai 2000.</ref>

Chun etablerte National Defense Emergency Policy Committee, og overtok presidentembedet i tråd med hans egen politiske plan. Chun-regjeringen styrte med hard hånd fram til 1987, da en student ved [[Seoul National University]], Park Jong-chul, ble torturert til døde.<ref>[http://english.hani.co.kr/arti/english_edition/e_national/184219.html "20 years later, father still seeks truth in son's death"]   {{Wayback|url=http://english.hani.co.kr/arti/english_edition/e_national/184219.html |date=20160303173203 }}, ''The Hankyoreh'', 15. january, 2007.</ref>
10. juni 1987 avslørte [[Catholic Priests Association for Justice]] hendelsen, som førte til den folkelige [[Junidemokratibevegelsen|demokratibevegelsen]] der ikke bare studenter, men også arbeidere og folk flest demonstrerte landet rundt mot landets autoritære makthavere. Chuns eget parti, [[Democratic Justice Party]] og dets leder, [[Roh Tae-woo]], gikk til slutt med på en avtale der presidentembedet skulle være direktevalgt. Roh vant valget med liten margin, mot de to ledende opposisjonspolitikerne [[Kim Dae-jung]] og [[Kim Young-sam]].

I 1988 arrangerte Seoul [[Sommer-OL 1988]]. Landet ble medlem av [[Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling]] (OECD) i 1996.<ref>[http://www.oecd.org/about/0,3347,en_33873108_33873555_1_1_1_1_1,00.html "About Korea"]. Paris: OECD.</ref>
Sør-Korea ble rammet av [[Asiakrisen|Asiakrisa]] i 1997, men kom seg raskt, og fortsatte sin økonomiske utvikling, men med noe avtagende vekst.

En av de viktigste sakene i sørkoreansk politikk er forholdet til [[Nord-Korea]]. I en kontinuerlig propagandakrig hevder begge parter at en fører an i gjenforeningsbestrebelsene, mens de gjensidig avviser motpartens forslag. De to delene av landet har isolert seg totalt fra hverandre, det er ingen reisetrafikk, post – eller teleforbindelse. I et forsøk på å bryte med den tradisjonelle konfrontasjonspolitikken, etablerte president Kim Dae-jung det han kalte for [[solskinnspolitikken]], som la større vekt på et fredelig samarbeid fram mot en fremtidig [[koreansk gjenforening]].
{{Sitat|The South and North have never been free from mutual fear and animosity over the past half-century — not even for a single day. When we cooperate, both Koreas will enjoy peace and economic prosperity. |[[Kim Dae-jung]]|right}}

I juni 2000 gjennomførte Kim Dae-jung et [[Koreansk toppmøte|toppmøte]] med sin nordkoreanske motpart, [[Kim Jong-il]] i [[Pyongyang]]. Kim Dae-jung fikk [[Nobels fredspris]] for sitt arbeid for fred og forsoning i Sør-Korea og på Koreahalvøya senere samme år.<ref>
{{Cite web
 |url= http://nobelprize.org/nobel_prizes/peace/laureates/2000/index.html
 |title=The Nobel Peace Prize 2000
 |publisher= The Nobel Foundation
 |year=2000
 |accessdate=17. februar 2009
}}</ref>
Mange håpet at dette skulle føre til en permanent bedring av forholdene på [[Koreahalvøya|den koreanske halvøy]]. På kort sikt ble forholdene bedre ved at det ble organisert langt flere [[familiegjenforening]]er mellom familier som ble splittet som følge av [[Koreakrigen]], samt økt kulturell og økonomisk kontakt, blant annet ved etablering av den felles-koreanske [[Kaesong industrialpark]].

I 2002 arrangerte Sør-Korea og [[Japan]] [[VM i fotball 2002|fotball-VM]], men det koreansk-japanske forholdet har senere surnet, grunnet begge nasjonenes krav om suverenitet over øyene [[Liancourtøyene|Dokdo]].

Forholdene mellom de to koreanske statene ble forverret da det [[Saenuri-partiet|konservative partiet]], som hadde stilt seg kritisk til presidentene [[Kim Dae-jung]] og [[Roh Moo-hyun]]s solskinnspolitikk overfor Nord-Korea, fikk politisk flertall i Sør-Korea, først ved seier i [[presidentvalget i Sør-Korea 2007]] da [[Lee Myung-bak]] ble valgt til sørkoreansk president, deretter i [[Sør-Koreas nasjonalforsamling|nasjonalforsamlingen]] [[Parlamentsvalget i Sør-Korea 2008|året etter]]. Partiet og Lee Myung-bak går inn for en tøffere politisk holdning overfor Nord-Korea, og har blant annet stanset uoppfordret humanitær hjelp.

Senkningen av den sørkoreanske korvetten [[ROKS «Cheonan» (PCC-772)|Cheonan]] [[26. mars]] [[2010]], som Sør-Korea mener Nord-Korea stod bak, og det nordkoreanske [[bombardementet av Yeonpyeong]] [[23. november]] 2010, har ført til et svært anstrengt forhold mellom de to koreanske statene.

Per 2019 hadde USA om lag 28 500 tropper i Sør-Korea.<ref name=":0">{{Kilde avis|tittel=America’s Alliance System Will Face One of Its Biggest Tests Yet|url=https://www.theatlantic.com/politics/archive/2019/05/us-and-south-korea-gear-burden-sharing-talks/589999/|avis=The Atlantic|dato=2019-05-23|besøksdato=2019-08-11|issn=1072-7825|fornavn=Uri|etternavn=Friedman}}</ref> Om lag 41% av kostnadene til dette ble båret av Sør-Korea.<ref name=":0" />