Redigerer Romantikken (musikk) (avsnitt)

====Giuseppe Verdi====
{{Listen|type=music|filename=La Donna E Mobile Rigoletto.ogg|tittel=Verdis «La donna è mobile»|beskrivelse=[[Enrico Caruso]] fremfører "La donna e mobile" fra «[[Rigoletto]]»|pos=left}}
Der Wagner komponerte til sammen 10 operaer fra gjennombruddet med ''Rienzi'', skrev Verdi 26 etter sitt gjennombrudd med ''Nabucco'', og der Wagner var mest kjent for ledemotiv og bruk av orkester, var Giuseppe Verdi mest kjent for sin evne til å skrive gode melodier og å fange rollefigurenes karakter, følelser og situasjon i dem.<ref name="ReferenceA"/> Verdi var også en realist, hans handlinger skulle som oftest forholde seg til denne verden, og ikke en mytisk verden med guder og monstre.<ref>Side 564, Taurskin</ref> Verdi var også, i kontrast til Wagner, opptatt av at orkestreringen ikke skulle overmanne sangerne, men heller legge til farge og atmosfære. Der Wagner skrev sine librettoer selv, ofte med blanding fra mange forskjellige kilder, var Verdi opptatt av å velge kjente skuespill av [[William Shakespeare]], [[Friedrich von Schiller]], Lord Byron, [[Victor Hugo]], [[Voltaire]] og [[Alexandre Dumas den yngre]].

Verdis store gjennombrudd kom da han trakk seg tilbake fra politikken og storbyen til Busseto. Der fikk han tid til å skrive trilogien ''[[Rigoletto]]'', basert på et stykke av Victor Hugo, ''[[Il trovatore]]'', basert på et stykke av den spanske dramatikeren Antonio García Gutiérrez,  og ''[[La Traviata]]'', basert på et stykke av Alexandre Dumas d.y. Alle lykkes i å kombinere tradisjonell bel canto-opera med bruk av melodi for å understreke personlighetene til hovedpersonene og ledende stemninger.<ref>Side 371-72, Herresthal</ref> Dette gjorde at musikken og sangstilen ble et kjennetegn på rollene. Samtidig brukte han også motiver for å minne publikum om tidligere hendelser. Dette innførte Verdi omtrent samtidig som Wagners Leitmotiv, men i motsetning til Wagners prinsipper, var motivene til Verdi ikke beregnet på å drive handlingen fremover eller skape konflikt eller at de forskjellige motivene bygget seg opp, men mer for å knytte handlingen tettere sammen. Verdis motiver var i tillegg ikke noe nytt, det hadde for eksempel Donizetti brukt allerede i 1835.<ref name="ReferenceA"/> Verdis operaer er heller ikke så langt unna Rossinis og Donizettis bel canto-operaer, og han lånte også fra Rossinis standarder innen opera.<ref>Side 685-86, Burkholder, Grout, Palisca</ref>

Etter at Verdi hadde blitt rik på sine operaer, tok han seg mer flid med de siste operaene, og lånte teknikker fra grand opera, introduserte komiske roller og eksotiske temaer og lydbilder (''[[Aïda]]''). De to siste operaene Verdi skrev var begge Shakespeare-operaer, ''Otello'' og ''Falstaff'', mer forseggjorte en førsteutgaven av ''Macbeth'', begge utmerkede eksempler i henholdsvis tragisk (''[[Otello]]'') og komisk (''[[Falstaff (opera)|Falstaff]]'') opera. Den sistnevnte var Verdis eneste komedie, og de har også enkelte trekk av Wagner i seg, blant annet ved at den har en dramatisk karaktertegning av personer og situasjoner heller enn bel canto-opera med ariene i forsetet.<ref>Side 185, Nesheim</ref>