Redigerer Robert Falcon Scott (avsnitt)

== Omdømme ==
=== Forherligelse ===
Likene av Scott og hans følgesvenner ble funnet av en letegruppe 12. november 1912, sammen med notatene og brevene. Den siste leiren ble også mennenes gravsted; teltet ble slått sammen over mennene og en høy varde av snø ble reist over det, toppet av et enkelt kors.{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind II|s=345–347}} I januar 1918, før «Terra Nova» dro hjemover, ble et stort trekors satt opp som et permanent minne på [[Observation Hill]], med utsikt over [[Hut Point-halvøya|Hut Point]].{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind II|s=398}} Korset ble laget av skipets tømrer, og sammen med navnet på de omkomne i gruppen ble det innskrevet en linje fra [[Alfred Tennyson]]s dikt ''Ulysses'': «Å strebe, å søke, å finne, og aldri å gi opp»{{Efn|name=Sitat11}}{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind II|s=398}}

Verden ble informert om tragedien da «Terra Nova» nådde [[Oamaru]] på New Zealand 10. februar 1913.{{Sfn|Crane|s=1–2}} I løpet av få dager ble Scott et nasjonalt ikon.{{Sfn|Preston|s=230}} En voldsom nasjonalistisk ånd ble vekket; ''[[London Evening News]]'' oppfordret til å lese historien for skolebarn over hele landet samtidig som minnegudstjenesten i [[St. Pauls katedral]] 14. februar.{{Sfn|Jones|s=199–201}} [[Robert Baden-Powell]], grunnleggeren av [[Boy Scouts Association]], spurte: «Går det nedover med britene? Nei!&nbsp;... Der er rikelig med mot og ånd igjen i britene tross alt. Kaptein Scott og Kaptein Oates har vist oss dette».{{Efn|name=Sitat12}}{{Sfn|Jones|s=204}} Elleve år gamle Mary Steel skrev et dikt som ble avsluttet med:
{{Sitat
| Selv om intet annet enn et enkelt kors <br /> Nå markerer disse heltenes grav, <br /> Vil deres navn leve evig! <br /> Å England, de modiges land!{{Efn|name=Dikt}}{{Sfn|Jones|p=205–206}}
}}

De overlevende etter ekspedisjonen ble behørig hedret under hjemkomsten med polarmedaljer og forfremmelse for de som tilhørte marinen. I stedet for riddertittel som kunne ha blitt tildelt hennes mann om han hadde overlevd, ble Kathleen Scott tildelt rang og prioritet som en enke etter en [[Order of the Bath|ridderkommandør av Order of the Bath]].{{Sfn|Preston|s=231}}{{Efn|name=Tittel}} I 1922 giftet hun seg med [[Hilton Young, 1. baron Kennet|Edward Hilton Young]], senere lord Kennet (hun ble lady Kennet). Hun forble en tapper forsvarer av Scotts rykte helt til sin død i 1947, 69&nbsp;år gammel.{{Sfn|Preston|s=232}}

En artikkel i ''[[The Times]]'' om den glødende hyllesten til Scott i New York-pressen hevder at både Amundsen og Shackleton var «[overrasket] over å høre at en slik katastrofe kunne overmanne en velorganisert ekspedisjon».{{Sfn|''The Times''|s=10}} Etter å ha fått høre detaljene om Scotts død, skal Amundsen ha sagt at «Jeg ville gladelig gitt avkall på all ære og penger hvis han med det kunne ha reddet Scott fra hans forferdelige død».{{Efn|name=Sitat13}}{{Sfn|Huntford, ''The Last Place on Earth''|s=525}} Scott var en mye bedre ordsmed enn Amundsen, og historien som ble spredt utover verden var stort sett fortalt av ham, mens Amundsens seier ble i manges øyne redusert til en usportslig knep.{{Sfn|Amundsen|loc=utgivers notat, 1976-utgaven}} Selv før Scotts død var blitt kjent, hadde Amundsen blitt fornærmet av det han følte var en «flirende skål» fra RGS-president [[George Nathaniel Curzon, 1. marki Curzon av Kedleston|lord Curzon]] under et møte angivelig for å hedre seierherren av kappløpet. Curzon hadde hilst «tre ganger hurra for hundene». Ifølge Huntford førte dette at Amundsen fratrådte seg sitt æresmedlemskap i RGS.{{Sfn|Huntford, ''The Last Place on Earth''|s=538}}{{Sfn|Jones|s=90}}

Responsen på Scotts siste bønn på vegne av de etterlatte var enorm etter den tids standard. Mansion House Scott Memorial Fund fikk inn {{formatnum:75000}} pund (omtrent 5,5&nbsp;millioner pund i 2009). Fordelingen av denne summen var imidlertid ikke jevn: Scotts enke, sønn, mor og søstre mottok totalt {{formatnum:18000}} pund (1,3&nbsp;millioner pund). Wilsons enke mottok {{formatnum:8500}} pund ({{formatnum:600000}} pund) og Bowers mor {{formatnum:4500}} pund ({{formatnum:330000}} pund. Videre fikk Edgar Evans' enke, barn og mor {{formatnum:1500}} pund ({{formatnum:109000}} pund) seg imellom.{{Sfn|Jones|s=106–108}}{{Efn|name=Fordeling}}{{Efn|name=Verdier}}

I løpet av de tolv første årene etter katastrofen ble det reist mer enn 30&nbsp;monumenter i Storbritannia alene. Disse varierte fra enkle relikvier som Scotts sledeflagg i [[katedralen i Exeter]], til grunnleggelsen av [[Scott Polar Research Institute]] ved [[Cambridge]]. En rekke andre ble etablert i andre deler av verden, inkludert en statue laget av hans enke for hans newzealandske base i Christchurch.{{Efn|name=Monumenter}}{{Sfn|Captain Scott Memorial}}

Et århundre med snø har dekket varden og teltet med snø, og disse er nå innkapslet i Rossbarrieren som beveger seg mot Rosshavet. Glasiologen [[Charles R. Bentley]] estimerte i 2001 at teltet med de døde mennene da befant seg under ca. 23&nbsp;m med is og ca. 48&nbsp;km fra det punktet hvor de døde. Han spekulerte også i at likene ville nå frem til Rosshavet om ca. 275&nbsp;år og kanskje flyte avgårde på et isfjell.{{Sfn|''USA Today''|loc=16. januar 2001}}

=== Moderne reaksjoner ===
Scotts rykte holdt seg gjennom perioden etter [[andre verdenskrig]], forbi 50-årsjubileumet for hans død.{{Sfn|Jones|s=287–289}} I 1966 ble Reginal Pound som første biograf gitt tilgang til Scotts originale sledejournal. Her avslørte han personlige feil som kastet nytt lys over Scott,{{Sfn|Jones|s=287–289}} men han fortsatte likevel å støtte hans heltemot og skrev «en fantastisk forstand som ikke ville undertrykkes».{{Efn|name=Sitat14}}{{Sfn|Pound|s=285–286}} I det følgende tiåret kom det flere bøker på markedet, og alle utfordret de i noen grad den vedvarende oppfattelsen av Scott blant folket. Den mest kritiske av disse var [[David Thomson]]s ''Scott's Men'' fra 1977. I Thomsons øyne var ikke Scott noen stor mann, «i alle fall ikke før helt mot slutten»;{{Sfn|Thomson|loc=forord, side xii}} planleggingen hans beskrives som «tilfeldig» og «feilaktig»,{{Sfn|Thomson|s=153 og 218}} og lederskapet karakteriseres av mangel på forutseenhet.{{Sfn|Thomson|s=233}} Sent på 1970-tallet ble derfor «Scotts komplekse personlighet avslørt og det ble stilt spørsmål ved hans metoder», ifølge Jones' utsagn.{{Sfn|Jones|s=287–289}}

[[Fil:Scott memorial binton.jpg|thumb|Minnevindu i Binton Church i [[Warwickshire]], et av fire paneler. Dette viser varden som ble reist over Scotts siste telt.]]

I 1979 kom det kraftigste angrepet på Scott, i [[Roland Huntford]]s dobbeltbiografi ''Scott and Amundsen'' hvor Scott ble avbildet som en «heroisk klossmajor».{{Sfn|Huntford, ''The Last Place on Earth''|s=527}} Huntfords avhandling fikk en umiddelbar effekt og den ble den nye ortodoksien.{{Sfn|Jones|s=8}} Også Scotts heltemot ovenfor døden ble utfordret; Huntford så Scotts beskjed til folket som en svikefull selvbegrunnelse fra en mann som hadde ført sine kamerater i døden.{{Sfn|Jones|s=287–289}} I etterkant av Huntfords bok ble det vanlig at forfattere sådde tvil om Scotts heltemot. [[Francis Spufford]] henviste i en historie fra 1996 til en «ødeleggende hendelse fra dårlig effektivitet»,{{Sfn|Spufford|s=5}} hvor han konkluderte med at «Scott dømte sine kamerater og dekket over sporene med retorikk».{{Sfn|Spufford|s=104–105}} Reiseforfatter [[Paul Theroux]] oppsummerte Scott som «forvirret og demoralisert&nbsp;… en gåte for sine menn, uforberedt og lite effektiv».{{Efn|name=Theroux}} Nedgangen i Scotts popularitet gikk parallelt med økningen populariteten til hans tidligere rival Shackleton, først i USA, men til slutt også i Storbritannia.{{Sfn|Barczewski|s=283}} En landsomfattende opinionsundersøkelse i Storbritannia i 2002 viste at Shackleton lå på ellevteplass over de hundre største britene, mens Scott lå helt nede på 54.-plass.{{Sfn|Barczewski|s=283}}

I de tidlige årene av det 21. århundre har man sett en endring i opinionen i Scotts favør, i det kulturhistoriker Stephanie Barczewski kaller «en revisjon av revisjonistenes syn».{{Sfn|Barczewski|s=305–311}} Meteorologen [[Susan Solomon]] hevdet i 2001 at ''den kaldeste mars'' knytter skjebnen til Scotts gruppe til de ekstraordinære værforholdene på barrieren i februar og mars 1912 snarere enn til en personlig eller samlet feil, men aksepterer samtidig gyldigheten i noe av kritikken rettet mot Scott.{{Sfn|Solomon|s=309–327}}{{Sfn|Barczewski|s=306}} I 2004 utga polarforsker [[Ranulph Fiennes]] hvor han sterkt forsvarer Scott og tilsvarende angriper Huntford. Boken ble dedisert «til familiene til de ærekrenkede døde».{{Sfn|Barczewski|s=305–311}}{{Efn|name=Fiennes}} Fiennes ble senere kritisert av anmelderen av en annen bok for hans personlige karakter i angrepet på Huntford, og for hans tilsynelatende forutsetning om at hans erfaring som polfarer ga ham en unik autoritet.{{Sfn|''The New York Times''|3. desember 2006}}

I 2005 utga [[David Crane (historiker)|David Crane]] en biografi om Scott som, ifølge Barczewski, går noe i retning av å frigjøre Scott «fra bagasjen til tidligere tolkninger».{{Sfn|Barczewski|s=305–311}} Det som har skjedde med Scotts rykte hevder Crane kommer av måten verden har endret seg siden den heroiske myten oppstod: «Det er ikke det at vi ser ham forskjellig fra måten de [hans samtidige] gjorde, men at vi ser ham det samme, og instinktivt ikke liker det.»{{Efn|name=Sitat15}}{{Sfn|Crane|p=11}} Cranes viktigste oppnåelse, ifølge Barczewski, var gjenoppbyggingen av Scotts menneskelighet, noe han gjorde langt bedre enn både Fiennes med sin biografi og Solomon med vitenskapelige data.{{Sfn|Barczewski|s=305–311}}

Spaltisten Jasper Rees i ''[[The Daily Telegraph]]'' sammenlignet endringen i polarforskernes rykte med de klimatiske variasjonene, og hevdet at «med dagens antarktiske værrapporter, nyter Scott sine første studer i solen på fem og tyve år.»{{Sfn|''Daily Telegraph''|19. desember 2004}} ''The New York Times Book Review'' var noe mer kritisk, og pekte ut Cranes støtte til Scotts diskrediterte påstander rundt omstendelighetene frigjøringen av «Discovery» fra pakkisen, og de konkluderte med at til tross for alle attraksjonene i boken, tilbød ikke Crane noen svar som overbevisende utelukker Scott fra en betydelig del av ansvaret for sin egen død.{{Sfn|''The New York Times''|3. desember 2006}}

I 2012 utga Karen May sine oppdagelser om at Scott hadde utstedt skriftlige ordre, før han satte avgårde mot polpunktet, om at Meares skulle ta med hundespann og møte gruppen på deres ferd tilbake. Dette i motsetning til Huntfords påstand om at Scott bare hadde gitt disse viktige instruksjonene som en uformell ordre til Evans i løpet at ferden mot polpunktet. Denne uriktige fremstillingen har gitt en generasjon av moderne forskere siden 1979 inntrykket av at Scott hadde forlatt sine underordnede på basen usikre om hans intensjoner, og som følgelig ville ha feilet i å bruke hundene i et felles forsøk på å hjelpe polgruppen når behovet oppstod.{{Sfn|May|s=1–19}}