Redigerer Rikard I av England (avsnitt)

=== Hubert Walter ===
[[Fil:Gefangennahme.jpg|thumb|Rikard Løvehjerte, forkledd som munk, blir tatt til fange. Fra ''Chronicle'' av [[Peter av Eboli|Petrus de Ebulo]], 1197]]
Ved den tiden nyheten om at kong Rikard på hjemvegen fra Det hellige land var blitt fengslet av hertugen av Østerrike var England allerede i en tilstand av politisk forvirring med en regjering ute av stand til å stå imot prins Johans renkespill. 

[[Walter de Coutances]], erkebiskop av [[Rouen]], ble en nye justiciaren med autoritet fra kong Rikard selv, men etter to år ble han erstattet av [[Hubert Walter]], nevø av Ranulf de Glanvill. Walter hadde fulgt Rikard på korstoget, og var en av hovedmennene involvert i å løse ut kongen fra fangenskapet i Tyskland. Som belønning ble Walter den nye erkebiskopen av Canterbury i 1193, og ble Rikards justiciar samme år. Hans hovedrolle var å samle penger for kongens krig i Frankrike. Walter sette opp et system som var forløperen til den moderne fredsdommer basert på å velge fire riddere i hvert hundre for å administrere rettspleien og loven. Det kan argumenteres for at det således går en direkte forbindelse mellom reformene til ledet av Ranulf de Glanvill under Henrik II til de tilsvarende ledet av Hubert Walter under Rikard I.

Walter ble til dels misbedømt i sin samtid, kritisert for ikke å være lærd, men ettertidens historikere har betraktet ham som en av de fremste regjeringsministre i engelsk historie.<ref>Gillingham: ''Richard I''. Side 274.</ref> Moderne historikere har tendert til ikke å dele synet på at Walter var den ledende kraft bak de administrative endringene under Rikards regime ved at kongen var uinteressert i regjeringsstyringen og at han overlot alle beslutninger i hendene på sine ministre, særlig Longchamp og Walter.<ref>Chrimes, S. B.: ''An Introduction to the Administrative History of Mediaeval England''. (Studies in Mediaeval History 7) Basil Blackwell, 1966. Sidene 42–43</ref> Forskningen til James Holt og andre har vist at Rikard var meget involvert i regjeringsbeslutninger, og at det var mer av et partnerskap mellom kongen og hans ministre.<ref>Gillingham: Richard I. Sidene 275–276</ref>