Redigerer Perikles (avsnitt)

== Vurdering ==
Perikles preget en hel epoke og inspirerte motstridende bedømmelser om hans betydelige avgjørelser, noe som er ganske normalt for en politisk personlighet av hans størrelse. Det faktum at han samtidig var en sterk statsmann, general og taler gjør det enda vanskeligere å objektivt bedømme hans handlinger.

=== Politisk lederskap ===
[[Fil:AGMA Ostrakon Périclès.jpg|thumb|En [[ostrakon]] med Perikles' navn skrevet på den (cirka 444–443 f.Kr.), Museumet til den antikke [[Athens agora|agoraen i Athen]].]]
Noen moderne forskere som for eksempel Sarah Ruden, kaller Perikles en populist, demagog og hauk<ref>S. Ruden, ''Lysistrata'' , 80</ref>, mens andre forskere beundrer hans karismatiske lederskap. Ifølge Plutark «var han ikke lenger den samme mannen som før, hverken like underordnet folket og klar til å gi etter for ønskene til mengden som en styrmann for brisen,» etter at han inntok lederskapet av Athen. Det er sagt at da hans politiske motstander, Thukydid, ble spurt av Spartas konge, Arkhidamos, om han eller Perikles var den beste krigeren, svarte Thukydid uten å nøle at Perikles var bedre, siden han selv når han ble beseiret, klarte å overbevise tilhørerne om at han hadde vunnet. Når det gjelder karakter, var Perikles i øynene til antikke historikere hevet over bebreidelse, siden «han holdt seg fri for bestikkelser, selv om han ikke var likegyldig til å tjene penger.»

[[Thukydid]] var en beundrer av Perikles og fastholdt at Athen var «et demokrati i navnet, men ble i praksis styrt av sin fremste borger.» Gjennom denne kommentaren illustrerer historikeren hva han oppfattets som Perikles' evne til å lede, overbevise og noen ganger manipulere. Thukydid nevner bøtleggingen av Perikles, men han nevner ikke anklagene mot Perikles. I stedet fokuserer han på Perikles integritet. I en av sine dialoger forkaster [[Platon]] glorifiseringen av Perikles og siterer [[Sokrates]]: «Så langt jeg vet, gjorde Perikles athenerne late, snakkesalige og gjerrige ved å starte system med offentlig lønn.» Plutark nevner annen kritikk av Perikles' lederskap: «Mange andre sier at folket først ble ledet av ham inn i fordelingen av offentlig land, midler til festivaler og utdeling av midler til offentlige tjenester. Dermed fikk de dårlige vaner og ble dekadente og krevende under innflytelsen til hans offentlige tiltak, i stedet for å være produktive og selvforsynte.»

Thukydid hevder at Perikles «ikke lot seg rive med av folket, men var den som ledet folket.» Noen kritikere fra det 20. århundre som Malcolm F. McGregor og John S. Morrison foreslo at han kanskje var et karismatisk ansikt utad som fungerte som talsmann for forslag fra rådgivere eller folket selv.<ref>M.F. McGregor, ''Government in Athens'', 122–23.</ref><ref>J.S. Morrison-A. W. Gomme, ''Pericles Monarchos'', 76–77.</ref> King hevder at ved å øke folkets makt, stod athenerne uten en autoritær leder. Under Peloponneskrigen var Perikles' avhengighet av folkelig støtte svært tydelig.

=== Militære bedrifter ===
I mer enn 20 år ledet Perikles tallrike ekspedisjoner, hovedsakelig til sjøs. Han var alltid forsiktig, og satte aldri i gang et slag på egen hånd som involverte særlig usikkerhet og fare, og han gav aldri etter for de «forfengelige impulsene til borgerne». Han baserte sin militære politikk på [[Themistokles]]' prinsipp om at Athens herredømme hvilte på hennes sjømakt og trodde at peloponneserne var omtrent uovervinnelige på land.<ref>A.G. Platias-C. Koliopoulos, ''Thucydides on Strategy'', 105</ref> Perikles forsøkte også å minimalisere fordelene til Sparta ved å gjenoppbygge murene til Athen. Ifølge Josiah Ober, professor i klassisk historie ved [[Princeton University]], endret strategien med å gjenoppbygge murene radikalt bruken av makt i greske internasjonale relasjoner.<ref>J. Ober, ''National Ideology and Strategic Defence of the Population'', 254</ref>

{| class="toccolours" style="float: left; margin-left: 1em; margin-right: 2em; font-size: 85%; background:#c6dbf7; width:30em; max-width: 40%;" cellspacing="5"
| style="text-align: left;" | «Denne æren utsetter kanskje stillingen for de langsomme og som er uten ambisjon, men i kraftens bryst vil de vekke etterfølgelse, og i de som må bli igjen uten dem en misunnelig anger. Hat og upopularitet i øyeblikket har rammet alle dem som har hatt til hensikt å herske over andre.»
|-
| style="text-align: left;" | '''''Perikles' tredje tale''' slik den ble nedtegnet av Thukydid (2.64)
|}

Under Peloponneskrigen satte Perikles i verk en defensiv «stor strategi» viss mål var å utmatte fienden og preservere ''status quo''.<ref name="Platias86,98">A.G. Platias-C. Koliopoulos, ''Thucydides on Strategy'', 98–99.</ref> Ifølge Platias og Koliopoulos trengte ikke Athen som den sterkeste part å slå Sparta militært og «valgte å ødelegge den spartanske planen for seier.» De to grunnleggende prinsippene i den «perikleanske store strategien» var å nekte å gi etter som han i henhold til oppfordret athenerne til ikke å gi etter med å forkaste det megariske dekretet, og å unngå å strekke seg for langt ut. Kagan sier at Perikles' voldsomme krav om at ekspedisjonsstyrkene ikke skulle deles, kan godt ha vært et resultat av det bitre minnet fra det egyptiske felttoget som han skal ha støttet.<ref>D. Kagan, ''The Outbreak of the Peloponnesian War'', 83</ref> Hans strategi skal ha vært iboende upopulær, men Perikles klarte å overtale det athenske folket om å følge den.<ref>A.G. Platias-C. Koliopoulos, ''Thucydides on Strategy'', 119–120.</ref> Det er på grunn av dette at [[Hans Delbrück]] kalte ham en av de største statsmennene og militære lederne i historien.<ref>H. Delbrück, ''History of the Art of War'', I, 137</ref> Selv om hans landsmenn engasjerte seg i flere aggressive aksjoner kort tid etter hans død<ref>V.L. Ehrenberg, ''From Solon to Socrates, 278</ref>, hevder Platias og Koliopoulos at athenerne holdt fast ved den store perikleanske strategien i å forsøke å ta vare på, ikke ekspandere, imperiet, og de gav ikke avkall på den før den [[den sicilianske ekspedisjon|sicilianske ekspedisjon]]. Ben X. de Wet konkluderer med at hans strategi ville ha lyktes dersom han hadde levd lenger.<ref>B. X. de Wet, ''This So-Called Defensive Policy of Pericles'', 103–19.</ref>

Men kritikere av Perikles' strategi har vært like tallrike som dens tilhengere. En vanlig kritikk er at Perikles var alltid en bedre politiker og taler enn strateg.<ref>K. Paparrigopoulos, Aa, 241–42.</ref> [[Donald Kagan]] kalte den perikleanske strategien «en form for ønsketenkning som slo feil,» og Barry S. Strauss og Josiah Ober har sagt at «som strateg var han mislykket og fortjener en del av skylden for Athens store nederlag».<ref>D. Kagan, ''Athenian Strategy in the Peloponnesial War'', 54</ref><ref>S. Strauss-J. Ober, ''The Anatomy of Error'', 47</ref> Kagan kritiserte den perikleanske strategien i fire punkter<ref>D. Kagan, ''The Archidamian War'', 28, 41.</ref>:
#Ved å avslå mindre innrømmelser satte den i gang krigen.
#Den ble ikke forutsett av fienden og manglet dermed troverdighet.
#Den var for svak til å utnytte eventuelle fordeler.
#Den var avhengig av Perikles i utførelsen og dermed nødt til å bli forlatt etter hans død.

Kagan anslår Perikles' utgifter på sin militærstrategi i Peloponneskrigen til rundt 2000 [[talent (vekt)|talenter]] årlig, og basert på dette tallet konkluderer han med at han ville bare ha nok penger til å holde krigen gående i tre år. Han antar at siden Perikles må ha kjent til denne begrensningen, planla han antagelig en mye kortere krig. Andre som Donald W. Knight, konkluderer med at strategien var for defensiv og ville ikke lyktes.<ref>D. Knight, ''Thucydides and the War Strategy of Pericles'', 150–60.</ref>

På den andre siden forkastet Platias og Koliopoulos denne kritikken og hevdet at «athenerne tapte krigen først da de dramatisk omgjorde den perikleanske store strategien som la vekt på at ytterligere erobringer ikke skulle skje».<ref>A.G. Platias-C. Koliopoulos, ''Thucydides on Strategy'', 138</ref> Det er en populær konklusjon at de som fulgte ham manglet hans evner og karakter.<ref>L.J. Samons, ''What's Wrong with Democracy?'', 131–32.</ref>

=== Taleferdighet ===
Forskere forsøker fremdeles å løse mysteriet rundet Perikles' taler og å finne ut om ordene tilhører den athenske statsmannen eller historikeren Thukydid. Siden Perikles aldri skrev ned eller distribuerte sine taler, har ingen historikere kunne svare på dette med sikkerhet. Thukydid gjenskapte tre av dem fra hukommelsen, og derfor kan vi ikke være sikre på at han ikke la til egne meninger og tanker. Selv om Perikles var hovedkilden for hans inspirasjon, har noen historikere bemerket at den emosjonelle og idealistiske litterære talestilen som Thukydid tillegger Perikles er fullstendig på kollisjonskurs med Thukydids egen kalde og analytiske litterære stil. Men dette kan være resultatet av inkluderingen av [[retorikk]]en i sjangeren [[historiografi]]. Men det skal sier at Thukydid kan ha brukt to forskjellige litterære stiler for to forskjellige formål.

Kagan hevder at Perikles adopterte «en opphøyet form for tale, fri fra de vulgære og avskyelige triksene til talerne fra mobben,» og ifølge [[Diodorus Siculus]] «utmerket [han] seg blant alle sine medborgere i talekunsten.» Ifølge Plutark unngikk han å bruke gimmiker i sin taler, i motsetning til den lidenskapelige [[Demosthenes (taler)|Demosthenes]], og snakket alltid på en rolig måte. Men han påpeker at poeten [[Ion av Khios|Ion]] rapporterte at Perikles' talestil var «en noe arrogant måte å tiltale noen på, og at han i sitt hovmod var der en del forakt for andre.» Men i [[Menexenos]] baktaler Sokrates Perikles' retoriske berømmelse og hevder ironisk at siden Perikles ble opplært av Aspasia som var trener for mange talere, ville han være overlegen noen som var utdannet av [[Antifon]]. Han tilla også forfatterskapet til begravelsestalen til Aspasia og angriper sine samtidiges opphøyelse av Perikles 
.<ref>S. Monoson, ''Plato's Democratic Entanglements'', 182-186</ref>

Antikke greske forfattere kalte Perikles «olympisk» og skrøt av hans talenter. De henviste til ham som «tordnene og lynende og spennende Hellas» og at han bar [[Zevs]] våpen mens han talte.<ref>Aristophanes, ''Acharnians'', [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0240;query=card%3D%2326;layout=;loc=541/ 528-531] og Diodorus, XII, [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0083;query=chapter%3D%23208;layout=;loc=12.41.1/ 40]</ref> Ifølge [[Marcus Fabius Quintilianus|Quintilian]] ville Perikles alltid forberede seg svært godt for sine taler, og før han satte i gang, ba han alltid til gudene slik at han ikke skulle si noen upassende ord. [[Richard Claverhouse Jebb]] konkluderer med at han «var unik som athensk statsmann, Perikles må ha vært unik på to måter også som taler. For det første fordi han okkuperte en slik posisjon etter å personlig ha klatret dit på en måte som ingen andre før ham, og for det andre fordi hans tanker og hans moralske styrke vant ham berømmelse for hans flytende språk slik ingen før hadde fått fra athenerne».<ref>Sir Richard C. Jebb, [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?doc=Perseus%3Atext%3A1999.04.0077%3Ahead%3D%2336/ The Attic Orators]</ref>

=== Arv ===
Perikles' mest synlige arv kan finnes i de litterære og kunstneriske verkene i hans gyldne tidsalder, av disse finnes de fleste den dag i dag. Selv om Akropolis er ruiner, står den fortsatt og er et symbol på dagens Athen. Paparrigopoulos skrev at disse mesterverkene er «nok til å gjøre navnet til Hellas udødelig i vår verden.»

Victor L. Ehrenberg hevder at i politikken var et grunnleggende element i Perikles' arv athensk imperialisme som fratok folkene med unntak av folket i herskerstaten demokrati og frihet.<ref>V. L. Ehrenberg, ''From Solon to Socrates'', 332</ref> Fremmingen av en slik arrogant imperialisme skal ha ruinert Athen.<ref>C.G. Starr, ''A History of the Ancient World'', 306</ref> Men andre analytikere fastholder at det var en athensk humanisme i den gyldne tidsalderen.<ref>E.J. Power, ''A Legacy of Learning'', 52</ref> Ytringsfriheten er regnet som en varende arv som stammet fra denne perioden.<ref>R.A. Katula, ''A Synoptic History of Classical Rhetoric'', 18</ref> Perikles er hedret som «idealet av den perfekte statsmann i antikkens Hellas», og hans begravelsestale er i dag synonym med kampen for et deltagende demokrati og samfunnsstolthet.<ref>K. Mattson, ''Creating a Democratic Public'', 32</ref>