Redigerer Partia (avsnitt)

=== Nedgang og fall===
Det armenske kompromisset tjente sin hensikt, men ingenting var avtalt for fjerningen av en armensk konge. Etter [[110]] fjernet den partiske kong [[Vologases III av Partia|Vologases III]] den armenske herskeren, og den romerske keiseren [[Trajan]], en tidligere general, bestemte seg for å invadere Partia som hevn. Krig brøt ut i [[114]], og parterne ble hardt slått. Romerne erobret Armenia, og i det følgende året, marsjerte Trajan sørover, hvor parterne ble tvunget til å evakuere deres festninger. I [[116]] erobret Trajan Ktesifon og etablerte nye provinser i [[Assyria]] og [[Babylonia]].

Opprør brøt ut på grunn av befolkningens fortsatte lojalitet til Partia. På samme tid gjorde [[den jødiske diaspora]]en opprør, og Trajan ble tvunget til å sende en hær for å slå dem ned. Trajan klarte å ordne opp i problemene, men hans etterfølger [[Hadrian]] gav opp territoriene i [[117]]. Det var uansett klart at romerne hadde lært hvordan de skulle beseire parterne.

Kanskje var det ikke romersk styrke, men partisk svakhet som førte til katastrofen. På 100-tallet e.Kr. hadde de partiske adelsmennene blitt mektigere på grunn av innrømmelser fra den partiske kongen som gav dem større makt over landet og bøndene. Deres makt rivaliserte nå med kongens, og på samme tid hadde interne splittelser i arsakidedynastiet gjort dem sårbare.

Men enden var ikke nær ennå. I [[161]] erklærte kong [[Vologases IV av Partia|Vologases IV]] krig mot romerne og gjenerobret Armenia. Den romerske motoffensiven gikk tregt, men i [[165]] falt Ktesifon. De romerske keiserne [[Lucius Verus]] og [[Marcus Aurelius]] la Mesopotamia under Romerriket, men klarte ikke å [[demilitarisering|demilitarisere]] regionen mellom [[Eufrat]] og [[Tigris]]. Det forble en kostbar byrde, men det var nå klart at romerne for tiden var overlegne.

Det endelige slaget kom tretti år senere. Kong [[Vologases V av Partia|Vologases V]] hadde forsøkt å gjenerobre Mesopotamia mens romerne igjen var opptatt av enda en borgerkrig ([[193]]), men ble slått tilbake da general [[Septimius Severus]] gikk til motangrep. Igjen ble Ktesifon erobret ([[198]]), og stort krigsbytte ble brakt til Roma. Ifølge et moderne anslag var gullet og sølvet nok til å utsette en europeisk økonomisk krise i tre eller fire tiår, og konsekvensene av plyndringen for Partia var alvorlig.

Partia, nå lutfattig og uten noe håp om å ta tilbake de tapte territoriene, var demoralisert. Kongene ble tvunget til å gi fra seg mer makt til adelsmennene, og vasallkongene begynte å vakle i deres lojalitet. I [[224]] gjorde den persiske vasallkongen [[Ardasjir I av Persia|Ardasjir]] opprør. To år senere tok han Ktesifon, og denne gangen betydde det slutten på Partia, byttet ut med et nytt [[perserriket|perserrike]], styrt av sasanidedynastiet.