Redigerer Parsifal (opera) (avsnitt)

=== Andre akt ===
Et forspill på 2–3 minutter.

;Scene 1
Klingsors magiske slott. Klingsor maner frem Kundry og vekker henne fra søvnen. Han kaller henne med mange navn: urdjevelinne (Urteufelin), helvetes rose (Höllenrose), [[Herodias]], Gundryggia og, til slutt, Kundry. Hun er nå forvandlet til en veldig forlokkende kvinne, som da hun en gang forførte Amfortas. Hun håner Klingsors lemlestede tilstand ved å spørre sarkastisk om han er kysk («Ha ha! Bist du keusch?»), men hun kan ikke motstå hans makt. Klingsor observerer at Parsifal nærmer seg og påkaller sine forheksede riddere for å kjempe mot gutten. Klingsor ser på hvordan Parsifal overvinner ridderne hans, og at de flykter. Klingsor ønsker ødeleggelse over hele ridderordenen.

Klingsor ser den unge mannen går bort til den fortryllede hagen hans og kaller på Kundry for å oppsøke gutten og forføre ham, men når han snur seg, ser han at Kundry allerede har satt i gang med oppgaven sin.[[Fil:Rogelio de Egusquiza - Kundry.jpg|miniatyr|høyre|[[Rogelio de Egusquiza]]: Kundry (1906)|271x271pk]]
;Scene 2 
Den triumferende ungdommen befinner seg i en vidunderlig hage, omgitt av vakre og forførende blomsterpiker. De kaller på ham og kretser seg om ham mens de klandrer ham for å ha såret deres elskere («Komm, komm, holder Knabe!»). De sloss og krangler innbyrdes for å vinne hans hengivenhet, til det punktet at han er i ferd med å flykte, men så roper en stemme: «Parsifal!» Han husker nå at dette navnet er det moren hans kalte ham da hun dukket opp i drømmene hans. Blomsterpikene trekker seg tilbake og kaller ham en dåre, og de lar Parsifal og Kundry være alene.

Parsifal lurer på om hagen er en drøm og spør hvordan det kan ha seg at Kundry vet navnet hans. Kundry forteller ham at hun lærte det av moren hans («Ich sah das Kind an seiner Mutter Brust»), som hadde elsket ham og prøvd å skjerme ham mot farens skjebne, moren han hadde forlatt og som til slutt hadde dødd av sorg. Hun avslører mange deler av Parsifals historie for ham, og han er rammet av anger og klandrer seg selv for morens død. Han synes han er forferdelig dum siden han glemt henne. Kundry forteller at denne erkjennelsen er et første tegn på forståelse, og at hun med et kyss kan hjelpe ham med å forstå morens kjærlighet. Mens de kysser, trekker Parsifal seg plutselig tilbake i smerte og roper Amfortas navn: han kjenner den sårede kongens smerte brenne i sin egen side og forstår nå Amfortas lidelse under gralsseremonien («Amfortas! Die Wunde! Die Wunde!»). Fylt av den nyvunne medfølelsen avviser Parsifal Kundrys fremskritt.

Rasende etter at strategien hennes mislyktes, sier Kundry til Parsifal at hvis han kan føle medfølelse med Amfortas, så burde han også kunne føle det for henne. Hun har blitt forbannet i århundrer, hvileløs, fordi hun så frelseren på korset og lo av hans smerter. Nå kan hun aldri gråte, bare håne, og hun er Klingsors slave. Parsifal avviser henne igjen, men ber henne deretter lede ham til Amfortas. Hun ber ham bli hos henne i bare en time, og så tar hun ham til Amfortas. Når han fremdeles nekter, forbanner hun ham til å vandre uten å finne gralsrike, og til slutt ber hun sin mester Klingsor om å hjelpe henne.

Klingsor dukker opp på vollen og kaster spydet mot Parsifal, men det stopper midt i luften, over hodet på ham. Parsifal griper spydet og lager korsets tegn med det. Slottet kollapser og den fortryllede hagen visner og blir til en ørken. Idet Parsifal forlater stedet, forteller han Kundry at hun vet hvor hun kan finne ham.