Redigerer Otto von Bismarck (avsnitt)

=== Vilhelm II bestiger tronen ===
[[Fil:PSM V85 D618 Dropping the pilot bismarck.png|miniatyr|[[John Bernard Partridge]]: Losen Bismarck går av borde.]]
[[Vilhelm II av Tyskland|Vilhelm II]] som var sønnesønn av [[Vilhelm I av Tyskland|Vilhelm I]], besteg tronen 15. juni 1888. Vilhelm II var i motsetning til sin bestefar ikke uten videre villig til å innordne seg viljen til rikskansler Bismarck.<ref name=":0" />

Da Vilhelm II uten Bismarcks medvirkning begynte å legge planer for en egen sosialpolitikk og arbeidervern, samtidig som Bismarcks forslag om å videreføre sosialistloven ble nedstemt, gikk Bismarck av som handelsminister i januar 1890.<ref name=":0" />

I [[Riksdagsvalget i Tyskland 1890|riksdagsvalget 20. februar 1890]] gjorde både [[Deutsche Zentrumspartei|Det katolske sentrumspartiet]] og [[Sozialdemokratische Partei Deutschlands|SPD]] et godt valg, med henholdsvis 18,6 og 19,7 % av stemmene. Valgordningen gjorde at sentrumspartiet ble riksdagens største parti.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/bestand/objekt/reichstagswahl-20-februar-1890.html|tittel=Ergebnis der Reichstagswahl am 20. Februar 1890|besøksdato=2019-03-14|forfattere=|dato=|fornavn=Stiftung Deutsches Historisches Museum, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik|etternavn=Deutschland|språk=de|verk=www.dhm.de|forlag=|sitat=}}</ref> Valget ga en riksdag som Bismarck i det hele tatt ikke kunne kontrollere. Bismarck innså at noe måtte gjøres, og var sikker på at dersom han skapte en stor konstitusjonell krise ville keiseren vende seg til ham, for bare Bismarck var brutal og handlekraftig og fantasifull nok til å skjære gjennom. Keiseren fikk nyss i disse planene.{{Trenger referanse}} 

Keiseren ville avholde en internasjonal arbeiderkonferanse. Bismarck prøvde å torpedere dette, og prøvde å overtale den franske regjeringen til ikke å delta. Bismarck forbød ministrene å ha kontakt med keiseren uten Bismarcks tillatelse, i tråd med en kabinettsordre fra 1852, siden han var redd for at de kunne prøve å komme frem til andre løsninger enn dem Bismarck ønsket. Keiseren klandret Bismarck for å sette opp barrierer mellom keiseren og ministrene, og for å diskutere arrangementer i Riksdagen med Sentrumspartiet uten keiserens viten. Han klandret også Bismarck for å ha latt være å informere ham om det vanskelige forholdet mellom [[Russland]] og [[Tyskland]]. 

Dagen etter fikk Bismarck beskjed gjennom general von Hahnke, leder for det militære kabinettet, om at keiseren ventet at Bismarck umiddelbart gjorde det klart at ministrene kunne ha direkte kontakt med keiseren uten Bismarcks godkjennelse. Både lederen for generalstaben og det militære kabinettet ba keiseren om å avskjedige Bismarck. Bismarck ventet i fire dager før han søkte om avskjed.