Redigerer Otto II av Det tysk-romerske rike (avsnitt)

== Kriser i imperiet ==

=== Problemer ===
Nederlaget ved Stilo tvang Otto II til å flykte nordover til Roma<ref> Canduci , s. 226, Sismondi, s. 30</ref>. Han innkalte der Riksdagen til å møtes i [[Verona]] i pinsen 983<ref>Duckett, s. 104</ref>. Han sendte sin nevø Otto I, hertug av Schwaben og Bayern tilbake til Tyskland med nyheten om nederlaget ved Stilo, og ba ham om å innkalle den tyske adelen til møtet, men Otto døde underveis den 1. november 982 i Lucca. Nyheten om slaget krysset likevel Alpene og nådde etter hvert så langt som til [[Wessex]] i [[Storbritannia]], som betegner omfanget av dette nederlaget. Hertug Bernard I av Sachsen var på vei sørover til riksdagsforsamlingen da danske vikingangrep tvang ham til å dra tilbake for å møte denne trusselen.

Under riksdagsmøtet utnevnte Otto II Konrad I (en fjern slektning av Otto II) til ny hertug av Schwaben og Henrik III til ny hertug av Bayern. Henrik III hadde tidligere blitt sendt i eksil av Otto II etter hans deltakelse og nederlag i de tre Henrikenes opprør i 977-978. Nederlaget ved Stilo kostet imperiet så mange adelsmenn at Otto II ble tvunget til å heve forvisningen av Henrik III for å stabilisere de indre anliggender i Tyskland mens han kjempet mot muslimene og bysantinerne i Sør-Italia. Utnevnelsen av [[Konrad I av Schwaben|Konrad I]] til hertug av Schwaben i 983 brakte det konradinske dynastiet tilbake til makten i Schwaben for første gang siden keiser Otto i 948. Otto II og de andre herskerne ble enige om en strategi for sjøveis blokade og økonomisk krigføring inntil militære forsterkninger kunne komme fra Tyskland. Otto II forberedte en ny krig mot muslimene<ref>Reuter, s. 255</ref> og fikk i stand en avtale med Republikken Venezia fordi han trengte hjelp av dem etter nederlaget ved Stilo. Men Otto IIs død året etter og den påfølgende borgerkrigen satte en stopper for angrepet.

Det viktigste for Otto II ved riksdagsmøtet i Verona var imidlertid å sikre «valget» av hans sønn Otto III til romersk keiser. Otto III var bare tre år gammel da han ble valgt til konge av Tyskland og tronarving til den keiserlige tronen. Han ble dermed den eneste tyske kongen som var valgt sør for Alpene. Den eksakte årsaken til denne uvanlige prosedyren er ukjent for ettertiden. Det er mulig at forholdene i Sør-Italia etter nederlaget gjorde det nødvendig for Otto II å handle raskt med å utpeke en tronarving for å sikre seg samtykke fra Riksdagen. Det er også tenkelig at Otto II ved å avholde valget i Italia ville vise at Italia var en likeverdig del av riket på samme nivå som Tyskland. Da valget var sikret dro Otto III og hans mor, keiserinne Theophania, nordover over Alpene mot Aachen, stedet for ottonianernes tradisjonelle kroning, for at Otto III skulle bli offisielt kronet som konge. Otto II oppholdt seg i Italia for å forberede sitt militære framstøt mot muslimene.

=== Det store slaviske opprøret ===
 [[Fil:Nordmark 1000.PNG|thumb|[[Markgrevskap]]et [[Nordmark (Tyskland)|Nordmark]] (markert med rødt) mellom markgrevskapet Billung i nord og markgrevskapet Øst-Sachsen (Lusatia) i sør. Både Billung og Nordmark gikk tapt etter det store slaviske opprøret.]]

Rundt år 982 utvidet imperiet sitt herredømme inn i slaviske territorium så langt øst som elva [[Neisse]] og så langt sør som [[Erzgebirge]]. Etter nederlaget til Otto II ved Stilo i 983 gjorde Lutici-føderasjonen av de polabiske slavere opprør mot sine tyske herskere, noe som utløste et stort opprør kjent som Det store slaviske opprøret (''Slawenaufstand''). De polabiske slaverne angrep bispedømmene Havelberg og Brandenburg<ref>Lübke (2002), s. 99</ref>. Ifølge den tyske kronikøren biskop [[Thietmar av Merseburg]] var det den flere tiår lange tvangsmessige germaniseringen og kristningen av slaverne knyttet til disse to kirkene som var årsaken til angrepene på bispesetene. Thietmar la skylden for opprøret på tyskernes mishandling av slaverne<ref>Hengst (2005), s. 501</ref>. I [[Obotrittere|obotritternes]] territorier langs elva [[Elben]] innledet luticierne et opprør rettet mot [[føydalisme|føydalstyret]] og kristendommen<ref>Luebke (2002), s. 99</ref> og fikk betydelig støtte av den obotrittiske befolkningen med deres leder [[Mstivoj]]<ref>Lübke (2002), s. 97</ref>. Obotrittenes opprør var vellykket, den fyrstelige familien forble kristne, men de oppløste noen kristne institusjoner<ref>Lübke, s. 97</ref>.

Soldater fra Nordmark, Meissen, Lusatia, fra bispedømmet Halberstadt og erkebispedømmet Magdeburg gikk sammen om å bekjempe slaverne i nærheten [[Stendal]] i delstaten [[Sachsen-Anhalt]]<ref>Thompson, s. 490</ref>. Likevel ble imperiets hær tvunget til å trekke seg tilbake til den vestlige bredden av Elben. Forsøket på å kristne slaverne måtte avsluttes og den politiske kontrollen over Billung og Nordmark, det vil si territoriene øst for Elben var tapt. Otto Is livsverk med å omvende slaverne til kristendommen måtte oppgis, og de slaviske områdene øst for Elben skulle forbli hedenske i over et århundre før misjonsarbeidet ble gjenopptatt. Kirkene i bispedømmene Havelberg og Brandenburg skulle ikke bli gjenoppbygd før i det 12. århundre.

Danskene utnyttet det slaviske opprøret til å invadere hertugdømmet Schleswig ved imperiets nordgrense, mens [[sorbere|sorbiske]] slavere ([[vendere]]) invaderte grevskapet [[Zeitz]] og overtok kontrollen fra sakserne<ref>Duckett, s. 104</ref>.

=== Plutselig død og politisk uro ===
I juli 983 døde ottonianernes viktige støttespiller pave [[Benedikt VII]] etter å ha sittet på pavestolen i nesten ti år. Otto II returnerte til Roma i september for å utnevne en ny pave og valgte biskpoen av Pavia, Pietro Canepanova som regjerte under navnet pave [[Johannes XIV]] fra november eller tidlig desember<ref>Duckett, s. 105</ref>. Mens Otto II var i Roma for å føre tilsyn med pavevalget brøt det ut [[malaria]] i det sentrale Italia og dette hindret gjenopptakelse av den militære aktiviteten i Sør-Italia. Malariautbruddet førte til slutt til døden for keiseren selv. Han døde i sitt palass i Roma i en alder av 28 år den 7. desember 983 etter å ha regjert litt over et tiår<ref>Reuter, s. 255</ref>. Otto IIs penger og eiendeler ble delt mellom den katolske kirke, de fattige i riket, hans mor Adelaide og hans søster Matilda som var abbedisse i [[Quedlinburg]], og de adelsmennene som hadde vært lojale mot ham. Otto II ble deretter gravlagt i atriet i [[St. Peterskirken]] og ble den eneste tyske herskeren som er begravet i et fremmed land og ikke i Tyskland.

Otto IIs tre år gamle sønn Otto III ble kronet til konge av Tyskland i [[Aachen]] på første juledag 983, tre uker etter farens død. Otto III ble kronet av [[Willigis]], erkebiskopen av [[Mainz]] og Johannes, erkebiskopen av [[Ravenna]]<ref>Duckett, s. 106</ref>. Nyheten om Otto IIs død nådde først Tyskland etter kroningen av Otto III<ref>Duckett, s. 106</ref>. De uløste problemene i Sør-Italia og det slaviske opprøret på imperiets østgrense gjorde den politiske situasjonen i keiserriket svært ustabil. Å få et mindreårig barn på keisertronen førte til forvirring slik at Otto IIIs mor, Theophania, måtte tre inn som hans regent<ref>Comyn, s. 121</ref>.

I 976 hadde Otto II avsatt [[Henrik II av Bayern|Henrik II]] som hertug av Bayern og fengslet ham. Tidlig i 984 flyktet Henrik II fra sitt fangenskap hos biskopen av [[Utrecht]]. Etter å ha kommet seg fri tok han barnet Otto III til fange og som medlem av det regjerende ottonianske dynastiet hevdet han selv å ha retten til keisertronen<ref>Comyn, s. 121</ref>. Henrik II gikk til slutt gikk så langt som å hevde sin rett til den tyske tronen direkte og fikk støtte fra hertug [[Mieszko I av Polen]] og hertug [[Boleslaus II av Böhmen]]<ref>Duckett, s. 107</ref>. Henrik IIs kandidataur ble støttet av Egbert (erkebiskop av Trier), Gisilher (erkebiskop av Magdeburg) og biskop Dietrich I av Metz<ref> Duckett, s. 107</ref>. Otto IIIs rett til tronen ble støttet av Willigis (erkebiskop av Mainz og hertugene av Sachsen, Bayern og Schwaben<ref>Comyn , s. 121</ref>. Trusselen om krig fra Willigis og hertug Konrad I av Schwaben tvang Henrik II til å sette Otto III fri den 29. juni 984 og å respektere Theophanias regentskap<ref>Duckett, s. 107</ref>.

Otto IIs tidlige død og hendelsene etter dette var en alvorlig prøvelse for det tysk-romerske imperiet. Til tross for at riket ble styrt av en mindreårig med sin mor som regent klarte riket å opprettholde den strukturen som var etablert av Otto I, og de fleste av imperiets embedsmenn forble lojale mot imperiet.