Redigerer Oslodialekt (avsnitt)

== Tonelag ==
* På oslomålet fins det to ulike tonelag, tonem. Disse kalles enstavingstonelag (tonem 1) og tostavingstonelag (tonem 2). Oslo ligger på Østlandet og har lavtone i disse, det betyr at trykket i orda begynner lavt og går dermed oppover, før det faller og begynner på nytt. På Vestlandet har man høytone, altså at man starter høyt og går nedover og så opp igjen og så gjentar det seg. Heile Østlandet, Trøndelag og Aust-Agder har lavtone, men det er store regionale forskjeller som har med hvor lenge man holder trykket, hvor raske trykka er, hvor høyt de går osv. Det som kanskje skiller oslomålet mest fra standard østlandsk er at låneord som ikke slutter på -e blir behandla som tonelag 2, mens de på standard østlandsk får tonelag 1. Jamfør ''klo`akk'' vs ''klo´akk'', ''sta`sjon'' vs ''sta´sjon'', ''ko`nntor'' vs ''ko´nntor''. Gjerne blir de skilt i skrift med doble vs enslige konsonanter, f.eks. ''konntor'' vs ''kontor''. Det som iallfall skjer når ord har tonelag 1 er at trykket er på det første trykket og så faller, mens med tonelag 2 er trykket lavt på første staving og stiger i andre staving. Ord på norsk har som hovedregel bare to stavinger, men kan få 4 og da er denne prosessen bare dobbel; ''kåm`fe´ma`sjon´'' altså for konfirmasjon. Ord med 3 stavinger blir også en gjentakelse av dette; ''pres`ta´sjon`''. Tonelaga blir også brukt i å skille sterke fra svake verb, som er interessant når noen verb som ''dre´per'', ''blå´ser'' og ''le´ser'' har sterkt tonelag trass i at de blir bøyd svakt i Oslo i dag. Mange nabodialekter, og det nynorske skriftmålet, bøyer dem imidlertid sterkt og de må derfor fram til ganske nylig ha vært sterke også i Oslo. 
* '''NB''': Legg merke til bruken av ´ for enstavinger og ` for tostavinger i teksten!