Redigerer Omnibuss (avsnitt)

===Skandinavia=== 
====København====
Den første skandinaviske lokaltrafikken i halvregulær form foregikk allerede på 1600-tallet omkring «Kongenes by», [[København]] i [[Danmark-Norge]], da lokale kusker som kunne være bønder, villig kom til byportene langs Strandvejen til Gyldenlund (nåværende Charlottenlund) og helsekilden ved Vartov (Tuborg) for å tilby transport for utflukt fra byen.<ref name=SB26-3>Steffan Back MfSS nr. 26 2015</ref> Bøndene som ønsket å tilby transport ut fra København, sluttet seg ofte sammen i foreninger for å kunne organisere det nødvendige. Forskjellige vogntyper ble brukt, blant annet pindevogner som hadde tremmesider og fjællevogner. Men den meste vanlige vogntypen var kildevognen, som var kalt høstvogn av byboere. Den halvregulære virksomheten fortsatt inn på 1800-tallet, blant annet med ''kapervogner'' som var populært kalt «kaffemøller» fordi endemålet ofte var kaffedrikking i skogen. Som med den tyske Torwagen-vognen dro ikke kusken på kapervognen fra holdeplassen på Østerbro før det var fullt.<ref>Knudsen, s. 14-15</ref>

Som en liten og tett bebygd by med dårlige tilstander på vegene, innelukket av festningsvollene og vollsjøer med bare fire byporter - hvorav bare den ene, Nørreport, var stor nok for vogntransport - var trafikken sterkt begrenset i København. Så meget, at den første trafikkonsesjonen var utsendt den 6. mars 1702 for personbefraktning til kammerjunker von der Osten - var for ''portechaiser'', bærestoler som besto av en kalesje med plass for en enslig person. Von der Osten var meget sen med å begynne virksomheten, men rutetrafikken innenfor byens porter startet i 1726 med faste holdeplasser på Kongens Nytorv, ved Sct. Nikolai Kirke, Ulfeldts Plads (Gråbrødretorv) og Vandkunsten. Portechaisene ble siden 1763 avløst med karosser som kunne oppbringes enten som hyrevogn eller som leievogn. Disse kjøretøyene ble ofte benyttet til familiefester, og fikk kallenavnet «Familiedroscher», alltid på bestilling hos byens vognmenn. Den regulære drosjeordningen var ikke mulig før i 1828, med faste holdeplasser på Amagertorv.<ref>Knudsen, s. 7</ref>
[[Fil:Busudstillingshallen - FS Keifler.jpg|thumb|Keiflerbuss i Sporvejsmuseet Skjoldenæsholm, Danmark.]]
Omnibusen kom til København en gang på 1840-tallet, først med avgang fra Amagertorv til Frederiksberg Runddel i 1841, senere til Frederiksberg by som da lå utenfor København og som senere har blitt integrert med den voksende hovedstaden. De som bodde i København anså Frederiksberg by som et utfluktsmål hvor man kunne finne landlige omgivelser, senere som et ettertraktet bosted hvor man siden 1845 kunne reise villaer. Dermed var omnibustrafikken voksende, allerede i året da den første villaen var reist, var 30 omnibusvogner med ulike navn som «Fortuna», «Flora», «Nordstjernen», «Napoleon», «Løven», «La Dame Rouge», «Solen» og «Victoria» i drift i København.<ref>Knudsen, s. 21</ref>

De første omnibusvognene var lange og smale vogner, som var så smale at passasjerer vanskelig kunne ta seg inn og ut til den bakre inngangen uten å komme borti hverandre. Helt fra begynnelsen var spørsmålet om reisekomfort et stort problem for bussoperatører som av og til hentet fram originale løsninger som da Frederiksberg Omnibussen satt ekstra brede hjulfelger på sine vogner i håp om det ville redusere rystelsene fra brosteinleggingen på gatene.<ref>Knudsen s. 23</ref> Ifølge [[Arthur Abrahamsen]] hadde en omnibus en «rund konstuktion» så man satt «rundt» som i en salong. Vognmann Bohn i Amagertorv startet en ny omnibusrute til Frederiksberg med en ny type, hvor en åpen kupé med plass for tre-fire passasjerer var satt foran med kusken dels på taket.<ref>Knudsen, s. 22-23</ref>

De trange byportene ble fjernet i 1856-57, og bytrafikken kunne komme i kontakt med forstadstrafikken. Hestesporveien kom til København i oktober 1866, men det innebar ikke et opphør i omnibusvirksomheten ettersom disse tjente som matebusser, og en oppfinnelse som gjorde det mulig for omnibusen å bruke skinnegangen som [[sporbuss]], hvor man senket ned styrehjul på sporrillen og dermed fortsatt som en sporvogn. Oppfinneren var ingeniør Adolph Keifler.<ref>Knudsen, s. 68</ref> Dermed fikk omnibussene et lengre liv, og da den elektriske sporlinjen fra Frederiksberg til København ble åpnet i 1899, ble disse «Keiflerbussene» brukt på hesteomnibuslinjen fra Rådhuspladsen til Kongens Nytorv. De fikk kallenavnet «de røde omnibusser» fram til de ble erstattet med motorbuss i 1913. Da hadde den københavnske omnibussen blitt et utsøkt kjøretøy som en «knifeboard» toetasjesbuss med en forhøyning i midten av taket hvor to langsgående sittebenker var satt. Hjulene hadde nesten like store dimensjoner og var sunket inn under den brede fatingen.<ref>Knudsen, s. 68-69</ref>
<gallery widths="200px" heights="160px">
Fil:KO 17 at Sporvejsmuseet.jpg|Bevart hesteomnibuss fra Kjøbenhavns Omnibuskompagni KO 17 i Skjoldenæsholm.
Fil:Frederiksbergs gamle Omnibusser.jpg|Frederiksberg-København omnibus med kupé forut, bilde fra boken «Det gamle København» vol. 2. av Knud Bokkenheuser 1919.
Fil:Model of horse-drawn bus at Sporvejsmuseet.JPG|Modell av Keiflerbussen på skinnene.
</gallery>

====Stockholm====
[[Fil:Horse bus in Stockholm 1902.jpg|thumb|''Stockholms Allmänna Omnibus AB''s omnibuss i [[Stockholm]] 1902]]
Busstrafikken startet tidlig i Stockholm, på slutten på 1820-tallet kom det første forslaget om rutetrafikk innenfor befolkningssenteret på bordet, da kommissær Fahlman ville arrangere et omnibusselskap med kalesjevogner som hadde plass for fire passasjerer. Fahlman fikk tillatelse i 1827, men etter kort tid vist det seg at vegtilstandene mellom Gustaf Adolfs torg og tollstasjonene mot utsiden var for dårlige. Behovet for kollektivtransport var stort i den voksende byen, som hadde en befolkning på {{nowrap|75 000}} innbyggere, fordi hyrekuskene hadde tapt mye anseelse og var blitt et upålitelig transportalternativ. De verste som ble kalt «Åkardrängarna», var beryktet med sine tohjuls kjerrer som omtales som ''Åkarschäsar''.<ref>Ekström, s. 8</ref>

Den første omnibusruten i Stockholm startet den 14. juni 1835 mellom Gustaf Adolfs torg og Djurgårdsbrunn. Allerede sommeren 1831 hadde Djurgårdsbrunns Hälsobrunnsinrättning anskaffet seg mindre personkjøretøyer av wurst-vogntypen for transport til badehuset. De var senere kjent som ''Djurgårds Brunns-Deligencen''. Dette oppmuntret investorene til å sette inn et litt større kjøretøy av type ''Sällskapswagen'' med en hest, og dermed startet den første egentlige omnibusruten i den svenske hovedstaden. Etter kort tid oppsto konkurranse da en lukket omnibus med to hester begynte på ruten mellom Jakobs Torg og Djurgårdsbrunn via Södra Djurgården i juli. De som hadde stått for åpningen av den andre bussruten var Duwander og Bretzner, som startet den første bussruten gjennom det indre byområdet med vognen «Försöket» i desember 1835 mellom Kungsbäcken og Järntorget.<ref>Ekström, s. 9</ref>

Den tredje bussruten ble en suksess som vakte mye interesse for det nye transportalternativet. Åkarkuskene protestert vilt mot dette, slik at politiet måtte gripe inn da disse begynte å angripe passasjerer. Myndighetene var raskt med å innse problemet og satt inn et strengt reglement omkring omnibusvirksomhet i 1852 mens Duwander og Bretzner utvidet sitt selskap med flere busser, «Svea», «Thor», «Oden» og «Nore» i våren 1836. Så snart myndighetene hadde tilrettelagt forholdene for organisert omnibustrafikk skulle flere omnibuselskaper komme til, og etter hvert ble flere ruter åpnet og trafikken vokste for hvert år som gikk.<ref>Ekström, s. 12</ref> Blant annet hadde ''Norra Omnibusbolaget'' ansvaret for ruten fra Adolf Fredriks Kyrkplan til Slussplan og ruten Skeppsbron til Nygatan siden 1867 fram til nedleggelsen i 1877. Omnibuselskap kom og gikk i de travle årene gjennom 1800-tallet hvor konkurransen var beinhard og der man hele tiden balanserte mellom suksess og konkurs.<ref>Ekström, s. 13</ref>

De ble til slutt utkonkurrert av hestesporveien og elektrisk sporvei fra året 1877 for de neste tiår, og ble redusert til matebussrollen og mindre ruter hvor det ikke var mulig å ha skinnegående transport. De siste hesteomnibussene ble fjernet fra gatene i det indre byområdet i 1902, lenge før motorbussen hadde slått gjennom i Sverige.<ref>Ekström, s. 19</ref>
<gallery widths="200px" heights="160px">
Fil:Spårvägsmuseet - Stockholms Central Omnibuslinie, vagn 4.JPG|Bevart hestebuss fra Stockholms Central Omnibuslinie.
Fil:Spårväg5.jpg|Bevart hestebuss i Spårvägsmuseet, Stockholm.
Fil:Horse bus drivers i Stockholm 1890.jpg|Personell for Allmänna Omnibus AB oppstilt foran en åpen hestebuss i 1890.
</gallery>

=====Sverige=====
Som i Stockholm hadde badegjestenes behov for transport ført til etablering av lokaltrafikk i flere byer, først og fremst [[Örebro]], hvor Adolfsbergs Helsobrunn allerede i 1788 hadde ordnet med et hestekjøretøy med fast stoppested på byens torg. Denne ruten vedvarte i hundre år med daglige avganger på den tre kilometer lange strekningen, og er ansett for å være den eldste ruten for et personkjøretøy i Sveriges historie.<ref name=SB27-4>Steffan Back MfSS nr 5 2015 s. 27</ref> [[Helsingborg]] hadde også en slik rute mellom torget i byen og Ramlösa Brunn med en wurstvogn med to avgang hver dag om sommeren i 1827, erstattet med en omnibus i 1843.<ref name=SB27-4/>

====Norge====
I Norge har det eksistert busselskap med navn som [[De Blå Omnibusser]], [[Trondhjems Omnibus Aktieselskap]] og [[Drammen Omnibuss]], og ordet omnibuss var i vanlig bruk frem til [[1930-tallet]], mens kortformen buss kom inn i det norske språket på slutten av 1920-tallet. Begrepet, som eksisterte langt inn i mellomkrigstiden, ble også brukt om hestesporvogner som kom i drift fra 1875 i Christiania.<ref>Olsen, Hestekjøretøy s. 312-313</ref>

Den første bussruten med en hesteomnibuss i Christiania ble åpnet sommeren 1842 mellom Storgata og Bygdøy. Til tross for at lønnsomheten var så som så, kom flere omnibusruter til, selv om vognmennene og hyrekuskene med hestedrosjer hadde sørget for personbefordring i de norske byene helt siden 1640-tallet. Vognmennene utførte de fleste oppdrag innenfor byen, fra varefrakt til drosjevirksomhet, men på midten av 1800-tallet ble vognmannstjenestene skilt mellom varetransport og drosjetransport.<ref>Olsen, Hestekjøretøy s. 302</ref> Christiania var alene om å ha omnibussvirksomhet fram til 1890, da innehaver av Bergens Skysstasjon på Engen, Fritz Münter, startet et busselskap som knapt tre år senere overtok all trafikk i gatene i Bergen. Det ble lagt ned i 1903. Omnibusen kom til Trondheim i 1893 da ''Trondhjems Omnibus Aktieselskap'' startet med en bussrute fra Voldsminde gjennom byen til Hjorten og tilbake. Det er kjent at det var forsøk med omnibusstrafikk i Halden, Fredrikstad og andre byer. Et eksempel er Ålesund hvor det var en rute mellom Storledbakken og Nørvesund i Borgund fra tidlig på 1890-tallet fram til 1914.<ref>Losnegård, s. 15</ref>

Omnibussene ble ikke bare brukt til rutebusstrafikk, de ble også benyttet som hotellbuss, blant annet av Grand Hotell i Christiania som hadde to vogner med hester, den ene en stor buss med plass for 8 personer. Hotellene i hovedstaden benyttet disse hestekjøretøyene for å hente og bringe gjester til og fra jernbane og båthavn.<ref>Høie, s. 116</ref> Den typiske omnibussen i Norge var i prinsippet en innebygd [[wagonette]], som var en fleksibel vogn med to langsgående setebenker og bakinngang ned stigtrinn, selv om det ofte forveksles med charabang som på fransk het «benkevogn» (tverrgående benker). Hotellbussene var av denne typen, som kunne være norskbygd fra vognfabrikkene O. Sørensen og P.H. Christoffersen, med fast overbygg på passasjerdelen, og kunne romme mellom 6 og 8 personer.<ref>Høie, s. 126</ref>

Større hestekjøretøy ble også benyttet, med en kapasitet på opptil 20 passasjerer, og da dreier det seg om rutegående omnibuser. Bildedokumentasjon har vist at det var en riktig stor omnibuss i Drammen i tiden mellom 1880 og 1893 på ruten mellom Tangen og Torvet, senere forlenget til Landfaldøen. Hesteomnibussens historie er dårlig kartlagt i de norske byene, men eksisterte fram til den motoriserte bussen overtok.<ref>[https://sporveismuseet.no/vognpark/DO.htm DO]</ref>

=====Oslo=====
Hesteomnibussens historie i Oslo kompliseres av det faktum at det ikke fantes tydelige skillelinjer mellom private utfluktruter og faste bussruter som ikke var underlagt statlig regulering. Ordet «diligence» var populært brukt om hestetrukne personkjøretøyer for regulær trafikk i korte eller lange perioder som utfluktmidler for passasjerer til populære utfluktssteder som Holmenkollen. Et eksempel var da det ble arrangert musikkonserter på [[Karenslyst]] på vegne av det tyske musikkorkesteret ''Harzverin'' fra [[Braunschweig]]. Det ble holdt nesten 70 opptredener fra mai 1840 til august 1841. For å komme til Karenslyst på Bygdøy måtte dampbåten «Jonas Collett» dit to ganger i uken, men en stor diligence var tilgjengelig hver dag. Dampbåten var ikke meget populær.<ref>[https://www.hf.uio.no/imv/forskning/prosjekter/norgesmusikk/musikkhistarkiv/notetrykk/Warmuth/km2_harzverein.pdf Harzverein på Bygdøy]</ref> Men den første registrerte bussrute med en hesteomnibuss ble rapportert i sommeren/høsten 1842, da en hestevogn med fire hester tilbød fast rutetrafikk mellom Storgata og Bygdøy som var blitt et populært reisemål for arrangerte utflukter.<ref>Oslo Byleksikon, s. 113</ref>

Hestesporvognen avløste hesteomnibussen i det indre byområdet fra 1875, men det betyr ikke at det bare var enslige vognmenn som dominerte den hestetrukne persontrafikken utenom sporlinjene mellom Gamlebyen, Homansbyen og Vestbanen i Christiania/Kristiania. Mindre privatselskaper (vognmannsforretninger) hadde store passasjerkjøretøyer til tjeneste som «diligence» eller «omnibus» helt fram til motorbussens ankomst. Hestetrukne omnibus- eller diligence-ruter var en fast del av samferdselen i Aker helt fra 1840-tallet for frakt til forlystelsesetablissementer eller bevertningssteder. Omnibusruten til Karenslyst på Bygdøy hadde pågått siden 1842, og er sporadisk nevnt fram til motorbussens ankomst. Grefsen Vandkuranstalt var også et populært reisemål siden dette badeanlegget startet i 1858, og det gikk diligence dit tre ganger hver dag.<ref>Nordmarkstrikken, s. 34</ref> Denne hesteomnibusruten ble avløst av dampomnibus i 1897, men dampbussene ble trukket ut etter kort tid. Hesteomnibusen hadde da dominert trafikken mellom Stortorvet og Grefsen siden 1858.

På den siste halvdelen av 1800-tallet oppsto folkelig interesse for friluftsport, og skiløpingen ble populært. Om byfolk med ski skulle komme seg ut til skirennene, må de opp i Nordmarka. Dette ble mulig etter [[Thomas Heftye (1822–1886)|Thomas Heftye]] kjøpte Frogner- og Frøenskogen, hvor han siden ryddet ut en ny vei til Midtstuen i 1860-årene. På denne veien ([[Korketrekkeren]] utgjorde den siste delen) dro mange utfluktselskaper opp til [[Tryvann]]. I sommertid ble de samme traktene også et populært reisemål, og det første hotellet på Holmenkollen ble åpnet i 1889. En ny vei ble også åpnet, Holmenkollveien, som i 1890 ble forlenget til Frognerseteren. Men selv om vegene tillot hestetransportmidler med mindre og større hestekjøretøyer, var kapasiteten snart sprengt, alene i året 1890 kalkulerte man med over {{nowrap|90 000}} mennesker som tok turen opp i høyden.<ref>Nordmarkstrikken, s. 37</ref> Fram til Holmenkollbanen ble åpnet i 1898 hadde et selskap eksistert under navnet ''Holmenkolldiligencen'' siden 1891. Dyrlege G. Nyquist tilpasset seg og sin vognflåte etter trafikkmønsteret, om sommeren gikk diligencen 4 ganger opp og ned. Vogner med plass for 5 til 14 personer var vanlig, med 4 hester som hestespann. Reisetiden var på 1 time.<ref>Jarmann, s. 69-70</ref>

Nyquist var ikke bare opptatt av Holmenkolltrafikken, han åpnet også en omnibusrute fra Stortingsplass til Frogner i 1892, og det var en stor suksess for ham helt til den elektriske sporveien til Majorstua startet i 1894. Som respons på dette flyttet han bussruten. Andre vognmannsforretninger hadde også suksess, spesielt på bussruten over Grünerløkka til Sagene hvor tett befolkede arbeiderbydeler oppsto i 1870-årene. Hestesporveien som ble åpnet i 1875, åpnet en sporlinje til Grünerløkka i 1878. Dermed måtte busslinjen mellom Kristiania sentrum og Sagene legges ned.<ref>Jarmann, s. 70</ref>

=====Drammen=====
Den første omnibusruten i Norge, ifølge kilder som ikke kom med flere opplysninger, skal ha blitt åpnet i byen [[Drammen]] i året 1834. I bakgrunnen hadde det pågått diligencefart mellom Drammen og Christiania siden 1810, som fra våren 1837 ble en permanent linje mellom de to byene fram til jernbanens ankomst i 1872. Byens beliggenhet mot «sølvbyen» Kongsberg og Norges hovedstad samt egne økonomiske rolle som havneby og eksportør av tømmervarer hadde sørget for at byen skulle få en viktig rolle i den norske samferdselshistorien. Allerede i 1770 gikk den første ruten for passasjertransport gjennom [[Bragernes]] til Kongsberg fra Christiania, diligencelinjen «Den norske Express».<ref>Zimmermann, s. 15-16</ref> Flere vognmenn hadde stått for diligencetrafikken fram til 1872, en av disse var Hans Larsen som drev den største vognmannsforretningen i Drammen fra 1856 til 1893.

Larsen hadde stått for hesteomnibustrafikken i Drammen, men kapittelet om dette er dårlig kjent for ettertiden, så man har bare opplysninger om perioden fra 1880-tallet til 1909, da trolleybussene kjent som «Trikken» overtok. De første offentlige dokumentene om bussdrift i offisiell regi kom i året 1873 da Drammen Magistrat og Formannskap registrerte et forslag om å anlegge hestesporvei av Carl Christian Juell. Juell kunne ikke bringe fram den nødvendige startkapitalen for å få kommunestyrets tilslutning, og det hele rant ut i sanden.<ref>Zimmermann, s. 61</ref> Når Larsen startet hesteomnibustrafikken forblir ubesvart, men det ble etablert en rute mellom Bragernes og Tangen med en hestebuss som het «den gamle gule» i 1894 da den erstattes med en ny hesteomnibus. Tidlig på 1900-tallet var det tre faste ruter i Drammen. Den ene gikk fra Bragernes torg til Tangen, den andre til Brakerøya, den tredje til Landfalløya med hver sin buss som hadde avgang hver time med påmalte destinasjonsopplysninger. Ved året 1900 var vognmann D.O. Kopperud ansvarlig for trafikken.<ref>Zimmermann, s. 19</ref>

Opplysningsmangelen om hesteomnibustrafikken i Drammen er så sterk, at man bare hadde oppdaget navnet, «Drammen Omnibus», på intakte og bevarte polletter som var brukt som betalingsmidler. Om dette var et selskapsnavn, et merkenavn eller indikasjoner om at pollettene bare kan brukes på hestebussene i Drammen, har stått ubesvart. Et uthus som ble funnet i Lier i 1978 viste seg, etter å ha blitt undersøkt, å være en vognkasse med seks vinduer, og er blitt bevart av [[Lokaltrafikkhistorisk forening]]. Mye tyder på at vognkassen kom fra en hesteomnibus (den var okergul i fargesetting), og et postkort som viser Strømsø torv i vintertid i 1900-årene, avslørte en identisk vognkasse på meier.<ref>[https://sporveismuseet.no/vognpark/DO.htm Drammens Omnibus]</ref>

Bevart bildedokumentasjon fra like etter århundreskiftet inn i det tjuende århundret viser hesteomnibuser med forskjellig utseende, både lukkede og åpne vogner.<ref>Zimmermann, s. 14, s. 18-19</ref> Hesteomnibusen ble avløst av trolleybussen etter meget kort tid i 1909, da de tre linjene ble overtatt og fordelt til ''A/S Drammens Elektriske Bane''.

=====Bergen=====
Så tidlig som på 1880-tallet dukket de første hesteomnibussene opp i den vestlandske storbyen. Vognmennene som dominerte personbefraktningen, spesialiserte seg utover 1800-tallet, blant annet drev man med leilighetstransport på bestilling og forstadstransport mellom almenningene og sentrum med hestedrosjer som gikk i faste ruter. I 1882 presenterte ingeniør M. Jacobsen sin plan om å opprette en hestesporvei i sentrum av byen, men dette falt bort etter hans død kort tid etterpå. Fritz Münter, innehaver av Bergens Skydsstation på Engen, besluttet seg for å ta opp sporet etter Jacobsen, men med hesteomnibuss i stedet i 1890. Knapt tre år senere fikk Münter eneretten på omnibuskjøring i samtlige bygater. Det oppsto to bussruter satt i system med Torvet i sentrum, den ene ut til Tollbodalmenningen gjennom Strandgaten og den andre til Florida via Nygårdsgaten. Den første ruten som begynte på Rådstuplass fikk betegnelsen «Tollebussen», mens den andre fikk betegnelsen «Nygaardsbussen».

Reisekomforten var ikke meget god til tross for at Münter hadde flotte firehjuls lukkede vogner med stigbrett inn til rommet, som var staselig med plysjtrekk og gardiner. Dermed fikk disse hesteomnibussene tilnavnet «ondibusser», spesielt ettersom man satt på langsgående trebenker i et kjøretøy med jernbeslåtte felger på brosteinlagte gater. Axel Beyer overtok virksomheten, og han tok kontakt med [[Jacob Irgens]] som hjalp ham med å bygge nye hesteomnibuser med gummibeslåtte felger. Disse bussene var mer kapabelt med plass for tjue personer, og kunne trekkes av to hester. Men linjen mellom Torvet og Nygård/Florida ble nedlagt i 1898.

Beyer var den første av vognmennene som avløste hverandre i forsøk å holde liv i omnibusstrafikken, som tok slutt i 1903. Da den elektriske sporveien ble åpnet i 1897, var det ikke lenger mulig.<ref>Sporveien i Bergen s. 7</ref>

=====Trondheim=====
{{Utdypende artikkel|Trondhjems Omnibus Aktieselskab}}
[[Trondhjems Omnibus Aktieselskab]] ble stiftet den 1. mai 1893. Samme år ble Trondheim kommune utvidet med områdene Lademoen, Voldsminde, Øvre Rosenberg, Øvre og Nedre Singsaker, Vollabakken og Øya. Det nye selskapet som kjøpte inn tre omnibusser og tre sleder samt åtte kraftige hester fra Danmark, opprettet stallen i Voldsminde hvor den første bussruten gikk derfra fram til Ila. Taksten var på 10 øre for voksne, bare en fjerdedel av det en vognmann hadde som drosjetakst. Ikke bare var det langt rimeligere, hestevognen var også behagelig med plysjtrekk og polstrede seter så reisekomforten tok ikke skade på den ujevne broleggingen på bygatene. Vognen hadde 12 sitteplasser og 4-5 ståplasser på den åpne bakplattformen. Hvis det var fullt, kunne kusken tillate to-tre ekstra passasjerer ved siden av seg på kuskeplassen i forplattformen.<ref>Kjenstad, s. 17-18</ref>

Med tospann var det tungt arbeid for hestene, som måtte byttes for hver heltur. Når det var mye snø i gatene, ble sledene hentet fram. Ifølge en tidlig kusk som lot seg intervjues av Dagsposten i 1943, hadde de siste vognene som var i stallen, navn - spesielt fem vogner som var hyppig brukt; «Tyskvogna», «Gammeltyskeren», «Engelskmannen» og «Gammelvogna». For å dra vognene over Bakke bru må man ha tre hester for å forsere den bratte bruen, ekstrahesten var stasjonert der for å hjelpe overfarten.<ref>Kjenstad, s. 19</ref>

Hesteomnibusen var en suksesshistorie i Trondheim; i det første driftsåret ble det fraktet {{nowrap|135 000}} passasjerer. Etter hvert som busstrafikken økte, ble rutene tettere og stallen måtte utvides for å opprettholde rutetilbudet. I slutten var det ti minutters ruter i den travleste tiden om dagen, og i året 1900 hadde man passert {{nowrap|400 000}} passasjerer. På høydepunktet hadde selskapet 26 hester og sju omnibusser på stallen. Men kommunen ønsket å overta den mest lønnsomme ruten mellom Lademoen og Ila, og dette ble til stor skade for Omnibuselskapet som med ett mistet den økonomiske balansen. Uten landforbindelsen som ble overtatt av [[Trondhjems Elektricitetsværk og Sporvei]] i desember 1901, måtte omnibuselskapet starte en lang rute om til Øya.<ref>Kjenstad, s. 18</ref>

I slutten måtte bussvirksomheten nedlegges, trolig i 1902. Det er uklart om hvordan og når omnibustrafikken opphørt, men ikke før et forsøk med [[dampbuss]] med Irgens norskbygde busskjøretøyet fra Bergen i året 1900. Da den brøt sammen og måtte fraktes ut, ble omnibusgampene innkalt for å trekke den ned til Brattøra.<ref>Kjenstad, s. 18-19</ref>

=====Fredrikstad=====
Den første bussruten startet allerede i året 1882, men til tross for stor popularitet i begynnelsen ble hesteomnibusen trukket tilbake etter bare ett års virksomhet.<ref>Et buss-selskap beretter, s. 3</ref>

=====Halden=====
I lang tid hadde beboere i [[Halden]] og [[Tistedalen]] etterspurt lettvint transport fram og tilbake, og det ble mulig etter omfattende vegarbeid og åpningen av Dalslandsbanen og Smaalensbanen fra 1879. Trafikkintensiteten var så stor, at rutebiltrafikken fikk en tidlig start i 1903 da vognmann Josef Brynildsen innledet seg på et vågespill ved å bygge en hesteomnibus med tospann (to bryggerihester). Ruten startet 28. juni 1903 fra Torget i Halden til Tistedalen.

Ifølge et bilde som er tatt i Tistedalens torg<ref>Sævvækællær og spinnjenter s. 83</ref>, ikke i Kristiania som rapportert i andre bøker<ref group="note">Svein Magne Olsen Hestekjøretøy, s. 308, John Thompson Horse-Drawn Omnibuses s. 41, Thompson: «Possibly the ugliest omnibus in the world -»</ref> - hadde Brynildsen kommet med sitt kjøretøy til Kristiania i året 1902 hvor han vant en premie. Denne opplysningen var reklamert på hestekjøretøyet som var i virksomhet i ett år, det vist seg at trafikkgrunnlaget ikke var god nok.<ref>Sævvækællær og spinnjenter s. 87</ref> Det var først i 1921 man klarte å holde i livet bussforbindelsen etter flere forsøk, da «Tistedalsruta» ble en permanent bussrute.<ref>Sævvækællær og spinnjenter s. 88</ref>

=====Ålesund=====
Den første bussruten med en hesteomnibus startet mellom toppen av Keiser Wilhelmsbakken og Nørvasundet i 1895. Vognmann Jørgen Østensen hentet fram sin vogn kalt «Hesteomnibussen», en spinkel og enkel vogn med plattform med stigbrett bak, for denne ruten.<ref>[https://digitaltmuseum.no/021017334739/den-forste-hesteomnibuss-i-aalesund-i-1895-bussen-tilhorte-vognmann-jorgen Den første hesteomnibuss i Aalesund i 1895]{{Død lenke|dato=februar 2022 |bot=InternetArchiveBot }}</ref> Historien omkring omnibusvirksomheten i den sunnmørske byen Ålesund er noe vag. Østensen hadde fast rute mellom Storledbakken og Nørvesundet fra 3. februar 1902 til 1914.<ref name=Møre/>

Det var også en omnibusrute fra Ålesund til [[Borgund (Møre og Romsdal)|Borgund]] med et forskjellig kjøretøy, som var en åpen vogn med stillastak.<ref name=Møre>Over til Rutebil: Avdeling Møre og Romsdal s. 40-41</ref>
<gallery widths="200px" heights="160px">
Fil:Trondhjems Omnibussaktieselskab ved Ilevollen.jpg|En av vognene til [[Trondhjems Omnibusaktieselskab]] ved [[Ilevollen]] i [[1896]].{{Byline|Skjevlo (Trondheim byarkiv)}}
Fil:Trondhjems Omnibus Aktieselskab ved Voldsminde.jpg|Omnibusstallen på [[Voldsminde]] i Trondheim [[1897]].{{Byline|Trondheim byarkiv}}
</gallery>