Redigerer Oliver Cromwell (avsnitt)

== Etableringen av det engelske samveldet: 1649 ==
[[Fil:Coat of Arms of the Commonwealth of England.svg|left|thumb|[[Det engelske samveldet|Samveldets]] våpenskjold, 1649—1653]] 
Etter at kongen var henrettet ble England erklært som en [[republikk]], kjent som det engelske samveldet. Rumpparlamentet var både utøvende som lovgivende myndighet, og med et mindre statsråd, ''Council of State'', som også hadde en del utøvende funksjoner. Cromwell forble både medlem av parlamentet og ble også utpekt som medlem av statsrådet.

I de første månedene etter kongens henrettelse forsøkte og feilet Cromwell i å forene den opprinnelige gruppen av «rojale uavhengige» sentrert rundt [[Oliver St John]] og [[William Fiennes, 1. vicomte Saye og Sele]], som hadde fraksjonert i løpet av 1648. Cromwell hadde vært knyttet til denne gruppen siden før utbruddet av krigen i 1642 og hadde vært nært assosiert med dem på 1640-tallet. Imidlertid var det kun St John som ble overtalt til å beholde sin plass i parlamentet. 

Rojalistene hadde i mellomtiden omgruppert seg i [[Irland]] og signerte en avtale med irske katolikker organisert i [[det irske forbund]]. I mars ble Cromwell valgt av parlamentet til å føre krig mot dem. Forberedelsene for en invasjon av Irland tok Cromwells tid og oppmerksomhet i de påfølgende månedene. Etter å ha slått ned [[mytteri]] fra levellere i den engelske hæren ved [[Andover (Hampshire)|Andover]] og Burford i mai kunne Cromwell reise fra [[Bristol]] i slutten av juli med kurs for [[Irland]].

=== Den irske krig: 1649–50 ===
[[Fil:Oliver Cromwell at the Battle of Marston Moor.jpg|thumb|Cromwell på slagmarken, illustrasjon fra 1877.]]
Cromwell ledet en invasjon av Irland fra 1649–50. Rundhodenes fremste opposisjon var den militære trussel som besto av det [[katolsk]]e [[Det irske forbund|irske forbundet]] og engelske rojalister (som hadde inngått en avtale i 1649 med irene). Den irsk-rojalistiske allianse ble bedømt som den største enkelttrussel mot det engelske samveldet. Imidlertid var den politiske situasjonen på Irland i 1649 ekstremt fraksjonert: det var også adskilte styrker bestående av irske katolikker som var motstandere av den rojalistiske alliansen, og det var protestantiske rojaliststyrker som gradvis nærmet seg parlamentet. Cromwell sa i en tale til hærens råd den 23. mars at «Jeg hadde heller valgt å bli veltet av rojalistiske interesser enn skotske interesser; jeg hadde heller blitt veltet av skotske interesser enn irske interesser og jeg mener at av dem alle er denne er den aller farligste.»<ref>Sitert i Lenihan, Padraig (2000): ''Confederate Catholics at War'', Cork University Press, ISBN 1-85918-244-5, s. 115.</ref>

Cromwells fiendskap mot irlenderne var like mye basert på religion som politikk. Han var en lidenskapelig motstander av den katolske kirke som han, og andre puritanere, mente nektet Bibelens forrang i favør av [[Den hellige stol|pavens]] og presteskapets autoritet, og som han klandret for [[Tyranni (styreform)|tyranni]] og forfølgelse av protestanter i Europa.<ref>Fraser, s. 74–76.</ref> At Cromwell assosierte katolisisme med forfølgelse ble sterkere befestet med [[det irske opprøret i 1641]]. Dette opprøret, som hadde til hensikt å være uten vold og blod, endte med massakrer av engelske og skotske protestantiske bosettere, begått av både irlendere, [[gammelenglendere]], og skotske katolikker i Irland. De engelske og skotske bosetterne hadde etablert seg på landområder som var tatt fra tidligere innfødte katolske landeiere. Disse faktorene var en del av det politiske bakteppet som bidro til å motivere brutaliteten og grusomhetene ved Cromwells krigføring i Irland.<ref>Fraser, ss. 326–328.</ref>

Parlamentet hadde planlagt å gjenerobre Irland siden 1641 og hadde allerede sendt en invasjonsstyrke dit i 1647. Cromwells invasjon i 1649 var langt større og da borgerkrigen i England var over, kunne hans hær bli jevnlig forsterket og få inn nye tropper. Hans ni måneder med krigføring i Irland var kortfattet og effektiv, men den avsluttet ikke den irske krigen. Før hans invasjon hadde de parlamentariske styrkene holdt utposter i [[Dublin]] og [[Derry]]. Da han dro fra Irland hadde de okkuperte det meste av de østlige og nordlige delene av landet. Etter at han gikk i land ved Dublin den 15. august 1649 (som nylig hadde forsvart mot angrep fra irske og rojalistiske angrep i [[slaget ved Rathmines]]), overtok Cromwell de befestede havnebyene [[Drogheda]] og [[Wexford]] for å sikre logistikktilførsel fra England. 

Ved [[beleiringen av Drogheda]] i september 1649 massakrerte Cromwells soldater bortimot 3500 mennesker etter at byen hadde overgitt seg — noe som utgjorde rundt 2700 rojalistsoldater og alle mennene i byen som kunne bære våpen, også en del sivilister, fanger og katolske prester.<ref name="Kenyon & Ohlmeyer">Kenyon & Ohlmeyer, s. 98.</ref> Cromwell skrev etterpå at:

{{sitat|Jeg er overbevist om at dette er Guds rettferdig bedømmelse av disse barbariske krek som har farget deres hender i så mye uskyldig blod, og at det vil være å forhindre blodutgytelse i framtiden, hvilket er tilfredsstillende grunner for slike handlinger, som ellers ikke kan gi annet enn anger og sorg.<ref>Cromwell, Oliver (1846): [http://books.google.com/?id=SvQoAAAAYAAJ&pg=PA128&dq=%22I+am+persuaded+that+this+is+a+righteous+judgment+of+God+upon+these+barbarous+wretches%22&cd=5#v=onepage&q=%22I%20am%20persuaded%20that%20this%20is%20a%20righteous%20judgment%20of%20God%20upon%20these%20barbarous%20wretches%22''Oliver Cromwell's letters and speeches, with elucidations'']. red. Thomas Carlyle, William H. Colyer, s. 128.</ref>}}

Ved [[beleiringen av Wexford]] i oktober ble en annen massakre utløst og skjedde under forvirrende omstendigheter. Mens Cromwell tilsynelatende forsøkte å forhandle fram betingelser for overgivelse, brøt en del av hans soldater inn i byen, massakrerte rundt 2000 irske soldater og opp til 1500 sivile, og brente ned det meste av byen.<ref>Fraser, Antonia (1973): ''Cromwell, Our Chief of Men'' og ''Cromwell: the Lord Protector'', Phoenix Press, ISBN 0-7538-1331-9; ss. 344–346; og Woolrych, Austin (2002): ''Britain In Revolution'', Oxford, s. 470</ref> Det ble ikke foretatt noen former for disiplinærstraff mot de av hans soldater som hadde utført denne massakren.

Etter å ha erobret Drogheda sendte Cromwell soldater nordover til [[Ulster]] for å sikre den nordlige delen av landet og dro selv for å beleire [[Waterford]], [[Kilkenny]] og [[Clonmel]] sørøst i Irland. Kilkenny overga seg under vilkår, det samme gjorde andre byer som New Ross og Carlow, men Crowmell greide ikke å ta Waterford, og ved beleiringen av Clonmel i mai 1650 mistet han 2000 menn i avbrutt forsøk på å erobre byen før den til sist overga seg.<ref name="Kenyon & Ohlmeyer2" > Kenyon & Ohlmeyer, s. 100.</ref>

[[Fil:Henry Ireton2.jpg|thumb|left|Henry Ireton]]
En av Cromwells største seire i Irland var av diplomatisk art framfor militært. Med hjelp fra [[Roger Boyle, 1. jarl av Orrery]], overtalte Cromwell de protestantiske rojalistsoldatene i [[Cork]] til å bytte side og slåss sammen med parlamentets styrker.<ref>Fraser, ss. 321–322; Lenihan, s. 113.</ref> Ved dette tidspunktet hadde nyheten nådd fram til Cromwell om at [[Karl II av England|Karl II]], sønn av den henrettede kongen, hadde gått i land i Skottland og hadde blitt utropt som konge av konvenanterregimet der. Cromwell måtte derfor dra tilbake til England fra [[Youghal]] den 26. mai 1650 for å ta seg av denne nye trusselen.<ref>Fraser, s. 355.</ref>

Den parlamentariske erobringen av Irland trakk ut for bortimot tre år etter Cromwell selv hadde forlatt Irland. Krigføringen under Cromwells etterfølgere [[Henry Ireton]] og [[Edmund Ludlow]] besto hovedsakelig av lange beleiringer av befestede byer og [[gerilja]]krig på landet. Den siste byen holdt av katolikker, [[Galway]], overga seg i april 1652 og de siste irske tropper kapitulerte i april året etter.<ref name=" Kenyon & Ohlmeyer2" /> 

I kjølvannet av samveldets erobringer ble offentlig utøvelse av katolsk tro forbudt og katolske prester ble drept straks de ble fanget.<ref>Kenyon & Ohlmeyer, s. 314.</ref> Alle eiendom eid av katolikker ble konfiskert under loven om bosetning av Irland 1652 og gitt til skotske og engelske bosettere, parlamentets finansielle kreditorer og til parlamentets soldater. De gjenværende katolske jordeierne ble tvangsflyttet bort til dårligere jord i provinsen Connacht — dette førte til en fast frase tilskrevet Cromwell: «Til helvete eller til Connacht!». Under samveldet sank antallet katolske jordeiere i Irland fra rundt 60 prosent av det hele og til rundt 8 prosent. Cromwell hadde gjort Irland til et forbudt område for irlendere.

=== ''«Guds bøddel»'' ===
[[Fil:Massacre at Drogheda.jpeg|thumb|Cromwells massakrer i Drogheda.]]
Graden av Cromwells brutalitet i Irland har vært omfattende diskutert blant historikere.<ref>Hill, Christopher (1972): ''God's Englishman: Oliver Cromwell and the English Revolution'', Penguin Books: London, s.108: «The brutality of the Cromwellian conquest of Ireland is not one of the pleasanter aspects of our hero's career …»</ref><ref>Coward, Barry (1991): ''Oliver Cromwell'', Pearson Education: Rugby, s.74: «Revenge was not Cromwell's only motive for the brutality he condoned at Wexford and Drogheda, but it was the dominant one …»</ref> En del historikere har argumentert at Cromwell aldri aksepterte at han ble gjort ansvarlig for drapene av sivile på Irland, og har hevdet at han handlet hardhendt kun mot de «som var væpnet».<ref>McKeiver, Philip Graham (2008): ''A New History of Cromwell's Irish Campaign'', Advance Press. ISBN 095546630X</ref> Andre historikere har derimot sitert Cromwells samtidige rapport til London, inkludert den fra 27. september 1649 hvor han lister opp drapene på 3000 militært personell, fulgt av frasen «og mange innbyggere».<ref>O'Siochru, Micheal (2008): ''God's Executioner, Oliver Cromwell and the Conquest of Ireland'', s. 83, 90</ref> I september 1649 rettferdiggjorde han herjingen av Drogheda som hevn for massakrene av protestantiske bosettere i [[Ulster]] i 1641, og kalte massakren for «Guds rettferdige dom over disse barbariske krekene, som har farget deres hender i så mye uskyldig blod...»<ref name="Kenyon & Ohlmeyer"/> Imidlertid ble Drogheda aldri holdt av opprørere i 1641 — mange i dens garnisoner var faktisk engelske rojalister. På den annen side, de verste grusomheter som har vært begått i Irland, slikt som masseutkastelser, drap og deportasjon og forvisning av over 50 000 menn, kvinner og barn som [[slave]]r til [[Bermuda]] og [[Barbados]],<ref>O'Callaghan, Sean (2000): ''To Hell or Barbados''. Brandon. ISBN 0863222870; s. 86. </ref> ble utført under kommando av andre generaler etter at Cromwell hadde reist fra Irland for England.<ref>Lenihan, s.122: «After Cromwell returned to England in 1650, the conflict degenerated into a grindingly slow counter-insurgency campaign punctuated by some quite protracted sieges...the famine of 1651 onwards was a man-made response to stubborn guerrilla warfare. Collective reprisals against the civilian population included forcing them out of designated 'no man's lands' and the systematic destruction of foodstuffs.»</ref> Da Cromwell ankom Irland krevde han det ikke skulle bli tatt forsyninger fra den sivile befolkningen og alt skulle bli kjøpt på rettferdig vis: «Jeg advarer herved... alle offiserer, soldater og andre under min kommando, ikke gjør noe galt eller vold mot landets folk eller noen personer eller hva som helst, unntatt om de faktisk bærer våpen eller tilhører fienden... ved det motsatte, da skal de svare på det med deres eget ansvar.»<ref name="Reilly">Reilly, Tom (2000): ''Cromwell — An Honourable Enemy: The Untold Story of the Cromwellian Invasion of Ireland'', W&N, ISBN 1842120808. Sitat: «I do hereby warn....all Officers, Soldiers and others under my command not to do any wrong or violence toward Country People or any persons whatsoever, unless they be actually in arms or office with the enemy.....as they shall answer to the contrary at their utmost peril.»</ref> Flere engelske soldater ble hengt for å ha forbrutt seg mot disse ordrer.

Mens massakrene ved Drogheda og Wexford var på et vis typisk for samtiden, særlig i kontekst av den nylig avsluttede [[tredveårskrigen]],<ref>Woolrych, Austin (1990): «Cromwell as soldier» i: Morrill, John (red.): ''Oliver Cromwell and the English Revolution'', Longman, ISBN 0-582-01675-4, s. 112: «viewed in the context of the German wars that had just ended after thirty years of fighting, the massacres at Drogheda and Wexford shrink to typical casualties of seventeenth-century warfare.»</ref> som reduserte den mannlige befolkningen i [[Tyskland]] til opp mot det halve,<ref>[http://necrometrics.com/pre1700a.htm#30YrW The Thirty Years War (1618-48) 7 500 000]: Rummel, R.J.: «11.5M total deaths in the war (half democides)»</ref> er det få sammenlignbare hendelser i løpet av rundhodenes krigføring i England eller Skottland. En mulig sammenligning er Cromwells [[beleiring av Basing House]] i 1645 — setet til den framtredende katolske [[marki av Winchester]] — som resulterte i at rundt 100 av garnison 400 menn ble drept etter å ha blitt nektet nåde. Samtidige rapporterte også sivile døde, seks katolske prester og en kvinne.<ref>Gardiner (1886) , Vol. II, s. 345</ref> Imidlertid var mengden av døde ved Basing House langt mindre.<ref>Davis, J.C. (2001): ''Oliver Cromwell'', Bloomsbury USA, s. 108–110.</ref> Cromwell selv sa om drapene ved Drogheda i sin første brev tilbake til statsrådet: «Jeg tror at vi la ved sverd ned hele antallet forsvarere. Jeg tror ikke at tretti av hele antallet unnslapp med livet.»<ref>Abbott, W.C. (red.) (1937-1947): ''Writings and Speeches'', bind II (av fire), Cambridge, MA, s.124</ref> Å nekte å gi nåde til garnison, selv etter å ha brutt gjennom murene, var Cromwells rettferdiggjøring av massakren.<ref>Lenihan, s.168.</ref> Hvor Cromwell forhandlet overgivelsen av befestede byer som ved [[Carlow]], [[New Ross]], og [[Clonmel]], respekterte han overgivelsens vilkår og beskyttet livene og eiendommene til byfolkene.<ref>Gaunt, s. 116.</ref> Ved [[Wexford]] begynte Cromwell på nytt forhandlinger om overgivelse, imidlertid overga kapteinen for festningen i Wexford midt under forhandlingene, og i forvirringen begynte en del av Cromwells soldater sanseløst med drap og plyndring.<ref>Stevenson, «Cromwell, Scotland and Ireland» i: Morrill, s.151.</ref> Den irske forfatteren, amatørhistorikeren og bysbarn av Drogheda Tom Reilly,<ref>Amazon.co.uk [http://www.amazon.co.uk/dp/1842120808 «From the Author»]... «The reaction—among the under forties on the whole—was good, but among historians and the over forties it was bad. They can't seem to accept that an amateur could discover such a fundamental flaw in Irish history, i.e. that neither Cromwell or his men ever engaged in the killing of any unarmed civilians throughout his entire nine month campaign.»</ref> har dratt dette argumentet videre og hevdet at de aksepterte versjonene av kampanjene i Drogheda og Wexford hvor omfattende drap skjedde på sivile på Cromwells ordrer, «er en fiksjon fra 1800-tallet.»<ref name="Reilly"/> Reillys konklusjoner har derimot blitt avvist av andre forskere.<ref> Morrill, John (desember 2003): «Rewriting Cromwell: A Case of Deafening Silences» i: ''Canadian Journal of History'', '''19'''.</ref><ref>Coyle, Eugene: [https://web.archive.org/web/20010221184835/http://www.historyireland.com/resources/reviews/review1.html Review of ''Cromwell — An Honourable Enemy''] i: ''History Ireland'', arkivert fra [http://www.historyireland.com/resources/reviews/review1.html originalen] 21. februar 2001.</ref><ref>O'Siochru, Micheal (2008): ''God's Executioner, Oliver Cromwell and the Conquest of Ireland'', s. 83-93</ref>

Selv om Cromwells tid tilbrakt med krigføring i Irland var begrenset, og selv om han ikke fikk utøvende makt før i 1653, er han ofte det sentrale fokus for bredere debatt om hvorvidt, slik historikere som Mark Levene og John Morrill antyder, det engelske samveldet utførte et bevisst program med [[etnisk rensning]] på Irland.<ref name="genocide">Påstander for folkemord, bortimot folkemord og etnisk rensning:

* Breton, Albert (red., 1995): ''Nationalism and Rationality''. Cambridge University Press 1995. Side 248: «Oliver Cromwell offered Irish Catholics a choice between genocide and forced mass population transfer.»
* ''Ukrainian Quarterly''. Ukrainian Society of America 1944. «Therefore, we are entitled to accuse the England of Oliver Cromwell of the genocide of the Irish civilian population.»
* Norbrook, David (2000): ''Writing the English Republic: Poetry, Rhetoric and Politics, 1627–1660''. Cambridge University Press. 2000. I fortolkningen av Andrew Marvells samtidige uttrykte syn på Cromwell, sier Norbrook: «He (Cromwell) laid the foundation for a ruthless programme of resettling the Irish Catholics which amounted to large scale ethnic cleansing.»
* [http://www.electricscotland.com/familytree/frank/axelrod.htm Axelrod, Alan] (2002): ''Profiles in Leadership'', Prentice-Hall. 2002. Side 122: «As a leader Cromwell was entirely unyielding. He was willing to act on his beliefs, even if this meant killing the king and perpetrating, against the Irish, something very nearly approaching genocide.»
* Morrill, John (2003): ''Rewriting Cromwell — A Case of Deafening Silences'' i: ''Canadian Journal of History''. Desember 2003: «Of course, this has never been the Irish view of Cromwell. <br /> Most Irish remember him as the man responsible for the mass slaughter of civilians at Drogheda and Wexford and as the agent of the greatest episode of ethnic cleansing ever attempted in Western Europe as, within a decade, the percentage of land possessed by Catholics born in Ireland dropped from sixty to twenty. In a decade, the ownership of two-fifths of the land mass was transferred from several thousand Irish Catholic landowners to British Protestants. The gap between Irish and the English views of the seventeenth-century conquest remains unbridgeable and is governed by O.K. Chesterton's mirthless epigram of 1917, that ‘it was a tragic necessity that the Irish should remember it; but it was far more tragic that the English forgot it’.»
* Lutz, James M.; Lutz, Brenda J. (2004): ''Global Terrorism'', Routledge:London, s.193: «The draconian laws applied by Oliver Cromwell in Ireland were an early version of ethnic cleansing. The Catholic Irish were to be expelled to the northwestern areas of the island. Relocation rather than extermination was the goal.»
* [http://www.soton.ac.uk/history/profiles/levene1.html Levene, Mark] {{Wayback|url=http://www.soton.ac.uk/history/profiles/levene1.html |date=20081216135041 }} (2005): ''Genocide in the Age of the Nation State: Volume 2''. ISBN 978-1845110574. Sidene 55, 56 & 57: «A sample quote describes the Cromwellian campaign and settlement as ‘a conscious attempt to reduce a distinct ethnic population’.»
* Levene, Mark (2005): ''Genocide in the Age of the Nation-State'', I.B.Tauris: London: «[The Act of Settlement of Ireland], and the parliamentary legislation which succeeded it the following year, is the nearest thing on paper in the English, and more broadly British, domestic record, to a programme of state-sanctioned and systematic ethnic cleansing of another people. The fact that it did not include 'total' genocide in its remit, or that it failed to put into practice the vast majority of its proposed expulsions, ultimately, however, says less about the lethal determination of its makers and more about the political, structural and financial weakness of the early modern English state.»</ref> Ved slutten av krigføringen og bosetningene som Cromwell hadde satt i gang, hadde det vært en omfattende fordrivelse av katolske landeiere, og en stort fall i befolkningsantallet. Etter at Cromwell hadde dratt tilbake til England overtok den engelske kommisjonæren, general [[Henry Ireton]]. Han «benyttet seg av en bevisst politikk av brenning av avlinger og sult, noe som var ansvarlig for det meste av et beregnet antall av 600 000 døde av den totale irske befolkningen på 1 400 000.»<ref>Stewart, Frances (2000): ''War and Underdevelopment: Economic and Social Consequences of Conflict'' v. 1 (Queen Elizabeth House Series in Development Studies), Oxford University Press. 2000: «Faced with the prospect of an Irish alliance with Charles II, Cromwell carried out a series of massacres to subdue the Irish. Then, once Cromwell had returned to England, the English Commissary, General Henry Ireton, adopted a deliberate policy of crop burning and starvation, which was responsible for the majority of an estimated 600,000 deaths out of a total Irish population of 1,400,000.»</ref>

Beleiringene av Drogheda og Wexford har blitt nevnt på framtredende plass i historiebøkene og i skjønnlitteraturen opp til den dag i dag. Eksempelvis nevnte [[James Joyce]] i sin roman ''[[Ulysses]]'' (1922) at «Hva med den skinnhellig Cromwell og hans jernsider som la kvinner og barn i Drogheda til sverdet med bibelteksten 'Gud er kjærlighet' klebet rundt munningen på sin kanon?»<ref>Originalsitat: «What about sanctimonious Cromwell and his ironsides that put the women and children of Drogheda to the sword with the bible text God is love pasted round the mouth of his cannon?»</ref> Tilsvarende beskrev [[Winston Churchill]] virkningen av Cromwell på anglo-irske forhold:
{{sitat|«...alle disse opptegnelsene til Cromwell var en varig ødeleggelse. Ved en enkel terrorprosess, ved en skammelig bosetning, ved et faktisk forbud av katolsk religion, ved de blodige handlinger allerede beskrevet, skar han ut nye avgrunner mellom nasjoner og trosbekjennelser. «Til helvete eller Connaught» var de vilkår han fordrev den innfødte befolkningen, og de for deres del, på tvers av tre hundre år, har de benyttet deres mest arge forbannelse «Cromwells forbannelse på deg»... På oss alle ligger fortsatt ‘Cromwells forbannelse’.»<ref>Churchill, Winston S. (1957): ''A History of the English Speaking Peoples: The Age of Revolution'', [[Dodd, Mead and Company]]: New York, s. 9: «We have seen the many ties which at one time or another have joined the inhabitants of the Western islands, and even in Ireland itself offered a tolerable way of life to Protestants and Catholics alike. Upon all of these Cromwell's record was a lasting bane. By an uncompleted process of terror, by an iniquitous land settlement, by the virtual proscription of the Catholic religion, by the bloody deeds already described, he cut new gulfs between the nations and the creeds. «Hell or Connaught» were the terms he thrust upon the native inhabitants, and they for their part, across three hundred years, have used as their keenest expression of hatred «The Curse of Cromwell on you.» The consequences of Cromwell's rule in Ireland have distressed and at times distracted English politics down even to the present day. To heal them baffled the skill and loyalties of successive generations. They became for a time a potent obstacle to the harmony of the English-speaking people through-out the world. Upon all of us there still lies 'the curse of Cromwell'.»</ref>}}

Cromwell er fortsatt en hatet figur i Irland, hans navn er knyttet til massakrer, religiøs forfølgelse, og massedeportasjoner av det katolske samfunnet på Irland. Som Churchill merket seg, en tradisjonell irsk forbannelse var ''mallacht Chromail ort'', «Cromwells forbannelse på deg».

Et bevart utsagn som uttrykker Cromwells eget syn på erobringen av Irland er fra januar 1650, erklæringen ''Declaration of the lord lieutenant of Ireland for the undeceiving of deluded and seduced people'' («Erklæring for herre løytnant av Irland for å rive ut av villfarelse og forlede folket»).<ref>Abbott, W.C. (1929): ''Writings and Speeches of Oliver Cromwell'', Harvard University Press, ss.196–205.</ref> I dette var han bitende om katolisismen ved å si at «Jeg skal ikke, hvor jeg har makt... lide ved utførelsen av [den katolske] [[Messe (katolsk)|messen]].»<ref name="Abbott202">Abbott, s. 202.</ref> Imidlertid erklærte han også at «for folket, hvilke tanker de har i henhold til religionen i deres egne bryster skal jeg ikke nå, men jeg skal tenke det er min plikt, om de går redelig og fredelig, skal ikke det minste skje dem for å lide det samme.»<ref name="Abbott202"/> Private soldater som har overgitt sin våpen skal «leve fredelig og redelig i sine hjem, de skal ha tillatelse å gjøre så.»<ref name="Abbott202"/>

Som med mange hendelser i Cromwells karriere er det debatt om graden eller omfanget av hans oppriktighet i gi disse offentlige uttalelsene: [[Rumpparlamentet]]s senere ''Lov om bosetning av 1652'' fremmet en langt strengere politikk i utførelsen og konfiskeringen av eiendommene til enhver som hadde støttet de irske opprørene.