Redigerer Norges geografi (avsnitt)

==Kystlinje og havområder==
{{se også|Liste over øyer i Norge|Liste over fjorder i Norge}}
[[Fil:Lovundfjell.JPG|miniatyr|[[Træna]] og [[Lovund]] ligger på ''[[strandflaten]]'' og inngår i [[skjærgård]]en som er særlig bred på [[Helgeland]]. Fjell er ''[[rauk]]'', markerte restfjell på strandflaten.]]
Norges kyst er svært fragmentert. Den består av et stort antall øyer, holmer og skjær, og fjorder går dypt inn i landet. Mange steder er det høye fjellpartier helt ut mot havet.<ref name="SSB1983" /> Fast fjell av harde bergarter går helt ut til havkanten. Fjordene er ofte svært dype og ofte betydelig dypere enn kontinentalsokkelen utenfor. Bunnen av fjordene er ofte nokså flate og dekket av slam eller leire. I lengderetningen er fjordene ofte oppdelt i bekkener med dype partier adskilt av terskler eller morener. Noen fjorder og sund går på tvers av kysten andre går parallelt slik at den ytre delen av Norge er oppdelt i et stort antall øyer som under ett kalles [[skjærgård]]en. Farvannet innenfor skjærgården er skjermet mot storhavet til nytte for båttrafikken.<ref name="Werenskiold" />

Fra Halden til Stavanger er fjordene (med unntak av [[Oslofjorden]]) små og det er færre og mindre øyer enn på Atlanterhavskysten. På sørkysten stiger landet relativt slakt fra havet og minner om Sveriges kyst. Nord for Stavanger er øyene og fjordene av store dimensjoner og har likhetstrekk med Skottlands vestkyst, Grønland, Canadas vestkyst og Chiles kyst. Området mellom Hardangerfjorden og Sognefjorden er svært oppdelt med tallrike øyer og smale fjorder. [[Osterøy]] er nesten helt omsluttet av fastlandet. [[Bergenshalvøyen]] og Lindåshalvøyen er forbundet med fastlandet med smale eid. Nord for Sognefjorden ligger øygruppen [[Solund]]. Ved [[Stad]] er kysten uten skjærgård. Nord for Stad ligger en rekke skjær og øyer (inkludert [[Nordøyane]] og [[Sørøyane]]) med [[Hitra (øy)|Hitra]] som den største sør for Trondheimsfjorden. Nord for havstykket [[Folda (Trøndelag)|Folda]] stikker øygruppen [[Vikna]] langt ut i havet. [[Helgeland]] har en bred skjærgård som når langt ut i havet. Lofoten og Vesterålen danner en stor øygruppe med to av Norges største øyer Hinnøya og Langøya samt Andøya. De store øyene Senja, [[Kvaløya]] og Ringvassøy er skilt fra fastlandet med et langsgående fjordløp. I Vest-Finnmark ligger Stjernøya, [[Seiland]] og [[Kvaløya (Finnmark)|Kvaløya]] innenfor den stor [[Sørøya (Finnmark)|Sørøya]]. [[Magerøya]] er Norges nordligste og øst for Nordkapp er det ikke øyer av betydning.<ref name="Werenskiold" />

===Hav og kontinentalsokkel===
{{se også|Norsk kontinentalsokkel}}
Utenfor kysten strekker en relativt grunn [[kontinentalsokkel]] seg til Norskehavet og Polhavet med store dyp på {{formatnum:4000}} og {{formatnum:3000}} meter. [[Barentshavet]] er relativt grunt og danner en kontinentalsokkel mellom hovedlandet og Svalbard. Ved Senja er kontinentalsokkelen smal, utenfor Møre og Romsdal er den relativt smal og den er særlig bred ved Helgeland der områder på mindre enn 400 meters dyp strekker seg 150&nbsp;km fra land. Hele Nordsjøen (fra Stad og [[Shetland]]) inngår i kontinentalsokkelen.<ref name="Werenskiold" />

===Fjorder===
{{utdypende|Norges fjorder|Liste over fjorder i Norge}}
Det er {{formatnum:1732}} navngitte fjorder i Norge.<ref>Talt opp fra [[Kartverket|Kartverkets]] [[Sentralt stedsnavnregister]] (SSR) 31. januar 2018</ref> Fjordene i Norge er svært varierende der noen er lange og svært dype. [[Sognefjorden]] (204&nbsp;km) og [[Hardangerfjorden]] (180&nbsp;km) er de lengste norske fjordene. [[Sognefjorden]] er dypest med 1302 meter, noe som også er det dypeste punktet ved hovedlandet. Mange fjorder har en grunn terskel nær utløpet eller flere terskler. [[Bolstadfjorden]] er en dyp fjord med en terskel på bare 1 meter. [[Borgundfjorden]] er relativt dyp og uten markert terskel.<ref name="SSB1983" />  Hardangerfjorden har flere terskler som danner flere relativt adskilte bassenger i lengderetningen.<ref name="akvakultur" /> Fjordene i Finnmark er mindre preget av vekslingen mellom terskler og dypere fjordbekkener, og skiller seg slik fra de fleste andre fjordene.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Karlsen, Ole G. | utgivelsesår = 1981 | tittel = Delta | isbn = 8251814782 | utgivelsessted = Oslo| forlag = TANO | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012092106119 | side = }}</ref>

Fjordene er daler som ble dannet av isbreenes framrykning under [[istiden]]e. Fjordlandskap finnes kun andre steder på jordkloden der den har vært nediset, og sporene etter dette er bl.a. morener og skuringsmerker. Det er bare isbreer som kan tenkes å gi fjordene form av "trau", med terskler ved munningen. <ref> Einar Haffner: Bogen om Norge. 1901. s.13 [https://www.nb.no/items/028ce92f42ac9072cc5a5fd79518fcf8?page=13&searchText=%22Fjordenes%20dannelse%22]</ref>

Fjordene er ofte betydelig dypere enn kontinentalsokkelen og grunnhavet utenfor. Fjordene har ofte relativt flat bunn som er dekket av slam og leire. Noen fjorder går parallelt med kysten og krysser fjorder som går innover i landet slik at landets ytterste kant er delt opp i et stort antall øyer. Mellom grensen ved Svinesund og Stavanger er fjordene (unntatt Oslofjorden) små sammenlignet med lenger vest og nord, øyene er tilsvarende få og små.<ref name="Reusch1927" /> 

Den lange norske kystlinjen har flere av verdens lengste fjorder, bare [[Grønland]] har lengre fjorder enn Norge. Kyst- og fjordlandskapet fra Stavanger og nordover har sin like bare på [[Grønland]], i det sørlige [[Chile]] og den nordlige delen av [[Stillehavet|Stillehavskysten]] i USA og Canada.<ref name="Reusch1927">{{Kilde bok | forfatter = Reusch, Hans | utgivelsesår = 1927 | tittel = Norges geografi | utgivelsessted = Oslo | forlag = Brøgger | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016010808161 | side = }}</ref>

[[Sognefjorden]] er en av verdens lengste og dypeste, og har mange forgreninger, for eksempel [[Aurlandsfjorden]], som i seg selv er betydelige fjorder. Fjordene fra Stad til Nordland veksler mellom å gå omtrent øst-vest og nesten vinkelrett på hovedretningen.<ref name="Werenskiold" />

Fjordenes hydrologi er preget av at de ofte er lang i forhold til bredden, ofte dypere enn havet utenfor med en terskel som hemmer vannutskifting, og med god tilførsel av ferskvann fra elver innerst i fjorden er det til dels [[brakkvann]] på overflaten. Kystene er generelt rikere på liv enn fjordene, blant annet avtar mengden [[dyreplankton]] innover i de lange fjordene. Fjordene, særlig i Nord-Norge, kan være viktige oppvekstområder for sild, torsk og hyse.<ref name="akvakultur">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1988 | tittel = Akvakultur i fjorder: biologiske, fysiske og administrative rammevilkår : foredrag holdt på seminar arrangert av Sogn og Fjordane distriktshøgskule 15.– 16. september 1988 på Sogndal hotell | isbn = 8272820536 | utgivelsessted = Sogndal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012080108139 | side = }} </ref><ref>Aarseth, I., Nesje, A., & Fredin, O. (2014). ''West Norwegian fjords.'' Geological Society of Norway (NGF) , Trondheim, 2014. ISBN 978‐82‐92‐39491‐5 </ref>

===Lengde og areal===
Fastlandets kyst regnet langs den [[Grunnlinje (havrett)|havrettslige grunnlinjen]] er {{formatnum:2532}}&nbsp;km, medregnet fjorder og bukter har fastlandet en kystlinje på {{formatnum:28953}}&nbsp;km. I tillegg er øyenes kystlinje beregnet til {{formatnum:71963}}&nbsp;km. Norges samlede [[Kyst|kystlinje]] er {{formatnum:100915}}&nbsp;km<ref name="SSB2013">{{Kilde www|url=https://www.ssb.no/a/aarbok/kart/i.html|tittel=Statistisk årbok 2013: Geografisk oversikt|besøksdato=2018-04-23|verk=www.ssb.no}}</ref>, noe som er verdens nest lengste kyst etter [[Canada]]. Rundt Norge er [[hav|havområdene]] [[Barentshavet]], [[Norskehavet]], [[Nordsjøen]] og [[Skagerrak]]. Norge råder over {{formatnum:1979179}}&nbsp;km² med hav, fordelt på tre soner som avgrenses av internasjonale [[delelinje]]r:<ref>http://www.kartverket.no/kunnskap/fakta-om-norge/Sjoarealer/Sjoomrader/</ref> Etter endring i beregningsmetode økte kystlinjen i 2011 fra omkring {{formatnum:85000}}&nbsp;km. Bakgrunnen for at tallene kan avvike så mye er at lengden av kyst er delvis usikker størrelse, dette «kystelinjeparadokset» ble påvist av [[Lewis Fry Richardson]] og [[Benoit Mandelbrot]]. Kystlinjens blir lenger jo mer nøyaktig ved å øke målestokken på kartet. Dette slår spesielt ut for Norge som har en snirklete kystlinje med øyer og fjorder, noe som kan uttrykkes med den høye [[fraktal]]e dimensjonen 1,52 som omtrent betyr at dobbelt så detaljert kartlegging medfører økning i kystlengden på 52&nbsp;%. Til sammenligning har Sør-Afrikas kyst en fraktal dimensjon på 1,02.<ref>Norskekystens lange linjer. ''Klassekampen'', 16. mars 2018, s. 28.</ref>

* Hovedlandets økonomiske sone på {{formatnum:878575}}&nbsp;km² som grenser mot [[Sverige]], [[Danmark]], [[Storbritannia]], [[Færøyene]] og [[Russland]]
* Fiskerisonen rundt Jan Mayen på {{formatnum:293049}}&nbsp;km² som grenser mot [[Island]] og [[Grønland]]
* [[Fiskevernsonen ved Svalbard]] på {{formatnum:803993}}&nbsp;km² som grenser mot Grønland og Russlands [[Franz Josef Land]]

Norges [[indre farvann]] (sjøområder innenfor [[Grunnlinje (havrett)|grunnlinjen]]) utgjør {{formatnum:125313}}&nbsp;km², av dette er {{formatnum:89091}}&nbsp;km² knyttet til fastlandet.<ref>http://kartverket.no/Kunnskap/Fakta-om-Norge/Sjoarealer/Sjoomrader/</ref> Ifølge Kartverket ligger landets geografiske midtpunkt (arealtyngdepunkt) ved [[Skjækervatnet]] i [[Steinkjer kommune]].<ref>http://kartverket.no/Kunnskap/Fakta-om-Norge/Norges-midtpunkt/Beregningen/</ref>

===Tidevann og havstrømmer===
[[Fil:Apparent whirlpools of Saltstraumen seen from the air.jpg|miniatyr|[[Saltstraumen]] med [[Saltstraumbrua]].]]
[[Fil:Kråkenes_lighthouse_during_storm.jpg|miniatyr|[[Kråkenes fyr]] i orkan]]
Hvert år publiserer [[Statens kartverk]] «Tidevannstabeller for den norske kyst med Svalbard, samt Dover, England». Langs kysten av Norge er det minst gjennomsnittlig [[tidevann]]sforskjell i Oslo, Mandal og Stavanger med under 0,4 meter. Størst forskjell mellom lavvann og høyvann er det fra Trondheim til Vardø med nær 2 meter gjennomsnittlig forskjell og største forskjell på opp mot 4 meter.<ref name="SSB1983" /> 

Ved Lindesnes og Kristiansand er det normalt nesten ikke tidevann, og langs Skagerak har tidevannet liten betydning for skipsfarten. Ved Bergen er det nær 1 meter. Forskjellen mellom flo og fjære er størst i Nord-Norge og der har brygger og sjøhus vært oppført på høye stolper av hensyn til tidevannet. Springflo i Kabelvåg og Vardø kan være på over 3 meter. I Nord-Norge kan tidevann ha betydning for skipsfarten der tidevannet kan skape sterke strømmer i trange sund, omtrent som en brusende elv. [[Saltstraumen]] er en av verdens sterkeste og oppstår der et smalt sund forbinder en relativt vid fjord med havet. I Nord-Norge medfører tidevannet kostnader blant annet ved anlegg av havner.<ref name="Werenskiold" />{{Sfn|Klunde|1968|s=46}}

Ved [[Kråkenes fyr|Kråkenes]] er det gjennomsnittlig 130 dager årlig med bølgehøyder over 2,4 meter, og 130 dager med bølger mellom 1,3 og 2,4 meter. Ved Ferder er det vel 50 dager med bølger over 2,4 meter, også ved [[Andenes]] er små bølgehøyder vanligst. I Norskehavet utenfor Nordland er det årlig rundt 200 dager årlig med bølger over 2,4 meter og om lag 50 dager med bølger under 1,2 meter.<ref name="SSB1983" />

[[Golfstrømmen]] dominerer det meste av Norges kyst og er avgjørende for klimaet. Den fører tempererte vannmasser fra Mexicogolfen nordover noe som gir et mildt kystklima. Strømmene følger stort sett kysten nordover og helt østover mot [[Kolahalvøya|Kola]]. [[Skagerak]] og ytre Oslofjord får tilførsel av strømmer fra Nordsjøen og [[Kattegat]]/[[Østersjøen]]. Vann fra Østersjøen har lavt saltinnhold og fordi det er lettere flyter dette vannet over Golfstrømmen og Atlanterhavsvannet selv om det ofte er kaldere. Polarstrømmen langs Grønlands østkyst sender kaldt vann sørover med en forgrening østover nord for Island. Det kalde polarvannet dominerer de store havdypene utenfor kontinentalsokkelen. Kyststrømmen har liten betydning for strømforholdene i fjordene og andre skjermede farvann der tidevannsstrømmene dominerer. For eksempel i Trondheimsfjorden går overflatestrømmen ved stigende vann inn fjorden og særlig langs sørsiden nær Trondheim, mens ved fallende tidevann går strømmen særlig langs nordsiden ved [[Fosen]]. Tidevannsstrømmene bidrar til utskifting av vannet i fjorden selv om det i stor grad er de samme vannmassene som strømmer inn og ut med tidevannet.<ref name="SSB1983" /><ref name="Werenskiold" />