Redigerer Nimrodekspedisjonen (avsnitt)

=== Den sørlige ferden ===
[[Fil:SouthPole-Map comparing Amundsen-Shackleton.jpg|thumb|Sporet til høyre viser Shackletons rute i 1908&ndash;09 til 88°23'S. Til venstre vises til sammenligning Amundsens rute til Sydpolen i 1911.]]

==== Fremstøtet mot Sydpolen ====
At Shackleton valgte et firemannslag for ferden mot Sydpolen var i stor grad bestemt av antall gjenlevende ponnier. Basert på sine erfaringer fra Discovery-ekspedisjonen hadde Shackleton satt sin lit til ponnier fremfor hunder for den lange ferden.<ref name="Mills s67" /> Motorkjøretøyet som gikk godt på flat is kunne ikke brukes på barrierens overflate, og ble ikke vurdert for denne ferden.<ref name="Huntford s237-238" /> Mennene Shackleton valgte til å følge ham var Marshall, Adams og Wild. Joyce, som med unntak av Wild var den med lengst erfaring i Antarktis, ble ikke plukket ut da Marshalls medisinske undersøkelse reiste tvil om hans fysiske form.<ref name="Huntford s234-235" />

Ferden begynte den 29. oktober 1908, og Shackleton hadde beregnet avstanden frem og tilbake til Sydpolen til omtrent {{formatnum: 1494 }}&nbsp;nautiske mil ({{formatnum: 2767 }}&nbsp;km). Hans opprinnelige plan tillot dem å bruke 91&nbsp;dager tur/retur, noe som krevde en gjennomsnittlig distanse på omtrent 16&nbsp;nautiske&nbsp;mil (30&nbsp;km) daglig.<ref name="Riffenburgh s201" /> Etter en treg start grunnet en kombinasjon av dårlig vær og halte ponnier, reduserte Shackleton den daglige matrasjonen slik at den totale tilgjengelige reisetiden ble 110&nbsp;dager. Dette krevde et kortere daglig gjennomsnitt på om lag 13,5 nautiske mil.<ref name="Shackleton s153" /> Mellom 9. og 21. november hadde de god fremdrift, men ponniene led under den vanskelige overflaten på barrieren og den første av de fire måtte skytes da gruppen nådde 81°S. Den 26. november ble en ny sørlig rekord satt da de passerte 82°&nbsp;17' som Scotts sørlige gruppe nådde i desember 1902.<ref name="Shackleton s171" /> Shacletons gruppe tilbakela avstanden på 29&nbsp;dager sammenlignet med Scotts 59&nbsp;dager ved å bruke en rute betydelig øst for Scotts. De valgte denne ruten for å unngå de problemene med [[sastrugi|ulendt terreng]] som tidligere ekspedisjoner hadde opplevd.<ref name="Riffenburgh s193" />

Etter hvert som gruppen beveget seg inn i ukjent terreng ble barriereoverflaten mer ujevn og opprevet. Ytterligere to ponnier bukket under for presset. Fjellene i vest buet seg rundt dem og blokkerte ruten videre sørover, og gruppens oppmerksomhet ble rettet mot et «skimrende glimt av lys» på himmelen foran dem.<ref name="Mills s80" /> Grunnen til dette fenomenet ble klart den 3. desember da de etter en klatring opp foten av fjellkjeden fikk se det Shackleton senere beskrev som «en åpen vei mot sør, [...] en stor isbre som gikk nesten fra sør til nord mellom to store fjellkjeder».<ref name="Shacnleton s180" /> Refleksjonen av breens overflate hadde forårsaket det store [[isblink]]et som tidligere ble observert på himmelen.

Shackleton døpte denne breen «Beardmore» etter ekspedisjonens hovedsponsor, Sir William Beardmore. Ferden over breen viste seg å bli en utfordring, spesielt for den gjenværende ponnien «Socks», som hadde store problemer med å finne sikkert fotfeste. Den 7. desember forsvant Socks ned i en dyp [[bresprekk]], og var nær ved å ta Wild med i fallet. Heldigvis for gruppen slet ponniens sele seg, og sleden som inneholdt forsyningene ble værende på overflaten. Men for resten av ferden sørover og hele hjemturen måtte de nå stole på menneskelig trekkraft.<ref name="Riffenburgh s208-209+221-222" />

Ettersom ferden fortsatte vokste de personlige motsetningene, og Wild uttrykte et personlig ønske om at Marshall skulle «falle ned en bresprekk omtrent tusen fot dyp».<ref name="Wild s93" /> Marshall skrev at å følge Shackleton mot Sydpolen var «som å følge en gammel kvinne. Alltid panikk».<ref name="Huntford s263–264" /> Likevel ble første juledag feiret med [[crème de menthe]] og sigarer. Posisjonen deres var 85°51′S, fremdeles 249&nbsp;nautiske&nbsp;mil (461&nbsp;km) fra Sydpolen, og de bar nå på en knapp måneds matforsyning ettersom de hadde lagret resten i depoter for hjemturen.<ref name="Huntford s263–264" /> De kunne ikke dekke den gjenværende avstanden til Sydpolen og tilbake med denne mengden av mat.<ref name="Riffenburgh s226" /> Shackleton var imidlertid ikke klar for å innrømme at målet om Sydpolen var tapt, og bestemte seg for å gå videre ved å kutte matrasjonene ytterligere og dumpe alt bortsett fra det viktigste utstyret.<ref name="Shackleton s200" />

Andre juledag ble oppstigningen av breen endelig fullført, og marsjen på [[polarplatået]] begynte. Forholdene gjorde det imidlertid ikke lett, og Shackleton beskrev 31. desember som den «hardeste dagen vi noensinne har hatt».<ref name="Shackleton s204" /> Neste dag noterte han at etter å ha nådd 87°6½′S hadde de slått rekorden både for [[Nordpolen]] og Sydpolen.{{#tag:ref|Den nordlige referansen var til [[Robert Peary|Peary]], som på det tidspunktet hadde den nordlige rekorden på 87°6′N.<ref name="Shackleton s205" />|group=n}} Den dagen skrev Wild at «om vi bare hadde hatt Joyce og Marston her fremfor de to irriterende unyttige tiggerne...» (Marshall og Adams) «...Ville vi ha klart det [Sydpolen] lett.»<ref name="Mills s96" /> Den 4. januar innrømmet Shackleton omsider nederlaget, og reviderte målet til å komme innenfor symbolske 100&nbsp;nautiske mil fra Sydpolen.<ref name="Shackleton s207" /> Gruppen slet seg videre på grensen til overlevelse,<ref name="Huntford s270" /> frem til 9. januar, da den etter et siste stykke uten sleder avsluttet ferden. «Vi har tatt oss helt ut» skrev Shackleton, «og tallet er 88°23′S».<ref name="Shackleton s210" /> De var 97&nbsp;nautiske [[Farthest South|mil fra Sydpolen]]. Det britiske flagget ble behørig plantet og Shackleton navnga polarplatået etter Kong Edward VII.{{#tag:ref|Tre år senere på sin vei til Sydpolen navnga Amundsen det samme platået etter Kong Haakon av Norge.<ref name="Amundsen s491" />. Ingen av navnene har overlevd på moderne kart.|group=n}}

==== Tilbaketuren ====
[[Fil:Shackleton nimrod 45.jpg|thumb|På tilbaketuren. Gruppen har nådd et depot på Rossbarrieren.{{Byline|Ernest Henry Shackleton}}]]
Gruppen returnerte hjemover etter 73&nbsp;dagers reise sørover. Rasjonene hadde blitt redusert flere ganger for å forlenge ferden utover det opprinnelige estimatet på 110&nbsp;dager. Shackleton tok nå sikte på å nå Hut Point i løpet av 50&nbsp;dager, fordi ifølge Shackletons forutgående ordre skulle «Nimrod», etter å ha returnert for å hente ekspedisjonen hjem, reise senest 1. mars. De fire mennene var nå mer eller mindre fysiske vrak,<ref name="Riffenburgh s251–261" /> men på vei nordover gjennomførte de imponerende dagsmarsjer og nådde kanten av breen 19. januar.<ref name="Riffenburgh s251–261" /> Da de begynte nedstigningen hadde de mat til fem dager med halv rasjon som skulle vare frem til depotet i nederste del av breen;<ref name="Riffenburgh s251–261" /> under oppstigningen hadde den samme distansen tatt 12&nbsp;dager. Shackletons fysiske helse ble nå en stor bekymring, men «jo verre han følte seg, desto hardere trakk han» ifølge Adams.<ref name="Riffenburgh s251–261" />

Depotet ble nådd 28. januar. Wild, som var syk av [[dysenteri]], var ikke i stand til å dra eller spise noe annet enn kjeks, og kjeks var mangelvare. Den 31. januar presset Shackleton sin egen frokostkjeks på Wild, en gest som fikk Wild til å skrive: «Gud, jeg skal aldri glemme. Tusenvis av pund kunne ikke ha kjøpt den ene kjeksen».<ref name="Wild s108" /> Noen dager senere ble resten av gruppen slått ut av alvorlig [[enteritis]] etter å ha spist bedervet ponnikjøtt. Til tross for dette måtte de fortsatt opprettholde fremdriften; under marsjen mellom depotene hadde de med så lite mat at en forsinkelse kunne bli fatal. Til alt hell gjorde sterk vind det mulig å bruke vindseil for å holde en god marsjhastighet.<ref name="Riffenburgh s258" />
[[Fil:TheSouthernParty (cropped).jpg|thumb|left|Wild, Shackleton, Marshall og Adams ombord på «Nimrod» etter den sørlige ferden.]]
«Vi er så tynne at beina verker når vi ligger på den harde snøen», skrev Shackleton.<ref name="Shackleton s221" /> Fra 18. februar og fremover begynte de å plukke opp kjente landemerker, og den 23. februar nådde de Bluffdepotet, som til deres store lettelse hadde blitt rikelig fylt opp av Ernest Joyce. Utvalget av delikatesser utover kassene med vanlige forsyninger ble listet opp av Shackleton: «Carlsbadplommer, egg, kaker, [[plum pudding]], ingefærbrød og kandisert frukt».<ref name="Shackleton s223" /> Wilds lakoniske kommentar var «Gode gamle Joyce».<ref name="Riffenburgh s261" />

Matproblemene var nå løst, men de måtte fremdeles komme seg tilbake til Hut Point før fristen den 1. mars. Den siste etappen av ferden ble avbrutt av en snøstorm som tvang dem til å holde seg i leieren i 24&nbsp;timer. Den 27. februar, fremdeles 33&nbsp;nautiske&nbsp;mil (61&nbsp;km) unna sikkerhet, kollapset Marshall. Shackleton bestemte da at han og Wild skulle gjøre et forsøk på å nå Hut Point i håp om å finne skipet og holde det igjen frem til de to andre var blitt reddet. De nådde hytten sent den 28. februar.<ref name="Riffenburgh s262-263" /> I håp om at skipet var i nærheten forsøkte de å få dets oppmerksomhet ved å sette fyr på en liten trehytte som ble brukt til [[Magnetisme|magnetiske]] observasjoner.<ref name="Riffenburgh s274–278" /> Kort tid etter kom «Nimrod», som hadde ankret opp ved [[Erebusbreen|bretungen]], til syne: «Ikke noe gladere syn hadde noensinne møtt en manns øyne» skrev Wild senere.<ref name="Riffenburgh s274–278" /> Det tok ytterligere tre dager før Adams og Marshall kunne bli hentet ut fra barrieren, men den 4. mars var hele den sørlige gruppen ombord og Shackleton kunne beordre full fart nordover.<ref name="Riffenburgh s274–278" />