Redigerer Nibelungenringen (avsnitt)

=== Siegfried ===
* '''1. akt: Skog'''{{#tag:ref|Wald|group=S}}
[[Fil:Siegfried and the Twilight of the Gods p 014.jpg|thumb|upright=1.0|left|Mime finner Sieglinde i skogen{{Byline|Arthur Rackham|ca 1910}}]]
I mellomtiden har Mime funnet Sieglinde i skogen. Hun dør etter sønnens fødsel, men gir først sverdbitene til smeden og ber ham om å fostre opp gutten, som han skal kalle Siegfried. Mime er en nokså motvillig fosterfar, men han holder ut i håp om at Siegfried vokser opp til en kriger som kan drepe [[lindorm]]en Fafner slik at han, Mime, får tak i ringen. Oppdragelsen går ikke helt som forventet; gutten er en villstyring som har lite til overs for fosterfaren, og som foretrekker å streife fritt om i skogen.

Mime forsøker å smi fostersønnen et godt sverd, men ikke noe våpen er sterkt nok for den kraftige gutten. Siegfried har observert dyreverdenen og sett at det trengs en mor for å skape en familie. Han spør Mime ut om dette fenomenet, og etter litt fram og tilbake forklarer Mime sannheten om Siegfrieds herkomst.{{#tag:ref|„als zullendes Kind, zog ich dich auf“|group=S}} Han viser ham også sverdbitene, restene etter sverdet som tilhørte faren. Full av begeistring ber Siegfried om at Mime smir et nytt sverd av bitene, og i spent forventning om det nye våpenet løper han ut i skogen.

Mens Mime funderer på hvordan han skal smi stykkene sammen, kommer det inn en vandringsmann. Det er Wotan som reiser rundt i verden, nå bare som tilskuer. For å få den grinete smeden til å vise litt gjestfrihet setter han hodet i pant på at han kan svare på tre spørsmål. Mime stiller Wotan alt for lette spørsmål: Hvem bor dypt i jorda? Hvem bor på jordas rygg? Og hvem bor på de skyede toppene? Wotan svarer korrekt henholdsvis nibelungene, kjempene og gudene. Mime er i stand til å svare på to av Wotans spørsmål: Wotans ætt (Wälsungen) og hvilket sverd som duger til å ta livet av Fafner (Notung). Men smeden kan ikke svare på det tredje spørsmålet, hvem det er som smir et godt sverd av Notungs fragmenter,{{#tag:ref|„wer wird aus den starken Stücken Notung, das Schwert, wohl schweißen“|group=S}} og dermed tilfaller Mimes hode Wotan. Men Wotan viser storsinn og skjenker Mimes hode til «den som ikke har lært å kjenne frykt».{{#tag:ref|„der das Fürchten nicht gelernt“|group=S}} Dessuten spår han: «Bare den som ikke kjenner frykt kan nyskape Notung».{{#tag:ref|„Nur wer das Fürchten nie erfuhr, schmiedet Notung neu“|group=S}} Dette stiller Mime overfor et fryktelig dilemma, og han blir svært engstelig da vandringsmannen forsvinner med lyn og torden.{{#tag:ref|''«Verfluchtes Licht! Was flammt dort die Luft? / Was flackert und lackert, was flimmert und schwirrt, / was schwebt dort und webt und wabert umher? / Dort glimmert’s und glitzt’s in der Sonne Glut! / Was säuselt und summt und saust nun gar? / Es brummt und braust und prasselt hierher! / Dort bricht’s durch den Wald, will auf mich zu! / Ein gräßlicher Rachen reißt sich mir auf: / der Wurm will mich fangen! Fafner! Fafner!»''. Et av Wagners musikalske mesterstykker og et glimrende stavrim: ''Siegfried'', 1. akt|group=S}}

Siegfried finner en livredd Mime liggende under ambolten, og spør dvergen hva frykt egentlig er for noe. Etter møtet med vandringsmannen skjønner Mime at det er viktig for ham at Siegfried lærer å kjenne frykt, og vil derfor vise ham en «liten drage».{{#tag:ref|„schlimmen Wurm“|group=S}} Men til det trengs et skarpt sverd. Siegfried stoler ikke lengre på Mimes evner som smed og forsøker å smi sverdet Notung selv. Til Mimes forskrekkelse gjør han det på en ukonvensjonell måte: han filer bitene til jernspon og smelter dem om til «en grøt»{{#tag:ref|„zu Brei“|group=S}}, støper det i en form og kjøler det varme jernet med kaldt vann (og blir samtidig «oppfinneren» av [[stål]]et). På den måten lager han et helt nytt sverd: han overvinner de overleverte framgangsmåtene og finner sin egen metode. Dermed er en betingelse oppfylt, for bare et «fritt menneske» som handler ut fra egen vilje og styrke kan utføre dåden Wotan en gang ønsket utført.{{#tag:ref|Det gamle må først ødelegges slik at noe nytt kan oppstå. Dette gjenspeiler Wagners intensjoner; han var en livslang «revolusjonær».|group=f}}

Mime koker en drikk{{#tag:ref|„aus Eiern braut der Alte ihm Sud“|group=S}} som han planlegger å servere når Siegfried har nedkjempet dragen slik at det skal bli lettere å drepe ham. Mime forteller om sin forræderske plan i en monolog og erklærer seg klar til å overta som verdensaltets hersker.{{#tag:ref|„Walter des Alls!“|group=S}} Samtidig synger Siegfried sin sverdsang.{{#tag:ref|„Notung! Notung! Neidliches Schwert“|group=S}} Straks sverdet er ferdig kløver Siegfried ambolten med et eneste slag.

* '''2. akt: Dypt inne i skogen'''{{#tag:ref|Tiefer Wald|group=S}}
Alberich våker utenfor [[lindorm]]en Fafners hule, hensunket i dystre tanker{{#tag:ref|„düsternd brütend“|group=S}} mens han venter på dragedreperens ankomst. I stedet viser Wotan seg, og rivalene i kampen om verdensherredømmet står igjen overfor hverandre. Men Wotan har endret seg, han har ikke lengre noen interesse for ringen, maktsymbolet. Tvert imot: han behandler Alberich vennlig og tilbyr seg å vekke dragen slik at den blir oppmerksom på dragedreperen som nå er på vei. Fafner bryr seg ikke om advarselen og sover videre.{{#tag:ref|„Ich lieg', und besitze: - laßt mich schlafen!“|group=S}} Resignert råder Wotan den ventende Alberich om å glemme det hele: «Skjebnen rår; den kan du ikke endre».{{#tag:ref|„Alles ist nach seiner Art, an ihr wirst du nichts ändern.“|group=S}}

[[Fil:The Death of Fafnir by Howard Pyle.jpg|thumb|upright=1.0|''Fafnirs død''{{Byline|Howard Pyle|1899}}]]
Wotan forsvinner atter i skogen, og rådvill ser Alberich etter ham.{{#tag:ref|„Da reitet er hin auf lichtem Roß: mir läßt er Sorg' und Spott“|group=S}} Mime og Siegfried trer fram. Mime gir Siegfried noen råd og trekker seg vekk slik at han på sikker avstand kan avvente sin sjanse, og tenker høyt: «Siegfried og Fafner – å, måtte de begge dø.»{{#tag:ref|„Siegfried und Fafner - oh, brächten beide sich um!“|group=S}} Siegfried fryder seg over skogens stillhet og følger en fugl med øynene. Han forsøker å etterligne fuglens sang med hornet, men forgjeves, og vekker i stedet Fafner. Kampen mellom de to ulike motstanderne starter. Fafner faller til slutt med Notung gjennom hjertet. Fullt klar over at gutten nå vil komme under ringens forbannelse, og forsonlig i dødsøyeblikket, advarer Fafner sin banemann om Mimes svikefulle list.{{#tag:ref|''«Blicke nun hell, blühender Knabe; des Hortes Herrn umringt Verrat: / der dich Blinden reizte zur Tat, berät nun des Blühenden Tod. / Merk' wie's endet: - acht' auf mich!»''|group=S}}

Idet Siegfried trekker sverdet ut av Fafners bryst, får han uforvarende litt drageblod på tunga og forstår plutselig fuglespråket. Skogsfuglene synger til ham at han straks skal ta Nibelungskatten, ringen og Tarnhelm. Mens han begir seg inn i hulen, sloss Mime og Alberich seg imellom, for begge er interessert i skatten. Hånende avviser Alberich enhver tanke på å dele byttet, ikke en gang Tarnhelm er han villig til å gi fra seg. Til gjengjeld truer Mime med at han kan få hjelp av Siegfried til å ta byttet. Brødrene stopper å slåss da Siegfried kommer fram i huleåpningen. Hyklende utroper Mime ham til en helt og byr på en forfriskende drikk. Men Siegfried blir advart av en fugl (karakteren «Waldvogel»), og hører av Mimes stemme at han tenker på svik: Mime vil «slå hodet av ham».{{#tag:ref|„doch nur den Kopf abhaun'“|group=S}} Full av avsky avslår Siegfried «den avskyelige pratmakerens»{{#tag:ref|„den ekligen Schwätzer“|group=S}} tilbud. I bakgrunnen høres Alberichs spottende latter. Fram til nå har fem mennesker måttet bøte med livet i kamp om den forheksede ringen, og Siegfried som ikke forstår hvorfor, spør den lille skogsfuglen. Waldvogel forteller om «den vidunderligste kvinne»,{{#tag:ref|„dem herrlichsten Weib“|group=S}} Brünnhilde, som sover på et berg omgitt av en ring av ild i påvente av at en fryktløs helt skal komme og vekke henne. Den unge dragedreperen begir seg straks av gårde.

* '''3. akt: Ville trakter'''{{#tag:ref|Wilde Gegend|group=S}}
Wotan søker enda en gang råd hos Erda, men hun kan ikke lengre hjelpe fordi verden er i endring,{{#tag:ref|„wild und kraus kreist die Welt“|group=S}} og hennes «urmoderskap» i ferd med å ta slutt. Wotan ønsker at gudenes overherredømme skal ende så fort som mulig og at den «vidunderligste volsung»{{#tag:ref|„den wonnigsten Wälsung“|group=S}} (Siegfried) skal settes inn som arvtaker med hjelp av den fortsatt sovende Brünnhilde. Siegfried nærmer seg, og Wotan blokkerer veien for ham og spør om hvor sverdet hans kommer fra. Stolt regner Siegfried det som sitt eget nylagede arbeid, og forsøker å presse seg forbi Wotan, som han ikke kjenner og ikke viser respekt for. Tilslutt retter Wotan spydet mot Siegfried og erkjenner at det var han som en gang slo i stykker farens sverd. Men Siegfried viker ikke, og med ett eneste sverdslag slår han gudens spyd i stykker. Wotan resignerer (likevel lettet), og viker for «den som ikke har lært å kjenne frykt».{{#tag:ref|„der das Fürchten nicht gelernt“|group=S}} Kysten er nå klar og Siegfried kommer seg lett gjennom ilden og fram til den sovende valkyrjen. Da han forstår at han ikke står overfor en mann – Siegfried har aldri sett en kvinne før – fjerner han hjelm og rustning. Rasende anroper han sin mor om hjelp,{{#tag:ref|„Wen ruf' ich zum Heil, daß er mir helfe? - Mutter! Mutter! Gedenke mein!“|group=S}} men da ingen svarer gir han Brünnhilde et langt kyss. Hun våkner, setter seg langsomt og høytidelig opp{{#tag:ref|„langsam und feierlich sich zum Sitze aufrichtend“ – i henhold til Wagners regianvisninger|group=S}} og hilser sitt nye liv.

[[Fil:The Awakening of Brunhild by Howard Pyle.jpg|thumb|upright=1.0|right|''Brünnhilde våkner''{{Byline|Howard Pyle|1899}}]]
'''''Orkester''''': Brünnhilde våkner{{#tag:ref|Brünnhildes Erwachen|group=S}}
:: Vær hilset, sol! Vær hilset, lys!
:: Vær hilset, strålende dag!
:: Lang var min søvn; jeg har våknet:
:: hvem er helten som vekket meg?{{#tag:ref|''«Heil dir, Sonne! Heil dir, Licht! / Heil dir, leuchtender Tag! / Lang war mein Schlaf; ich bin erwacht: / Wer ist der Held, der mich erweckt?»''|group=S}}{{#tag:ref|Brünnhildes oppvåkning er en av de mest emosjonelle og sangteknisk krevende operascener som finnes; med en frisk sopran mot en sliten tenor.|group=f}}

Begge erfarer nå, først sky, så fulle av angst og frykt, at det oppstår følelser mellom dem, og de ser tilbake på deres skjebnetunge fortid. Tilslutt omfavner de hverandre lidenskapelig med et ekstatisk utbrudd over den altoverskyggende kjærligheten.{{#tag:ref|„leuchtende Liebe, lachender Tod“|group=S}}