Redigerer Napoléon Bonaparte (avsnitt)

== Napoleon I, franskmennenes keiser ==
[[Fil:Jacques-Louis David 014.jpg|thumb|[[Jacques-Louis David]]s maleri av Napoléon i kongekjortel 1805.]]

=== Keiserkroning i Paris og kongekroning i Milano ===
[[Fil:Jacques-Louis David - The Coronation of Napoleon (1805-1807).jpg|thumb|left|[[Jacques-Louis David]]s [[Keiserkroningen|maleri av Napoléon som kroner Josephine]] under sin egen keiserkroning 1804.]]Napoleon opprettet nå det franske arvekeiserdømme, og kronet seg selv til keiser den 2. desember 1804 i [[Notre-Dame]]-katedralen i Paris.<ref>{{Harvnb|Lindqvist|2008}}, s. 247</ref> Han satte så keiserinnekronen på sin hustru [[Joséphine de Beauharnais|Josephines]] hode.

Pave [[Pius VII]] var til stede, men ikke selvvalgt. Han hadde til og med undertegnet en betinget abdikasjon fra pavestolen som kardinalene skulle offentliggjøre dersom Napoleon nektet å la ham vende tilbake til Roma.{{Trenger referanse}}

Noen måneder senere, den 26. mai 1805 i [[Milano]], lot Napoleon seg krone med [[Jernkronen|den lombardiske jernkrone]] til konge av [[Italia]].

=== Tredje koalisjonskrig ===
På det europeiske kontinent ble det nå organisert en ny koalisjon mot Napoleon. Koalisjonen bestod av [[Kongedømmet Napoli|Napoli]], Russland, Storbritannia, [[Sverige]] (fra 31. oktober 1805)<ref>{{Harvnb|Lindqvist|2008}}, s. 256</ref> og Østerrike. Krigen som så brøt ut, går under navnet [[Den tredje koalisjonskrigen|tredje koalisjonskrig]]. Den begynte med seire for Napoleon mot østerrikerne: Den østerrikske hær ble tvunget til kapitulasjon ved [[Ulm]] den 20. oktober 1805.<ref>{{Harvnb|Lindqvist|2008}}, s. 255</ref> Den 30. oktober slo en annen fransk styrke den østerrikske sørflankens styrke i slaget ved Caldiero i Nord-Italia. Napoleons hær marsjerte inn i [[Wien]].<ref>{{Harvnb|Lindqvist|2008}}, s. 257</ref>

=== Slaget ved Trafalgar ===
[[Fil:Trafalgar aufstellung.jpg|thumb|Posisjoner ved slagets begynnelse.]]
[[Fil:Turner, The Battle of Trafalgar (1806).jpg|thumb|Turners maleri «Slaget ved Trafalgar».]]
På fransk side hadde man samtidig utviklet planer om en invasjon av England. Invasjonsstyrker på {{formatnum:150000}} mann ble konsentrert ved [[Boulogne-Billancourt|Boulogne]]. Men for å kunne gjennomføre en trygg overfart over Den engelske kanal, måtte den britiske flåte beseires eller svekkes vesentlig.

Men den franske plan om sammen med spanjolene å beseire Storbritannia til sjøs, slo feil. Den franske viseadmiral Pierre Charles de Villeneuve seilte på Napoleons befaling ut fra [[Cádiz]] for å bryte den britiske blokade.

Ved [[slaget ved Trafalgar]] den 21. oktober 1805 (dagen etter de østerrikske hovedstyrkers kapitulasjon ved Ulm) seiret britene under admiral [[Horatio Nelson]], som imidlertid selv ble såret og døde av sine sår. Trafalgar er et kapp på den spanske sørkyst, omtrent midtveis mellom Cádiz og Gibraltarstredet. Sjøslaget ble utkjempet i Atlanterhavet vest for dette kappet. Den fransk-spanske flåten mistet 20 skip, som enten ble erobret eller senket (blant dem flaggskipet, det uforlignelige ''«Santissima Trinidad»'', det eneste firedekks skip som noensinne var blitt bygd, med 116 kanoner og rundt {{formatnum:1000}} manns besetning). Britene tapte ikke ett eneste krigsskip.

Britenes tap var 449 døde og {{formatnum:1241}} sårede; den fransk-spanske side hadde {{formatnum:4408}} døde og {{formatnum:2545}} sårede.

Nelsons seier hadde til følge at Napoleons planer om en invasjon av England ble ugjenkallelig lagt i grus. Etter dette dominerte britene verdenshavene gjennom de neste 100 år.

Det var ved begynnelsen av Slaget ved Trafalgar at det vidgjetne flaggsignalet ''«England expects that every man will do his duty»'' ("England forventer at hver mann vil gjøre sin plikt") ble gitt av admiral Nelson. Dette signalet ble senere imitert av andre flåter. Napoleon forordnet kort tid etter at den franske oversettelse skulle bli satt opp på franske farkoster, ''«La France compte que chacun fera son devoir»''.

=== Krigen fortsetter mot Østerrike, Russland og Preussen ===
[[Fil:Schlacht bei Austerlitz.jpg|thumb|Slaget ved Austerlitz 2. desember 1805.
Betegnelsen ''Trekeiserslaget'' er i virkeligheten misvisende; bare Aleksander I og Napoleon I var personlig nærværende, men ikke Franz II.]]

Napoleon gikk til angrep på sine fiender på det europeiske kontinent. I det såkalte trekeiserslaget, eller [[slaget ved Austerlitz]], vant han den 2. desember 1805 en stor seier over [[Østerrike]] og [[Russland]].<ref>{{Harvnb|Lindqvist|2008}}, s. 258</ref> Dette slaget demonstrerte Napoleons evner som taktiker på en lysende måte. Vel var han ved hjelp av spioner blitt kjent med sine fienders hemmelige trompetsignaler slik at han selv kunne fingere deres ordregivning slik at de rykket frem på tider og steder som passet franskmennene best. Men hovedgrunnen til seieren lå i hvordan han forordnet sin høyre (sørlige) flanke til å late som om panikk hadde brutt ut blant dem og dermed lokke fienden ut i et åpent lende og inn i en felle. Napoleons {{formatnum:68000}} mann nedkjempet den østerriksk-russiske hærs {{formatnum:90000}}. Østerrikerne beregnet etterpå sine tap til {{formatnum:6000}}, russerne mistet {{formatnum:21000}} mann, og franskmennenes tap beløp seg til {{formatnum:1290}} døde og {{formatnum:6943}} sårede).{{Trenger referanse}}

Resultatet ble blant annet [[freden i Pressburg]] (nå [[Bratislava]]) den 26. desember 1805 mellom Østerrike og Frankrike. Østerrike måtte avstå en rekke territorier, og med dette var den tredje koalisjonskrig over.<ref>{{Harvnb|Lindqvist|2008}}, s. 259</ref>

=== Den fjerde koalisjonskrig fører til Preussens sammenbrudd ===
[[Fil:Louise, Queen of Prussia by Vigee-Lebrun (1801, Schloss Charlottenburg).jpg|thumb|[[Louise av Mecklenburg-Strelitz|Dronning Louise av Preussen]] bønnfalt Napoleon om å vise nåde i [[freden i Tilsit|Tilsit]], men Napoleon var ubøyelig.]]

Napoleon hersket nå over størstedelen av det kontinentale Vest-Europa. Men igjen ble det inngått en militær koalisjon mot Frankrike, og denne gang var det Preussen og Sachsen som grep til våpen ([[Den fjerde koalisjonskrigen]]; russerne var også med). Den 14. oktober 1806 kom det til dobbeltslaget ved [[Jena]] og Auerstedt – egentlig to atskilte slag – , og her knuste Napoleon de prøyssisk-saksiske styrker.<ref>{{Harvnb|Lindqvist|2008}}, s. 266</ref>

De franske styrkene marsjerte inn i [[Berlin]].<ref>{{Harvnb|Lindqvist|2008}}, s. 267</ref> Preussen forble okkupert i mange år og måtte betale høye «bidrag» til Frankrike.

Napoleon marsjerte også gjennom [[Polen]], og tok opp kampen mot russerne. Slaget ved Pultusk 26. desember 1806 brakte ingen avklaring. Så fulgte slagene ved Eylau (8. februar 1807) og Heilsberg (10. juni), men det var ikke før den 14. juni 1807 at franskmennene vant noen avgjørende seier. Etter dette kunne Napoleon fremtvinge en avtale med tsar [[Aleksander I av Russland|Aleksander I]] av [[Russland]] der de delte Europa mellom seg ([[freden i Tilsit]], 7. juli 1807). Russerne gikk også med på den franskstyrte [[kontinentalblokaden]] som tok sikte på å utestenge Storbritannia fra all handel med det europeiske kontinent.

=== Kontinentalblokaden ===
Denne blokaden, i England kalt «[[Kontinentalblokaden|det kontinentale system]]», var en politikk Napoleon hadde slått inn på etter Trafalgar. Ettersom han ikke hadde klart å beseire Storbritannia militært, ville han ramme landet økonomisk. Men også dette sviktet – det viste seg at det kontinentale Europa selv var mer avhengig av Storbritannia, enn omvendt.

=== Krigen i Spania ===
[[Fil:El_Tres_de_Mayo,_by_Francisco_de_Goya,_from_Prado_in_Google_Earth.jpg|thumb|300px|[[Francisco Goya]]: Franske henrettelser etter oppstanden i Madrid i mai 1808.]]
Etter å ha inngått fredsavtalen med den russiske tsar, invaderte så Napoleon tidlig i 1808 Spania og innsatte sin bror Joseph Bonaparte som konge der. Spanjolene gjorde opprør, og Napoleon var ikke i stand til å nedkjempe opprørerne. Uttrykket «gerilja» ([[spansk]]: ''guerilla'', en diminutivform av ''guerra'', «krig») kom i bruk etter denne tid; det beskrev den kampform som spanjolene tok i bruk mot de franske tropper.

Britene invaderte Spania gjennom [[Portugal]] i august 1808, og sammen med de spanske nasjonalistiske geriljastyrkene drev de sakte, men sikkert franskmennene tilbake. Napoleons samtidige okkupasjon av [[Kirkestaten]] og senere behandling av pave [[Pius VII]] bidro til å styrke de katolske spanjoler i motstanden mot franskmennene.

=== Kirkestaten innlemmes, paven bortføres igjen ===
Den 17. mai 1809 forordnet Napoleon at [[Kirkestaten]] skulle annekteres og innlemmes i det franske keiserrike. Den 10. juni lot franskmennene under [[Joachim Murat]] paveflagget over [[Castel Sant'Angelo]] fire for godt; pave [[Pius VII]] svarte med å henge opp plakater over hele [[Roma]] der hans ekskommunikasjon av Napoleon ble proklamert. Da keiseren fikk høre det, skrev han følgende til Murat:

:''Så paven har rettet en ekskommunikasjon mot meg. Ingen flere halvveis tiltak, han er splitter pine gal og må innesperres. Og arrester kardinal [[Bartolomeo Pacca den eldre|Pacca]] og de andre av pavens tilhengere.''

Natt til 6. juli 1809 ble paven og Pacca arrestert og gitt to timer til å pakke. Før kl. 4 om morgenen ble de ført ut av Roma; paven til [[Savona]] og Pacca til [[Forte di Fenestrelle|Fenestrelle]].

=== Femte koalisjonskrig: Østerrike og Storbritannia går til angrep ===
Mens Frankrike var engasjert på den spanske halvøy, gikk Østerrike til angrep på det franskallierte/kontrollerte [[Tyskland]]. Nå led Napoleon sitt første virkelig sviende nederlag på det europeiske kontinent, ved Aspern utenfor Wien den 22. mai 1809. Men østerrikerne hadde ikke krefter til å utnytte seieren, og ble til slutt beseiret i slaget ved Wagram den 6. juli [[1809]].

Britene vant bare noen mindre seire i den store sammenheng, blant annet i de franske kolonier. En britisk ekspedisjon mot [[Walcheren]] i 1809 slo feil.

For østerrikerne ble nederlaget ved Wagram skjebnesvangert: Ved freden i Schönbrunn i oktober 1809 måtte de avstå viktige områder til Frankrikes allierte stater eller lydriker. [[Bayern]] fikk bl.a. [[Salzburg (delstat)|Salzburg]] og [[Tirol#Nord-Tirol|Nord-Tirol]]; Italia fikk [[Syd-Tirol|Sør-Tirol]]; Frankrike fikk de illyriske provinser (ved [[Adriaterhavet]]); [[hertugdømmet Warszawa]] fikk Vest-Galisia og [[Kraków]], og Russland fikk [[Ternopil|Tarnopol]].

=== Striden mot kirken tiltar ===
[[Fil:Jacques-Louis David 015.jpg|thumb|Pave [[Pius VII]] med kardinal [[Giovanni Battista Caprara Montecuccoli|Caprara]].]]
Napoleon gjorde sitt ytterste for å hemmeligholde at paven hadde ekskommunisert ham og at han nå var i keiserlig fangenskap - avisene fikk forbud mot å nevne det. Men [[pavelig bulle|bannbullen]] ble smuglet til Lyon og sirkulert i Frankrike av medlemmer av en ny presteorden, [[vincentinerne|lazaristene]]. At noe var galt, ble videre åpenbart fordi paven nektet å utnevne nye biskoper til 20 bispestoler som etterhvert var blitt vakante. Pius VII meddelte gjennom kardinalene [[Joseph Fesch|Fesch]], [[Giovanni Battista Caprara Montecuccoli|Caprara]] og [[Jean-Siffrein Maury|Maury]] at så lenge han var i fangenskap kunne han ikke foreta meningsfylte konsultasjoner om hvem som burde utnevnes. Dermed begynte bildet av normale kirke-stat-relasjoner å rakne. Napoleon utnevnte derfor et kirkelig råd (ledet av kardinal Fesch) som skulle foreta de nødvendige disposisjoner ikke bare i Frankrike, men etterhvert også i Tyskland og Italia.

I 1810 gikk keiseren inn for en ordning der paven skulle gis en rekke æresbevisninger mot at han godkjente de såkalte gallikanske artikler (som gav den franske stat avgjørende myndighet over kirken) og som innebar at Pius VII måtte bli boende i [[Paris]]. Han tvang alle de kardinaler som fremdeles var i [[Roma]] til å begi seg til Frankrike, og fikk også fraktet Vatikanets arkiver til Paris. De 27 kardinaler som etterhvert befant seg i den franske hovedstaden ble forsøkt bestukket og sjarmert, men etter råd fra kardinal [[Ercole Consalvi|Consalvi]] nektet de å skrive til paven for å få ham til å gi etter.

Napoleons ønske om å skifte ut sin barnløse hustru, gjorde at han ville ha kirken til å erklære ekteskapet med Josephine ugyldig. En slik prosess kunne bare paven åpne for, men paven hadde jo ekskommunisert Napoleon. Keiseren prøvde da gjennom kardinal [[Etienne-Hubert de Cambacérès|Cambacérès]] til å få erkebispedømmet Paris til å ta prosessen. De ville ikke, men ved manipulasjon og en prosess der Napoleons onkel kardinal [[Joseph Fesch|Fesch]] og andre avla meget tvilsomme vitnesbyrd ble nullitetsdom felt. Mange kardinaler nektet å overvære Napoleons annet bryllup, og de ble straffet av keiseren med forvisning til forskjellige franske provinsbyer, ved inndragelse av eiendom og forbud mot å bære de røde kardinalsdrakter. (Disse kardinalene fikk da tilnavnet de «sorte kardinaler» siden de gikk i vanlige presteklær.)

=== Felttoget mot Russland ===

{{Utdypende artikkel|Napoleons felttog i Russland 1812}}

Tsar Aleksander mistrodde Napoleon mer og mer, og nektet etterhvert å samarbeide med ham i blokaden mot [[Storbritannia|britene]]. Det begynte å bane seg frem en ny antifransk koalisjon, og de stridigheter som så fulgte blir gjerne kalt den sjette koalisjonskrig.

[[Fil:Battle of Borodino.jpg|thumb|Slaget ved Borodino 7. september 1812.]]
Stilt overfor den nye koalisjonen, bestemte Napoleon seg for å angripe Russland. I forkant fordypet han seg i [[Voltaire]]s bok om krigerkongen [[Karl XII av Sverige|Karl XII]] som hadde invadert landet drøyt hundre år tidligere. Napoleon håpet å unngå de feil som den gangen hadde ført til at Karl XII mislyktes i å erobre Russland. Med den største hæren han noensinne hadde samlet begynte Napoleon [[Napoleons felttog i Russland 1812|felttoget]] på sensommeren 1812.

[[Polen|Polakkene]] hadde advart ham om at det kunne bli et langvarig prosjekt. De foreslo at han først burde nøye seg med å gjenerobre områder russerne hadde tatt fra Polen, og så bygge opp til nytt angrep derfra. Men Napoleon hørte ikke på det. Akkurat som polakkene hadde forutsagt og Karl XII hadde opplevd det, trakk russerne seg tilbake uten at det kom til noen avgjørende slag. Napoleon fulgte etter; russerne brukte den brente jords taktikk. Nesten overalt hvor soldatene rykket frem fant de rykende ruiner. Ved [[Slaget ved Borodino|Borodino]] utenfor [[Moskva]] den 7. september, kom det endelig til et større slag. Russerne trakk seg på nytt tilbake etterpå, og Napoleon presset på i forventningen om at den flyktende tsaren nå ville forhandle. De franske troppene rykket inn i Moskva og Napoleon innkvarterte seg i et av tsarens slott.

Napoleon fryktet at byen skulle være tom for mat, men til sin forbløffelse oppdaget soldatene hans snart at det fantes store mengder mat og drikkevarer i Moskvas kjellere, selv mesteparten av tsarens eget forråd var intakt. Men så begynte byen å brenne, trolig påsatt av russiske patrioter. Etter en desperat kamp mot flammene, lyktes det franskmennene å redde såpass med bygninger at soldatene ennå hadde steder å sove. Situasjonen var imidlertid uholdbar. Lagrene av mat, brensel og ammunisjon var begrenset. Dessuten nektet tsaren å forhandle. Den enorme avstanden til Frankrike gjorde det umulig å opprettholde stabile forsynings- og kommunikasjonslinjer. Dessuten kunne Napoleon av politiske årsaker ikke være for lenge borte fra Paris.

Etter å ha nølt alt for lenge besluttet han så å trekke styrkene ut. Han trakk seg vestover, og vinteren kom. Tilbaketoget ble en katastrofe. Den tidlige vinteren kombinert med de franske soldatenes sommeruniformer, og mangel på mat og overnattingssteder, gjorde den franske hæren svak overfor stadige russiske angrep. Av de over {{formatnum:600000}} menn som hadde rykket inn i Russland var det færre enn {{formatnum:40000}} som kom seg i sikkerhet. Flesteparten av soldatene frøs ihjel eller døde som følge av skader fra stadige russiske bakholdsangrep. Mange døde av utmattelse og sult fordi mangelen på hester innebar at soldatene måtte gå.

=== Folkeslaget ved Leipzig og abdikasjonen i Fontainebleau ===
[[Fil:DelarocheNapoleon.jpg|thumb|Napoleon i Fontainebleau etter nederlaget.]]
Da de så hvor svekket Napoleon nå var, tok flere land på nytt til våpen mot franskmennene. I slaget ved Vitoria den 21. juni 1813 ble det franske herredømmet over [[Spania]] brutt. Franskmennene måtte trekke seg tilbake over [[Pyreneene]]. Alvorligere var nederlaget ved [[folkeslaget ved Leipzig|folkeslaget i Leipzig]] (16-19. oktober 1813): ca. {{formatnum:195000}} franskmenn mot inntil {{formatnum:350000}} allierte; {{formatnum:110000}} døde. Så fulgte slaget ved Arcis-sur-Aube 20.-21. mars. Imens angrep britene under Wellington i Sør-Frankrike. Den 31. mars 1814 inntok de allierte Paris. Napoleon abdiserte den 6. april, og mer formelt i [[Fontainebleau]] den 11. april 1814. Den 12. april forsøkte han å begå selvmord med gift, men det slo feil. Mytene sier at han inntok ca. 12 ganger «anbefalt» dose for menneskelig selvmord, og kroppen hans avviste stoffet (han kastet opp) før den hadde rukket å ta til seg noe som helst av giften. Han fikk da et psykisk løft og følte antagelig at han ikke kunne dø, utenom i kamp.

Det siste slaget fant sted i Sør-Frankrike den 10. april (Slaget ved Toulouse); nyheten om at Napoleon i virkeligheten hadde gått av, hadde ikke nådd frem.

=== Eksil på Elba ===
Etter Fontainebleau tvang de allierte ham til å dra i eksil til [[Elba]], en liten øy i Middelhavet øst for Korsika og rett utenfor Italias vestkyst. De lot ham beholde keisertittelen, men hans keiserdømme var avgrenset til denne lille øya. På vei til Elba ble han utsatt for et mordforsøk som mislyktes.

Den eneste av hans søsken som besøkte ham på Elba, var lillesøsteren [[Pauline Bonaparte]], hengiven og tro som alltid.

I Frankrike hadde nå rojalistene overtatt og innsatt kong [[Ludvig XVIII av Frankrike|Ludvig XVIII]]. På Elba ble Napoleon bekymret over sin kones og sin sønns skjebne – de var falt i østerrikernes hender. Den franske regjering nektet å betale noe for Napoleons underhold, og han snappet opp rykter om at han snart skulle forvises til en fjern øy i Atlanterhavet. Dessuten var han vel orientert om franskmennenes økende misnøye med den nyinnsatte rojalistiske regjeringen. Ludvig XVIII var ingen populær konge. Basert på sin antagelse om at folket ønsket ham tilbake, forlot han Elba den 26. februar 1815 og var tilbake på fastlandet den 1. mars. Kongen sendte tropper for å stanse ham. Napoleon gikk rett og slett ut av sin vogn, gikk soldatene i møte og sa: «''Dersom noen mann skulle ønske å skyte sin keiser, la ham gjøre så''». Soldatene fulgte ham så til Fontainebleau. Her ble han den 20. mars mottatt av enorme folkemengder som hilste hans gjenkomst med begeistring.<ref name="mohr-65-s203">{{Harvnb|Mohr|1965}}, s. 203</ref> Hans triumfferd mot hovedstaden ble ledsaget av en regulær hær som var vokst til 140&nbsp;000 mann og en styrke frivillige med om lag 200&nbsp;000 mann.

[[Fil:Jean Auguste Dominique Ingres 016.jpg|thumb|Napoléon som førstekonsul [[1803]]]]