Redigerer Montenegro (avsnitt)

=== Sørslavisk samling ===

[[Balkankrigene|Balkankrigen 1912-1913]] ble startet av montenegrinerne, og ga en felles serbisk-montenegrinsk allianse mot tyrkerne, hvor også bulgarerne og grekere gikk med mot tyrkerne fra oktober 1912. Montenegro og Serbia delte den tyrkiske provinsen [[Sandžak]] mellom seg. Straks tyrkerne var nedkjempet i 1913 fikk man et intermesso med mislykket bulgarsk angrep på sørslaverne, fulgt av full konfrontasjon og snart også krig mellom Serbia og Østerrike-Ungarn fra [[1914]], utløst av attentatet 28. juni i Sarajevo. 

Under [[første verdenskrig]] støttet Montenegro opp om Serbias krigføring mot Østerrike-Ungarn, og kjempet i to år imot østerriksk invasjon i en stillingskrig fram til [[1916]]. Om lag 3&nbsp;000 montenegrinere falt under verdenskrigen.<ref>Davies, Norman: ''Europe – A History'', Pimlico 1997, side 1328.</ref> Under den påfølgende østerrikske okkupasjon styrte montenegrinernes konge og regjering i eksil fra [[Bordeaux]]. Kongen ble derimot stadig mer isolert, ettersom et flertall av serbere og enkelte montenegrinske partier ønsket union med Serbia. 

Under den serbisk-dominerte [[Podgoricaforsamlingen]] ble det bestemt å innlemme Montenegro i [[Kongeriket Jugoslavia]] fra 1. desember [[1918]]. Fra [[1929]] ble regionenes selvbestemmelse i Jugoslavia kraftig redusert. Montenegro inngikk i provinsen [[Banat Zeta]], som også omfattet vestlige Kosovo, Hercegovina og Dubrovnik-regionen. Podgorica var dette banat'ets hovedstad, og bevarte derved en viss økonomisk og administrativ betydning. I 2011 vedtok parlamentet å oppheve alle vedtak fra [[Podgoricaforsamlingen]] og landet har igjen en kongefamilie fra [[Huset Petrović-Njegoš|Petrović-Njegoš]] selv om landet ennå er en republikk med president som statsoverhode.

[[Fil:Montenegro during ww2.png|thumb|right|220px]]
Under [[andre verdenskrig]] opplevde Montenegro først [[Italia|italiensk]], og fra [[1943]] [[Tyskland|tysk]], okkupasjon. En blodig geriljakrig fulgte okkupasjonene hvor agrar-fascisten [[Krsto Zrnov Popović]] med italiensk og tysk støtte kjempet mot både serbiske nasjonalister og partisaner. Det må antas at Montenegro bar sin forholdsmessige andel av de samlede jugoslaviske krigstapene på 305&nbsp;000 soldater og 1,2&nbsp;millioner sivile.<ref>Davies, Norman: ''Europe – A History'', Pimlico 1997, side 1328.</ref>

[[Josip Broz Tito|Titos]] seire over interne fiender og okkupasjonsstyrkene lenger nord førte til oppretting av en kommunistisk republikk i [[1945]]. Montenegro ble en egen republikk innen føderasjonen, og montenegrineren [[Milovan Đilas]] hadde status som Titos arvtaker inntil han ble dissident. Fra [[1974]] ble Montenegros selvstyre noe utvidet innen [[Jugoslavia]]. Provinsen fikk en del økonomiske overføringer fra resten av Jugoslavia, og turismen ble utviklet noe under Tito-perioden. 

I [[1991]], foran de første frie valgene, tok [[Milo Đukanović]] og to andre unge og fremsynte, men foreløpig Milošević-lojale partikadre, kontrollen med Montenegros kommunistparti. De endret navnet til [[Demokratska Partija Socijalista Crne Gore|Montenegros demokratiske sosialistiske parti]] (''Demokratska Partija Socijalista Crne Gore'', ''DPS''), og fikk vedtatt å fjerne ordet ''sosialistiske'' fra delstatens offisielle navn.