Redigerer Marinens historie (avsnitt)

==«Freja», den første fregatt==
[[Fil:Norwegian Naval Museum Horten.jpg|thumb|right|200px|Modell av «Freja» på marinemuseet i Horten.{{byline|Ulf Larsen}}]]
Det felles dansk-norske sjøvern var kraftig desimert etter det britiske flåteranet i 1807.

Etter bruddet med Danmark i 1814 var det lite av den gjenværende flåten som falt på Norge. 7 brigger var det hele. 8 kanonskonnerter, 41 kanonsjalupper, 2 kanonkuttere og 51 kanonjoller, som hadde vært norske og en del av den norske Kystdefensjonen hele tiden, kunne også telles med. Dette var ikke mye å basere et eget sjøforsvar på, og en trengte snarest en større flåte. Etter 1815 og fredsslutningen i [[Kielfreden|Kiel]], ble all bygging av nye skip til sjøforsvaret stanset. Det gikk 13 år før det igjen kom på tale å bygge nye skip, selv om planene var mange og til dels svært ambisiøse.

Under den korte [[krigen med Sverige 1814]] deltok ikke marinen særlig aktivt i direkte kamp mot de svenske flåtestyrkene. Den svenske flåten var mye større, og de få norske marinefartøyene kunne ikke utrette stort mot en slik overmakt. Bortsett fra noen få, mindre trefninger mellom fartøyer fra de to krigførende parter, foregikk denne krigen først og fremst på landjorden. Svenskene forsøkte det de kunne å hindre tilførsler av forsyninger sjøveien – ved flere tilfeller eskorterte de norske briggene og sjaluppene flere kornkonvoier trygt fra [[Jylland]] til havn i Fredriksvern. Året 1814 endte til slutt med at Norge gikk inn i [[Unionen mellom Sverige og Norge|personalunion med Sverige]], en union som skulle vare til [[Unionsoppløsningen i 1905|1905]].

Etter [[Eidsvoldsforsamlingen]], og i unionen med Sverige fra 4. november 1814, måtte fornuften vike for en storslått flåteplan lagt frem i 1816. Den omfattet i første omgang 8 linjeskip og 12 fregatter foruten mindre fartøyer i skjærgårdsflotiljen. Eidsvold- og [[Stortinget|Stortingsmannen]] Jacob Aall skrev i 1816, etter en behandling i Stortinget angående landforsvarets størrelse: «(...) Endelig fortjener det at lægges merke til at kraften til at reise vores ''aldeles tilintetgjorte''<ref>Uthevet her</ref> sjømagt svækkes jo mere vi anstrenges os for landmagten. Betragter vi landets beliggenhet, viktigheten av dets handel og skibsfart, saa har vi vel aarsak med vore fædre at anse vort søværn som en hovedsag, og hvorfra skulde vi hente midlene til disse omkostningers bestridelse, naar vi ødsler kræfterne paa mindre nødvendige forsvarsmidler (...) Mig forekommer det som man henvender sin oppmerksomhet paa det mindre viktige og forsømmer det mere vigtige forsvar».<ref name="Viceadmiral C. Sparre 1914">Viceadmiral C. Sparre (red.) (Sitat hentet fra ''Sjøforsvarets oppgaver og flaateplaner''): Norges Sjøforsvar 1814-1914 Aschehoug 1914, side 259.</ref>

[[Fil:Fredriksvern3.jpg|thumb|right|Galeiskurene i flåtebasen Fredriksvern]]I tillegg ble det i kommisjonens rapport i 1816 foreslått flytting av hovedbasen for sjøforsvaret fra [[Fredriksvern]], til ett av tre mulige steder. Ett av disse var Horten.

I [[1818]] foreslo en ny flåtekommisjon intet mindre enn 20 linjeskip, 16 fregatter, 32 brigger og 46 kanon- og bombesjalupper. Dette ble det ingenting av. Ambisjonsnivået var lagt altfor høyt i forhold til de ressursene og pengemidlene som stod til rådighet, og det gikk 10 år før et nytt skip ble satt på stabelen. De norske myndigheter satset i stedet stort på forsterkning av de landmilitære grensestasjoner.

En konsekvens av denne flåteplanen og kommisjonens rapport var at marinens orlogshavn ble vedtatt flyttet fra [[Fredriksvern]] til [[Karljohansvern]] i [[Horten]]. Det ble stort rabalder etter dette vedtaket. Kritikken var ikke bare prestisje og misunnelse – skeptikere hevdet også at området manglet muligheter for befestning, og at planene som var utredet var altfor dårlige. En kritiserte kommisjonen for hastverksarbeid, og saken ble kjent som «Hortenspørsmålet», og debatten pågikk til langt ut på 1900-tallet.

Norge hadde på denne tiden fått en forholdsvis stor handelsflåte. Etter at den engelske blokaden av de norske farvann var over, hadde handelsflåten økt i omfang, og oppfatningen blant de sjømilitære var den at «Eftersom handelen økes, må ogsaa midlene til at beskytte den økes» (Admiral Fabricius, tale ved åpningen av Søkadetinstitutet i 1817).<ref name="Viceadmiral C. Sparre 1914"/> Kommisjonene av 1816 og 1818 hadde derfor mye å slå i bordet med da de foreslo det store antallet skip og nødvendigheten av en opprustning av sjøforsvaret – men de bevilgede midler stod ikke i forhold til verken behov eller planer.

Hovedverftet og hovedstasjonen for marinen ble flyttet til Horten, men her manglet man det meste, ikke minst en bedding med kapasitet til å bygge så store skip som det var planlagt. Manglende bevilgninger fra Stortinget betød forsinkelser i bygging av mekaniske verksteder, slipp og så videre.

31. mai 1822 leverte skipsbyggmesteren, Christian Carl Lous, en komplett liste over hver minste bolt og planke som skulle til for å bygge en fregatt. 19. juni startet arbeidet med en kostnadskalkyle for skipet. Regnearbeidet tok mindre enn en måned. Beregningene gav en totalsum på 251&nbsp;529 spesiedaler, 43 og en halv skilling (rundt en million kroner).

Først fem år senere, i 1827 var beddingen såpass ferdig at den første [[kjøl]]en kunne strekkes. Den første norske fregatten etter løsrivelsen fra [[Danmark]] i 1814 var påbegynt, den skulle få navnet [[«Freia» (fregatt) (1828–1870)|«Freja»]]. Året etter, 25. august 1828, løp hun av stabelen; 15 fregatter og 20 linjeskip gjenstod.<ref>I henhold til flåteplanen av 1818</ref>

=== Nye planer ===
23. oktober 1828, to måneder etter «Freja» var ferdig, la Marinedepartementet frem en ny og svært beskjeden flåteplan. Den inneholdt langt færre skip, og de største var nå tatt ut. Dette hadde først og fremst økonomiske årsaker, men også den teknologiske utviklingen hadde betydning. I [[1833]] ble det nedsatt en ny marinekommisjon, som hadde en svært vanskelig oppgave å løse. Bare fra 1814 og frem til 1833 var det to store, revolusjonerende og viktige oppfinnelser som brått endret måten å tenke sjømakt på. Før gjaldt antallet kanoner, og antallet kvadratmeter seil som kunne føres. Nå var det derimot kommet til to ting: [[Dampmaskin]]en, og bombekanonen. Dampmaskinen gjorde etter hvert seil og årer overflødig, og bombekanonen førte til at en kunne skyte et linjeskip i brann med én velskutt kule, selv fra et langt mindre fartøy.

Dampmaskinen hadde derimot sine begrensninger på et marinefartøy: [[propell]]en var ennå et sjeldent fenomen, og [[skovlhjul]] egnet seg dårlig på marinefartøyer. De dekket over mye av skipssiden, hvor kanonene oftest var plassert, og førte til sterke vibrasjoner i skroget, som kunne føre til at treskip rett og slett ble ristet i stykker.<ref name="John Winton 2000">John Winton: ''An Illustrated Historiy of the Royal Navy'', Chrysalis Books, 2000, side 104</ref> Kommisjonen av 1833 synes å ha tatt hensyn til dette, og strøket de store linjeskipene fra planene, og heller konsentrert seg om mindre skip: 4 fregatter, 4 korvetter, 2 brigger og 20 skonnerter. Dette skulle utgjøre Norges sjøgående flåte.

Skjærgårdsflotiljen skulle fremdeles danne tyngden i sjøforsvaret vårt, og skulle bestå av 120 kanonsjalupper, 50 kanonjoller og 8 mindre dampskip. Dampskipene skulle vesentlig være slepefartøyer og slepe de mindre fartøyene fra sted til sted under lengre forflytninger. Planen var tenkt gjennomført i 1851, men da året opprant bestod Norges flåte av følgende skip:

{| class="wikitable"
|-
! Skip
! Foreslått antall, 1833
! Samlet antall, 1851
! Manglet
|-
| [[Fregatt]]er
| 4
| 2
| 2
|- 
| [[Korvett]]er
| 4
| 4
| -
|-
| [[Brigg]]er
| 2
| 1
| 1
|-
| [[Kanonskonnert]]er
| 20
| 3
| 17
|-
| [[Kanonsjalupp]]er
| 120
| 89
| 31
|-
| [[Kanonjolle]]r
| 50
| 39
| 11
|- 
| [[Dampskip]]
| 8
| 3
| 5
|}

Da «Freja» gikk på vannet i Horten den [[25. august]] [[1828]] markerte dette et skritt på veien mot gjennomføring av flåteplanene som var under utredning på den tiden «Freja» ble bygget.

Fregatten «Freja», byggenummer 1 ved Marinens Hovedverft i Horten, var 44,5 meter lang, 11,5 meter bred og hadde et dypgående på vel 5 meter. Den førte to 60 punds, tjuefire 24 punds og atten 18 punds kanoner. Besetningen var på 344 mann.

Skipet gjennomførte kun seks tokt frem til hun ble omdannet til losjiskip i 1863. Hun ble hugget opp i [[1870]]. Det var fred gjennom hele den tiden «Freja» var i tjeneste, og selv om en nok hadde mindre øvelser, vitner seks tokt på 35 år om svært laber aktivitet. Toktene var stort sett kadettokter med kadetter fra ''Sjøkadetinsitutet'', som startet høsten 1817. Instituttet tilsvarer det vi i dag kjenner som [[Sjøkrigsskolen]]. «Freja» og korvetten [[«Nordstjernen» (korvett) (1844-1858)|«Nordstjernen»]] på middelhavstokt i [[1844]], ikke bare for kadettenes del, men også for å vise tilstedeværelse og beskytte norske interesser for en stadig voksende norsk handelsflåte.

«Freja» var det første norske skip som i 1844 førte det norske flagg sønnenfor Kapp Finisterre. Tidligere var norske skip pålagt å måtte føre svensk flagg sønnenfor dette punktet. Ved Gibraltar strøk «Freja» og «Nordstjernen» det tidligere felles, svensk-norske handelsflagget, og heiste Norges eget handelsflagg, slik vi i dag kjenner det.

=== Korvetter ===
I 1829 ble det bygd en korvett, nemlig [[«Ørnen» (korvett) (1829-1874)|«Ørnen»]], som ble sjøsatt den 14. september [[1829]] Ørnen var bestykket med 20 18-punds kanoner. Selv om den norske flåten var liten, var dette, sammen med bygging av den første fregatten, et skritt på veien mot en brukbar flåte. Fra små skjærgårdsfartøyer på 40-50 tonn, hadde marinen fått en fregatt på 1147 og en korvett på 540 tonn, med kraftigere kanoner. Disse fartøyene var havgående, og med sine 3 master som skip å regne, og de kunne holde ut lengre perioder til sjøs enn roflotiljen, som ble lagt i opplag om vinteren. Dermed hadde Norges skaffet seg to av de skipstyper som hadde gjort seg mest gjeldende under Napoleonskrigene, men ikke det største, linjeskipet.

I 1827 fikk Norge sine første hjuldampskip: «[[DS «Constitutionen»|Constitutionen]]» og [[DS «Prinds Carl»|Prinds Carl]]. De var bygd som marinefartøy, men ble brukt som postdampskip langs kysten, og ble ført av marineoffiserer, med Fredriksværn Verft som servicebase og fast anløpssted. De var bygd etter engelsk forbilde, og var temmelig små, men viste tydelig at dampskip hadde mye for seg langs kysten. Dette måtte man ta hensyn til i nye flåteplaner for marinen. Den før nevnte flåteplan av 1833 var planlagt gjennomført til 1851, altså på 15 år, men i 1851 manglet mange av de skip som skulle vært bygd. Den siste fregatten etter «Freia», var «Desideira», som ble sjøsatt 6. oktober 1851, nesten 25 år etter.

Da hadde man bygget fire korvetter, [[«Nordstjernen» (korvett) (1844-1858)|«Nordstjernen»]], [[«Ørnen» (korvett) (1849-1866)|«Ørnen»]], [[«Nidaros» (korvett) (1841-1903)|«Nidaros»]] og [[«Ellida» (korvett) (1848-1866)|«Ellida»]], alle sjøsatt mellom [[1841]]&ndash;[[1851|51]]. De var fra 31 til 54 meter lange, og med et deplasement på 400-900 tonn, og bestykket med 60, 24 og 18 punds kanoner i forskjellig antall. Korvettene var designet for hurtig seilas, for å kunne ta igjen og nedkjempe raske skip. Fregattene var bygget som mer slagkraftige skip, beregnet både på eskorte og krysstokt.

Det kom imidlertid til en viktig nyskapning under byggingen av korvettene, da den ene, «Nidaros» ble utstyrt som den første ''dampkorvetten''. Dampmaskinen var stort sett benyttet ved stille vær og under manøvre. Maskinen hadde en ytelse på 500 indikerte [[hestekraft|hestekrefter]] ved 40 omdreininger per minutt, kraft som ble omsatt til bevegelse ved hjelp av en 6-bladet propell. Et annet skip, bygget og sjøsatt få år før disse fire korvettene, var derimot bygget for kontinuerlig dampdrift: Hjuldampskipet «Nordcap».