Redigerer Litteraturens historie (avsnitt)

=== India ===
Kunnskapstradisjonene i [[India]] videreformidlet filosofiske lærdom og teologiske konsepter gjennom de to tradisjonene med ''[[Sjruti]]'' («det som er hørt») og ''[[Smriti]]'' («hva som fortjener å huskes»), det som er lært og det som er erfart. Det omfattet blant annet ''[[Vedaene]]'', de eldste indiske tekstene, som utgjør grunnlaget for [[hinduismen]], og gjenspeiler tro og fortellinger fra [[vedisk mytologi]]. På [[sanskrit]] betyr ordet Veda «viten» eller «kunnskap» og ordet er beslektet med ordet «visdom». Det er antatt at ''[[Puranaene]]'' («fra gamle dager») er blant de eldste filosofiske skrifter i indisk historie. Det er en samling viktige religiøse tekster; de fleste er hinduiske, men mange er også [[buddhisme|buddhistiske]] eller skrevet i et [[Jainisme|jainsk]] perspektiv. Puraniske verker som de indiske eposene, ''[[Ramayana]]'' og ''[[Mahabharata]]'', har påvirket tallrike andre verker, blant annet ''[[Ketjak]]'', [[balinesisk]] musikk og dansedrama, og annet framføring som [[Wayang]], en form for [[Java (øy)|javanesisk]] skygge- og dukketeater. [[Pali]]litteraturen har en betydningsfull posisjon i framveksten av buddhismen og som den eldste buddhistiske litteraturen ble skrevet på. [[Litteratur på sanskrit|Klassisk litteratur på sanskrit]] blomstret i periodene i [[Mauryariket]] og [[Guptariket]], ofte karakterisert som «[[gullalderen]]» fra rundt 100-tallet f.Kr. og fram til 700-tallet e.Kr.